1985

Bilde fra IMDB

La oss først sette oss inn i hva som skjedde i verden i 1985:

Norge og og våre allierte i 1985

Kåre Willoch var statsminister i Norge. Ronald Reagan var president i USA, og Margaret Thatcher var statsminister i Storbritannia. Med andre ord var det høyrepolitikk som rådet hos oss og våre nære allierte – og spesielt USA og Storbritannia var særdeles opptatte av markedsliberalisme.

Det rådet mye økonomisk optimisme i både Norge og den vestlige verden. 1985 var midt i jappetiden. Det virket som at det ikke var grenser for hvordan investeringer kunne vokse inn i himmelen og gjøre alle styrtrike. Boblen sprakk ikke før to år senere; mandag 19. oktober 1987, kalt “Black Monday”, og Norge var ett av landene som fikk en skikkelig sur økonomisk kalddusj i kjølvannet. Men dette levde alle i lykkelig, optimistisk uvitenhet om i 1985.

Sverige var ikke med på høyrebølgen – den profilerte sosialdemokraten Olof Palme var statsminister i Sverige frem til 28. februar 1986, da han ble skutt og drept på åpen gate – et mord som fortsatt ikke har blitt oppklart.

Verden i 1985

Verden generelt dette året var slettes ikke preget av optimistiske, nyliberale japper. 35 millioner mennesker led under en sultkatastrofe i Afrika, først og fremst i Etiopia. Rundt 10 000 mennesker omkom i et jordskjelv i Mexico by. Verden utenfor fredelige, nyrike Norge var ofte preget av kriger og konflikter, og de fleste av verdens da 4,9 milliarder mennesker levde i fattigdom eller ren nød.

Israel begynte en tilbaketrekning fra Libanon dette året, etter en langvarig okkupasjon hvor flere norske FN-soldater hadde vært i tjeneste. Men tilbaketrekningen gikk ikke fredelig for seg; det var flere kamper mellom IDF sammen med den israelsk-støttede Sør-Libanon hæren (SLA) mot ulike libanesiske militser, deriblant Hizbollah. Palestinske militser lå heller ikke på latsiden.

Shimon Perez var statsminister i Israel dette året, mens Yasir Arafat ledet PLO. At de begge, 9 år senere, sammen med Yitzhak Rabin, skulle stå sammen i Oslo og motta fredsprisen for 1994, var like fjernt å tenke på da som det er å tenke på nå.

Mikhail Gorbatsjov ble valgt som generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet i 1985. Han fremstod kanskje som litt varmere og snillere enn hans forgjengere, men at dette markerte starten på en rekke reformer som første til slutten av den kalde krigen og supermakten Sovjetunionen - det var det ingen som visste enda. Den kalde krigen var fortsatt kald, og utrykkene perestrojka og glasnost ble ikke allment kjente før et par år senere.

Aids

Aids ble erklært som en global epidemi dette året; en sykdom som fortsatt i praksis var en dødsdom. Aids var på få år blitt allment kjent som en sykdom som rammet homofile mennesker – man forbandt gjerne aids direkte med homofili, en minoritetsgruppe som slettes ikke hadde den beste anseelsen i utgangspunktet. Enkelte omtalte sykdommen som «Guds straff».

I november samme år stod Henki Hauge Karlsen frem offentlig i Norge som HIV-smittet, til bred støtte, men også til sjokkerende mye fordømmelse. Det eksisterte mange fordommer mot både HIV-smittede og homofile i samfunnet, og Karlsen gav i hvert fall førstnevnte et sårt tiltrengt ansikt – hverken han eller pressen gjorde hans legning til et tema.

Karlsen fikk sparken fra jobben sin som bartender på grunn av sykdommen, men vant frem i en mye omtalt rettsak tre år senere. Han gikk bort tre måneder etter at han vant jobben sin tilbake – og det har kanskje gått litt i glemmeboken hvor ekstremt modig han var?

