Mímir Kristjánsson, "Frihet, likhet, Island": Island i sikte
Frihet, likhet, Island treffer ikke med alt den prøver på, la det være sagt med en gang. Den gaper over litt for mye. Den vil si noe om det å bli voksen, om Island, om finanskrisen og forfatteren selv, den er en slags reiseguide og avslutter med en kransekakesmellert i stedet for en dynamittkubbe.
Anslaget er perfekt: Forfatteren får en saftig skatteregning i posten. Han bestemmer seg for å skatteflykte til Island, slik forfedrene hans gjorde for tusen år siden. Under det hele ligger dessuten en halvstor treittiårskrise og ulmer:
En kompis av meg holdt på å drukne i sitt eget spy på en balkong på Tåsen en gang. Hva driver han med nå egentlig? Han venter barn.
Voksne menns klaging på at ungdomstiden tar slutt er i utgangspunktet traurig materiale, men Mímir Kristjánsson skriver om det med så slentrende eleganse at det funker. Boken blander forfatterens sjanglete ferd gjennom Islands natteliv med analyser av landets historie. Han skriver fint om islendinger kontra nordmenn og hvorfor Island havnet i finanskrise.
Islendingene kjenner heller ikke begrensningens kunst. (...) Da islendingene kom til øya, var det trær overalt. På noen få hundre år hogde de ned alt sammen. Nå er det bare kratt igjen. Når islendingene fisker på havet, fisker de overalt hvor fisken er å finne. (...) Og når islendingene starter banker, gjør de det skikkelig. De begrenser seg ikke til å låne ut de pengene de har, de dikter også opp nye.
Frihet, likhet, Island gir deg både det viktigste om Island og skildrer en mann som motvillig innser at lykken ikke ligger i total frihet:
- Jeg er i mentaskólinn, sier hun. (...)
Mentaskólinn. Videregående skole.
Jævla utesteder, er det ikke tjue års aldersgrense på Island? Åh herregud, hun kan være født etter OL på Lillehammer. Helvetes fokkings fokk, hun kan være født i 1999, hun er født etter OL i Nagano, for helvete. Men det er ikke det verste. Det verste er at ingen bryr seg lenger. Jeg har ingen i livet mitt som forventer noe av meg. Jeg har ingen kjærester å bedra, ingen venner som kan bebreide meg, ingen normer å følge. Jeg er min egen herre, og jeg har aldri hatt det jævligere enn nå.