Og det skulle ta lang tid før ting forandret seg nevneverdig. 8 år senere, i 1993, kom Jonathan Demmes mesterverk Philadelphia på kinoene som den aller første filmen – i hvert fall Hollywood/ blockbuster-filmen - som tok for seg HIV/ AIDS, fordommer og homofobi. Filmen ble hyllet og vant en drøss med priser. Det var nok mange som lot tankene gå til Henki Hauge Karlsens kamp mens de så Tom Hanks’ mesterlige portrett av aids-smittede Andrew Beckett, og hans kamp for å få jobben tilbake.

Internett? I 1985?

1985 var året da verdens første internett-domenenavn – symbolics.com - ble registrert. Dette var også året da Microsoft lanserte Windows 1.0.

Men internett var på ingen måte en del av folk flest sitt daglige vokabular, og de færreste hadde internett (eller PC i det hele tatt) hjemme. Og en vanlig hjemme-PC hadde mindre kraft enn en gjennomsnittlig smarttelefon har i dag. De aller, aller færreste hadde videre mobiltelefon, og mobiltelefonene på den tiden var digre og tunge som mursteiner, og var alt annet enn «smarte». Verden var bare veldig mye mer analog da.

Musikkens verden i 1985

Så kommer vi endelig til musikken!

Spotify og strømming var fortsatt science fiction. I 1985 kjøpte de fleste fortsatt musikk på vinyl. CD-revolusjonen var for så vidt i gang, men det var fortsatt noen år igjen før CDer begynte å dominere platesalget.

Man kjøpte også gjerne kassetter, spesielt til bilen, eller til batteridrevne gettoblastere eller til walkman.

Radioen var et viktig medium for å sjekke ut ny musikk. Nærradio var en rykende fersk greie i Norge, som kjapt ble et kjærkomment alternativ til NRK sine trauste stasjoner. Statskanalen leverte masse kvalitet på både TV og radio, men de hadde fortsatt bare noen små drypp med pop og rock her og der.

På starten av 80-tallet hadde synthesizere gjort sitt store inntog i populærmusikken, og mange spådde elgitaren sin død. Det skjedde ikke, elgitarene levde i beste velgående i 1985. 80-tallet var generelt et godt tiår for de som likte å spille virtuose, ekspressive gitarsoloer, da først og fremst innen hardrock.

Men synthbasert pop var det man hørte mest av, og det generelle lydbildet var ofte veldig prosessert og «digitalt». Musikken låt kanskje ikke alltid spesielt jordnær - og artister og musikere så sjeldent spesielt jordnære ut, for 80-tallet var et visuelt tiår: Musikkvideoer var veldig viktig gjennom hele 80-tallet. Det å ha et blikkfang av en musikkvideo og å få den vist på TV var nærmest et “must” for å kunne slå gjennom som artist.

Til og med den bortimot enerådende statskanalen NRK tillot seg å vise en ukentlig håndfull musikkvideoer. Men enkelte heldige sjeler hadde kabel eller satellitt, og kunne se en verden av musikkvideoer på populærmusikkens flaggskip gjennom 80-tallet – MTV.

1985 var også året Norge begynte å spise kirsebær med de voksne. Vi gikk fra å være et lite land langt utenfor allfarvei til å bli en fullverdig deltaker på det internasjonale musikkmarkedet:

MGP og Bobbysocks

Norges inntreden på det globale musikkmarkedet begynte 4. mai dette året da Bobbysocks, bestående av Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen, vant Melodi Grand Prix i Göteborg med La det swinge – og hele Norge gikk av skaftet!

Det høres kanskje litt latterlig ut nå at vi hauset det så mye opp da, men i 1985 var dette en sensasjon i lille Norge. Den eneste oppmerksomheten vi hadde fått i MGP tidligere var å bli tildelt 0 poeng. Så dette gjorde noe med den norske selvtilliten. På denne tiden var det for øvrig et krav om at alle sanger skulle fremføres på et av landenes offisielle språk, så alle norske bidrag var på norsk, eller samisk.

Kan være på sin plass å nevne at dette fortsatt var NRK sin storhetstid – “alle” så fortsatt på NRK, “alle” stimlet seg sammen foran TVen for å se på MGP en gang i året, de færreste hadde tilgang til andre kanaler, og streaming var science fiction. Ville du se noe som ikke ble sendt direkte på NRK TV måtte du enten få deg kabel-TV/ satelitt, eller gå på kino, eller leie en videokassett.

En a-ha – opplevelse

Bobbysocks og MGP var bare oppvarmingen: I september samme år slapp norske (men dog London-baserte) a-haen nyinnspilt versjon av låten Take On Me, med en frisk ny video regissert av veteranen Steve Barron.

Take On Me hadde blitt sluppet på platemarkedet året før, med en tilhørende video. Men hverken låten eller videoen ble lagt noe særlig merke til. Og plateselskapet hadde fortsatt tro på både låten og bandet, så a-ha spilte inn en ny, friskere versjon av låten i studio, og fikk budsjett til en ny, spennende video laget med rotoskoping.

Låten havnet på toppen av den amerikanske Billboardlisten måneden etterpå, noe som var en sensasjon som fikk hele Norge til å gå av skaftet – et norsk – NORSK!!! - band lå på toppen av den mest prestisjefylte hitlisten i verden!

Dette dominerte fullstendig det norske nyhetsbildet – det kunne brutt ut flommer, vulkanutbrudd, jordskjelv, massekannibalisme i Kristiansand og invasjon av aliens på Sandnes – det eneste vi hørte om i Norge i oktober ‘85 var om a-ha og Take On Me.

Bandet fikk verdensomspennende suksess og havnet på toppen av den ene hitlisten etter den andre. De turnerte verden rundt, hadde TV-opptredener, fylte svære stadioner, og er den dag i dag et veldig kjært 80-tallsminne for veldig mange som var barn og unge på den tiden i hele verden.

Bortsett fra ABBA hadde de skandinaviske landene egentlig ingen internasjonale superstjerner å skilte med, så svenskene og danskene så på a-ha med en blanding av skandinavisk stolthet, broderlig misunnelse – og mistro over at de fulle fjellapene i Norge kunne produsere internasjonalt anerkjent, sofistikert pop.

80-tallet var som sagt musikkvideoens tiår. MTV hadde gjort musikkvideoen til et være eller ikke være. Ville du at folk skulle legge merke til musikken din måtte du ha en musikkvideo. Og der fikk a-ha jackpot.

Videoen til Take On Me var uten tvil en av grunnene til den enorme oppmerksomheten som låten og bandet fikk. Og det var en vellaget video – en søt liten kjærlighetshistorie i en original, kunstnerisk innpakning, som komplimenterte sangen perfekt, og som var et blikkfang som skilte seg ut i skogen av musikkvideoer.

Bandet var også fotogene, og spesielt vokalist Morten Harket var veggpryd på mang en ungpikes soverom. Alle tre fikk mange kjærlighetserklæringer fra verden rundt. Men a-ha var slettes ikke et lettvint og overfladisk “boyband” (et ord som ikke eksisterte før en fire-fem år senere); mange av låtene deres – til og med på debutalbumet – var slettes ikke lettbent solskinnspop. Flere av sangene var heller innadvendte. Den lettere og nynnbare Take On Me er mer unntaket enn regelen.

I dag er det slettes ikke uvanlig at norske artister har suksess i utlandet og turnerer verden rundt, men i 1985 var dette noe helt nytt. Folk flest rundt i verden visste ikke en gang hvor Norge var på kartet da. Det er det mange som fortsatt ikke vet, men a-ha åpnet nok Norges grenser utad for andre norske musikere i forskjellige sjangre. Morten, Pål og Magne viste norske stjernespirer at det er mulig å tenke stort selv for folk som har vokst opp med Arne Bendiksen, graut, akevitt og Pompel & Pilt.

En jomfrudebut

Madonna slo også gjennom i løpet av dette året, først med Like a Virgin som ble utgitt høsten ‘84, kjapt fulgt opp med Material Girl i 1985. Madonna så nesten ut som Nina Hagens lillesøster i starten, med en ekspressiv, nesten punktete fremtoning, og Like a Virgin hadde helt klare seksuelle undertoner.

Hun hadde ikke sjokkert noen i dag, men da var det enkelte konservative sjeler som nesten ble litt skremte av henne. For hun fremsto ikke som like pen, pyntelig, føyelig og tekkelig som mange av de andre større kvinnelige artistene på den tiden, og hun ble kjapt SVÆR i musikkbransjen! Fra 1985 av var hun allemannseie.

7 år senere ble Like a Virgin dissekert i en av filmhistoriens mest originale åpningsscener, i den veldig severdige kultfilmen Reservoir Dogs fra 1992 av Quentin Tarantino.

Madonna ble en av de virkelig store i løpet av 1985. Hun fikk flere hits de påfølgende årene, hun eksperimenterte med musikkstiler, image og sound; hun spilte i flere filmer, og forble et vanlig syn i aviser og blader. Hun forsvant for øvrig slettes ikke i kjølvannet av at 80-tallsestetikken ble skylt ned i dass da grungen og britpopen kom – hun har forblitt et pop-ikon gjennom flere tiår sammen med noen få andre som heller ikke ble utdaterte, og hun har aldri vært redd for å hverken fornye seg eller å by på seg selv.

Alle vil regjere verden

Tears for Fears gav ut albumet Songs from the Big Chair i 1985, og den første singelen, som titt og ofte ble spilt på radio, var den heller dystre låten Shout. Men den låten som har forblitt i folks bevissthet, og som fortsatt spilles jevnlig, er Everybody Wants to Rule the World. Låten har blitt ikonisk, og er for mange selve soundtracket til 80-tallet – det er en tidløs genistrek av en låt.

Du kan lese mer om den låten (og Tears for Fears) i denne artikkelen.

En stemme som få andre

Whitney Houston debuterte på selveste Valentinsdagen 1985 med sitt første, selvtitulerte album. Låten som introduserte Houston verden var den noe lettbente poplåten How Will I Know, som ble utgitt som singel og spilt heftig på både radio og TV. Houston var pur ung, pen, søt og sjarmerende - og ikke minst velsignet med en fantastisk stemmeprakt, og hun fikk kjapt masse oppmerksomhet verden rundt.

Houston var langt mer enn “bare” en popsanger – flere av sangene på debutalbumet, inkl. den andre hiten Saving All My Love, var raffinert croonermusikk, nesten å regne som jazz standardlåter, med vokalprestasjoner på høyt nivå. Houston var dypt forankret i tidløs afro-amerikansk musikk som jazz, gospel og soul, men hun hadde også en del dansbar pop i repertoiret, og hun appelerte følgelig til et veldig bredt publikum.

På 80-tallet var Houston noe av det mest stuerene som lå på hitlistene, hun ble lyttet til og satt pris på av flere generasjoner samtidig. I 1992 gjorde hun sin filmdebut i The Bodyguard,med den etablerte filmstjernen Kevin Costner som motspiller. En film som kritikerne var veldig lunkne til i beste fall, men som allikevel trakk masse folk til kinoene.

En av hennes aller største suksesser noensinne var låten I Will Always Love You fra den filmen. Låten var ikke hennes, det var en countryballade skrevet av Dolly Parton. Hva man enn synes om låten, filmen og Houston selv så er vokalprestasjonene hennes nesten overjordiske, og låten ble nærmest hennes signaturlåt.

Houston fortsatte som både sanger og skuespiller resten av livet, men hun var ikke alltid like stueren lengre. Det kom flere skandaleoppslag om den en gang så unge og uskyldige Whitney. Men verden var allikevel i sjokk da hun gikk bort i februar 2012, bare 48 år gammel. Hun var virkelig en av de mest talentfulle artistene som debuterte i 1985.

Musikken ble filantropisk

Høsten 1984 hadde Bob Geldof samlet et knippe av datidens mest kjente britiske artister til prosjektet Band Aid. De spilte inn en singel – Do They Know It’s Christmas – hvor inntektene av salget gikk til den daværende sultkatastrofen i Etiopia. Det lå nok mange flate pakker under juletrærne julen ‘84.

Amerikanerne ville ikke være noe dårligere, så et imponerende knippe amerikanske artister spilte inn låten We Are the World under navnet USA for Africa våren1985. Her på berget ble låten Sammen for livet, med Forente Artister utgitt for samme formål. Det kom i det hele tatt en strøm av slike prosjekter verden over hele året, med mange gode tanker, men sjeldent med de største musikalske opplevelsene.

Den 13. juli 1985 ble gigantkonserten Live Aid avholdt, med Geldof i spissen. Konserten ble avholdt simultant i London og Philadelphia, og ble direktesendt over nær sagt hele verden via satellitt. Artistene som opptrådte var et imponerende knippe av datidens største stjerner, og flere av opptredenene regnes som legendariske. Sjekk gjerne ut Queen sin opptreden – som mange år senere ble gjenskapt i filmen Bohemian Rhapsody. U2 var fortsatt et litt smalere irsk new wave-band, men de fikk sitt store gjennombrudd i kjølvannet av opptredenen deres under Live Aid, og ble kort tid senere et av verdens aller største band.

Alt dette samlet inn flere milliarder kroner. Videre gikk populærmusikken inn i bevisstheten som noe som var stort, viktig og med en helt annen samfunnsnyttig funksjon enn å bare være underholdning og tidsfordriv for ungdommer og unge mennesker.

Nå hadde jo fantastiske Peter Gabriel blandet popmusikk, kunstnerisk integritet, filantropi og sosial bevissthet lenge. Men ingen konserter eller evenement har oppnådd å nå like langt rundt hele jorden som Live Aid. Dette høres sikkert pretensiøst ut, men Live Aid knyttet på mange måter verden sammen i dette tiåret.

På den negative siden ble spesielt låten som startet det hele - Do They Know It’s Christmas - beskyldt for å fremstille et ensidig og nedlatende bilde av kontinentet Afrika; som et kontinent hvor den hjelpeløse befolkningen ikke klarte seg selv, og konstant trengte støtte fra de siviliserte europeere og amerikanere.

Med kolonihistorien og de politiske årsakene til sultkatastrofen i bakhodet er det faktisk ikke vanskelig å forstå det synspunktet. Sultkatastrofen var vel så mye et resultat av politisk ustabilitet og dårlig infrastruktur som av tørke. Og hele sjangeren gav mange en vond smak i munnen – punkvokalisten Bob Geldof har i etterkant beklaget at han var ansvarlig for at «to av pophistoriens verste sanger» ble laget. Men tanken var nå veldig god.

Den norske låten Sammen for livet ble ikke vist under Live Aid-sendingen. Og a-ha var fortsatt noen måneder unna det store gjennombruddet deres, så de var ikke aktuelle for Live Aid. Men i Stavanger gikk et lokalstjernelag sammen i studio under navnet All Of Us og spilte inn låten From All Of Us – og denne ble spilt under Live Aid-sendingen for hele verden! Til masse surmuling fra musikkmiljøet i Oslo, haha. Så, på mange måter var dette Norges 3. inntreden i det internasjonale musikkmarkedet i 1985.

Artists United Against Apartheid fra samme år var, etter min mening i hvert fall, det mest vellykkede prosjektet i denne sjangeren, i hvert fall musikalsk sett. Prosjektet var en protest mot Sør-Afrikas daværende rasistiske og undertrykkende apartheidregime, og ble initiert av “norgesvennen” Steven Van Zandt – Little Steven.

De gav ut albumet Sun City dette året, et album som slettes ikke bestod av de smektende, tåredryppende balladene som andre veldedighetsband spydde ut, men av vital og konfronterende rock, pop, hip hop, moderne jazz og world music.

Van Zandt hadde blitt inspirert av nettopp Peter Gabriel og hans fantastiske og høyst relevante sang Biko, og fikk med seg Gabriel, samt Bruce Springsteen, Miles Davis, Bono, Keith Richards, Ron Wood, Ringo Starr og flere andre.

"Alternativ” musikk i 1985

“Alternativ” musikk er et begrep som ofte brukes om new wave, punk, post-punk, støyrock, college rock og sikkert en drøss andre sjangere – og gjerne en blanding av flere sjangere. Musikk med elementer fra punk, 60-talls garasjerock, 70-talls hardrock og tidvis britisk 60-talls pop; ofte med et kunstnerisk tilsnitt, et jordnært og gjerne “skranglete” lydbilde, og gjerne engasjerte, litt dypere tekster. Dette var musikk som ble allemannseie i løpet av første halvdel av 90-tallet, men som faktisk VAR alternativ på 80-tallet.

80-tallets pop og mainstream rock ble oftest produsert med alle de daværende audioteknologiske mulighetene, mens innen den alternative musikken prøvde man gjerne (med mange unntak selvsagt) å få et langt enklere, mer analogt “sound” a la musikken på 60-70-tallet. Videre var 80-tallet i høyeste grad gitarsoloens tiår innen rocken, mens i dette sjiktet var gitarsoloene korte og konsise, eller ikke-eksisterende.

Band som R.E.M. og U2 er i høyeste grad allemannseie i dag, og er også blant verdens mestselgende artister. Men på 80-tallet laget de musikk som var nettopp et alternativ til den ofte overfladiske og glattstriglete listepopen. Gjerne med mer gjennomtenkte, ofte kunstneriske og like ofte sosialt bevisste sangtekster. Om det finnes et soundtrack for generasjon X, så er det den alternative musikken fra 80- og 90-tallet.

The Cure regnes blant pionerene innen alternativ musikk. De gav ut deres 6. studioalbum, The Head on the Door, i 1985. The Cure var en stor inspirasjonskilde, både musikalsk og visuelt, til goth-rocken det følgende tiåret. Men der 90-tallets goth hadde en fot innenfor metal, hadde The Cure ingen føtter der – de gjorde sin helt egen dystre og innadvendte variant av punk og new wave.

Pionerer var også i høyeste grad R.E.M. - de var fortsatt et sært band for spesielt interesserte, et band som ofte ble klassifisert som “college rock”. Musikk for unge, beleste voksne som ville forandre verden. Soundet deres var i stor grad basert på 60-tallets lydbilde, og man kan lett kjenne igjen inspirasjon fra spesielt The Byrds.

R.E.M. gav ut sin 3. plate, Fables of the Reconstruction dette året, med låter som Can’t Get There From Here og Driver 8. De begynte å få mer oppmerksomhet på tampen av 80-tallet, og på tidlig 90-tall ble de allemannseie. Kurt Cobain fra Nirvana er en av mange 90-tallsartister som har trukket frem R.E.M. som en viktig inspirasjonskilde.

Irske U2 huskes best for opptredenen på Live Aid året 1985, en opptreden som gav dem enormt mange nye fans. Bandet ble dannet i 1976, som et post-punk- band, og hadde sine følgere i det samme populærkulturelle sjiktet som R.E.M. befant seg i - noe rufsete poprock med elementer av punk og garasjerock, og med litt dypere tekster enn det man fant på toppen av hitlistene.

U2 hadde gitt ut deres 3. album, The Unforgettable Fire i 1984, og spesielt låten Pride (In the Name of Love), som omhandlet Martin Luther King Jr., hadde fått masse oppmerksomhet. De brukte mesteparten av 1985 til å turnere i kjølvannet av denne platen, hvor Live Aid var kirsebæret på kaken, og de opplevde en særdeles kraftig medvind de følgende årene.

Støyrockerene i Sonic Youth gav ut sitt 2. album, Bad Moon Rising. Sonic Youth hadde en enorm innflytelse på 90-tallets trender, men var alt annet enn allemannseie.

Det elektroniske new wave-bandet Depeche Mode hadde et langt mer tidsriktig lydbilde; du kunne ofte se dem i diverse popmusikk-blader, og man kunne fint høre flere av låtene deres på radioen. Deres 1985 bestod av konserter bak det daværende jernteppet, i Budapest og Warsawa, samt et samlealbum med deres tidligere låter.

Flere andre band og artister hadde en fot solid plantet i new wave, men klatret allikevel høyt opp på hitlistene.

Hardrock, hårrock og hevvy mettall i 1985

Hard rock og spesielt heavy metal (eller «hevvy» som man sa da) var mer musikk for spesielt interesserte i 1985, musikk som man enten omfavnet for fullt eller holdt på en armlengdes avstand. 80-tallet var ofte en tid med litt sterkere popkulturelle skillelinjer enn i dag.

Den mer pop-orienterte hårrocken gjorde hardrock stueren de følgende årene. Men dette var enda ikke helt blitt en greie – i hvert fall ikke i Europa. Lær, dongeri og nagler var uniformen til de som levde og åndet for metal – og selvsagt langt hår. New Wave of British Heavy Metal var i stor grad den gjeldende trenden innen det tyngre sjiktet, gjerne med fantasifulle albumcover og tekster som kunne vært skrevet av Tolkien.

Iron Maiden, som var Stavanger-aktuelle i år, 40 år senere, var allerede godt etablerte i 1985. De gav ut sitt 5. album, Powerslave. De nådde nok litt bredere ut enn mange band i samme sjanger. De fleste av de som vanligvis ikke hørte på den type musikk forstod at Iron Maiden var dyktige musikere med gjennomførte, heller smarte låter – og et godt glimt i øyet.

Norge var på ingen som helst måte det metal-landet i 1985 som det skulle bli kjent for rundt ti år senere. TNT hadde gitt ut Knights of The New Thunder året før. Her hadde bandet fortsatt en fot godt plantet i NWOBHM, de kjørte på med et viking-image lenge før viking metal var en greie, og turnerte i inn- og utland. De hadde fått en del oppmerksomhet i USA og Japan spesielt.

To år senere kom Tell No Tales, hvor bandet beveget seg i en mer melodiøs, allsangvennlig retning som nok passet bedre inn under hårrock-sjangeren. Og gitarist Ronni Le Tekrø ble en kulthelt blant verdens gitarhelter!

Når det gjelder den mer pop-orienterte delen av hardrocken så slapp Bon Jovi deres 2. album - 7800 Fahrenheit - i 1985. Gjennombruddsalbumet Slippery When Wet som gjorde dem til et av verdens største band ble derimot ikke sluppet før året etter. Europe herjet heller ikke radiostasjonene med The Final Countdown helt enda.

Men amerikanerne var ikke ukjente med allsangvennlig, mer melodiøs hardrock. Eksempelvis Journey, som de fleste kjenner via låten Don’t Stop Believing. Skrekkrockerne i KISS hadde kastet masken et par år tidligere, og fremstod som svært så striglete og sangbare. De gav ut albumet Asylum i 1985, og var titt og ofte innom hitlistene gjennom hele 80-tallet.

Van Halen gav ut sitt 7. album i 1985, med den fengende(?) tittelen 5150. Albumet var det første med bandets nye vokalist Sammy Hagar. Albumet var nok litt mer “pop” enn de tidligere albumene deres hadde vært, og fikk stor suksess. Van Halen var allerede et svært band i USA som folk gikk mann av huse for å se live, og de hadde hatt en stor hit med den synthbaserte Jump året før. I Europa var de derimot ikke fullt så svære, men låter som Why Can’t This Be Love og Dreams gikk rett hjem hos veldig mange.

Irske Thin Lizzy, som var store på 70-tallet, var nylig blitt historie. Men bandet var en inspirasjonskilde til både NWOBHM-bølgen og den kommende hårrock-bølgen, og satte dermed sitt eget preg på 80-tallet. Bandets tidligere gitarist Gary Moore gav ut Run For Cover i 1985. Det var ikke hans første soloalbum, men det regnes som hans gjennombruddsalbum, og bestod av melodiøs, gitarbasert hard rock.

Powerballaden Empty Rooms fikk man høre titt og ofte, og den mer politiske hardrockeren Out In the Fields, som omtalte den pågående og blodige konflikten i Nord-Irland, fikk også en del oppmerksomhet. Her var Thin Lizzy-sjefen Phil Lynott med som gjestevokalist. Mot slutten av 80-tallet gav Moore ut et par suksessfulle album med et langt mer irsk/ keltisk preg, før han gikk over til å fokusere mest på blues og bluesrock fra 1990 av.

Jazz i 1985

1985 var et finfint jazzår. Det kom nye utgivelser fra internasjonale storheter som Ornette Coleman (Opening the Caravan of Dreams) og Herbie Hancock (Village Life), og det ble avholdt flere jazzfestivaler i Norge og utland.

Når jeg sier at Norge gjorde sin entre på den internasjonale musikkscenen i 1985, så er det en sannhet med modifikasjoner. Innen jazz hadde vi allerede spist kirsebær med de voksne ganske lenge. Terje Rypdal og ikke minst Jan Garbarek var godt internasjonalt etablerte jazzmusikere, som først og fremst beveget seg innenfor det litt kjølige ECM-soundet, ofte kalt “norsk fjelljazz”. Rypdal gav ut albumet Chaser, og Garbarek albumet Song For Everyone i 1985.

Lydtrollmannen Jan Erik Kongshaug ble brukt over en lav sko av både norske og internasjonale jazzmusikere. Han hadde etablert sitt studio Rainbow Studio i Oslo året før, og ble flittig brukt av spesielt plateselskapet ECM.

Av mer tradisjonelle jazzalbum som kom ut i Norge i 1985 var Karin Krogs Some Other Spring, Blues And Ballads hvor hun hadde med selveste Dexter Gordon. Supergitaristen Thorgeir Stubø gav ut Flight.

Filmåret 1985

1985 var ikke bare Norges store musikalske år, det var også året da norsk film prøvde seg ute i verden. Orions Belte ble sluppet dette året - og den var noe så originalt som en norsk politisk action-thriller hvor mesteparten av handlingen foregikk på Svalbard. En filmanmelder sa at filmen var “et brakgjennombrudd for profesjonalisme som vi aldri før har sett innen norsk film”, den vant flere priser her til lands, og fikk faktisk en del oppmerksomhet i utlandet.

En av årets største globale filmsuksesser var derimot Tilbake til fremtiden (Back to the Future). Filmens handler om den gitarspillende 17-åringen Marty McFly som drar fra 1985 til 1955 i en DeLorean DMC-12 ombygget til en plutoniumsdrevet tidsmaskin – og etterpå prøver han desperat å komme seg tilbake til 1985, men før det prøver han å spleise foreldrene hans sammen slik at han ikke ender opp med å aldri blir født - han ødela foreldrenes første møte da han plutselig dukket opp midt i 1955.

Spennende handling, et originalt plot (med noen hint av gresk tragedie), en god dose action, mye humor og masse musikk gjorde denne filmen til en enorm kassasuksess, og den er i dag en kultklassiker.

En annen fremtidig kultklassiker av det mer seriøse slaget var The Breakfast Club. Filmen, som egentlig er et sosialt ungdomsdrama, fikk masse oppmerksomhet i USA, men ble ikke helt den samme suksessen utenfor hjemlandet. Den fikk derimot strålende kritikker over hele verden, og regnes i dag som en av de mest betydningsfulle ungdomsfilmene som er laget. Filmen adresserer sosiale og kulturelle skillelinjer mellom ungdom. Flere av skuespillerne var blant datidens nye, hotte navn kjent som the brat pack.

Tittellåten til filmen, Don’t You (Forget About Me) av skotske Simple Minds, ble for øvrig en av årets store hiter.

Filmer kom ofte sent på kino i Norge, så fjorårets internasjonale suksesser som Sannhetens øyeblikk (The Karate Kid) og Den Uendelige Historien (Die unendliche Gechichte/ Neverending Story) så de fleste nordmenn på kino først i 1985.

Andre filmer som mange kanskje husker fra dette året var The Goonies, Purpurfargen (The Color Purple), Vitne til mord (Witness), Ran, Shoah og flere andre.

Bokåret 1985

Både filmåret og bokåret 1985 fortjener jo egentlig en egen artikkel, men jeg vil allikevel trekke frem to personlige favoritter som ble utgitt dette året:

Kjærlighet i koleraens tid (El amor en los tiempos del cólera) av Gabriel García Márquez

En særdeles original, burlesk og nydelig kjærlighetshistorie som utarter seg over flere tiår. Boken balanserer romantikk, realisme, en touch av surrealisme, og kynisme ypperlig, og ble til en veldig severdig film i 2007.

Siderhusreglene (The Cider House Rules) av John Irving

Irving har skrevet noen fantastiske romaner, og dette er en av dem. Boken har et fargerikt persongalleri, en original historie om å finne seg selv, og den tar også opp flere mer komplekse, kontroversielle og vonde tema.

Flere av Irving sine romaner har blitt til veldig severdige filmer, og denne er ikke et unntak – den ble filmatisert i 1999, med Lasse Hallström bak kamera, og Tobey Maguire i hovedrollen sammen med flere andre kjente skuespillere.