Årets beste filmer 2018

A Ghost Story (2017)
En nydelig hjerteskjærende spøkelsesberetning med Rooney Mara og Casey Affleck. Fattig på dialog, men full av stemning. Spøkelsesdramaets motsats til Ghost.

A Quiet Place (2018)
En post-apokalyptisk framtid hvor vi må være musestille fordi vi er invadert av romvesener med supersonisk hørsel. En fiffig og vel gjennomført idé som selvsagt gir grobunn for å leke med lydelementet.

Blade Runner 2049 (2017)
En kommersiell flopp og en kunstnerisk bragd. Oppfølgeren til en av filmhistoriens mest bejublede sci-fi-filmer er et gigantisk verk geleidet av Denis Villeneuve, som seiler opp som en av vår tids store filmskapere.

Call Me By Your Name (2017)
Luca Guadagninos filmatisering av André Acimans roman er satt til en italiensk sommer på 80-tallet. Kunne fort blitt en klissete turistreklame av en film, en glorete 80-tallspastisj. Resultatet er noe ganske annet. Fullt av glede, kjærlighetssorg, livsvisdom og en fabelaktig rørende pappamonolog.

Death of Stalin (2017)
Fullstendig tullete og smart sort komedie om situasjonen i Moskva i kjølvannet av diktator Stalins død. "Eg lo", så Tossa ville sagt. Mange ganger. Basert på grafisk roman ved samme tittel.

Den skyldige (2018)
Nervepirrende dansk thriller som utspiller seg utelukkende i lokalet til politiets vakttelefon. Effektiv vri og passe nyskapende måte å formidle en klassisk «kappløp med tiden»-gåte.

Detroit (2017)
Kathryn Bigelows intense skildring av Detroitopptøyene i 1967 er sørgelig relevant i vår samtid. Filmen fikk en svært begrenset oppsetning på kinoer. Synd, grip sjansen og se den hjemme.

Disaster Artist, The (2017)
En av årets beste filmer om en av tidenes verste filmer; The Room. Fabelaktig underholdende om det merkverdige talentløse geniet Tommy Wiseau og innspillingen av The Room. James Franco har regien og gjør en hinsides jobb i hovedrollen som Wiseau.

First Reformed (2018)
Å si at en ny film av Paul Schrader er en svær begivenhet i 2018 er en overdrivelse, men man lever jo i håpet om at mannen bak blant annet Taxi Driver-manuset, Mishima og The Affliction skal komme opp med noe briljant igjen. Og det gjør han jammen her. Ethan Hawke i sentrum som den forpinte presten i en dyster samtid.

Florida Project (2017)
Årets oppvekstskildring av regissør Sean Baker. White trash-realisme i kontrast til Florida Disneyland. Sterke prestasjoner fra unge amatører som Brooklynn Prince til veteranen Willem Defoe.

God’s Own Country (2017)
Ofte beskrevet som en mer møkkete Brokeback Mountain satt til Nord-England. Litt enkel deskripsjon, men ikke helt ueffen heller. Landsbydrama og alt det innebærer av fortrengte følelser og emosjonell klaustrofobi nærer God’s Own Country med kraft.

Hereditary (2018)
Et hjerteskjærende familiedrama som sklir over i okkult grøss med bravur. Null behov for billige «jump scares», men plenty med dårlig stemning.

Hva vil folk si (2017)
Iram Haq traff definitivt en nerve med sin andre spillefilm om den norsk-pakistanske tenåringsjenta Nisha. Gledelig og fortjent kinosuksess nasjonalt og internasjonalt.

I, Tonya (2017)
Basert på delvis sanne motstridende historier om white trash skøyte-esset Tonya Harding. Et mildt sagt brokete liv. Virkeligheten forer kunsten med fortellinger stadig vekk, men her med et forbløffende underholdende og filmatisk sterkt resultat.

Killing Of A Sacred Deer (2017)
Yorgos Lanthimos, mannen bak blant annet The Lobster og Dogtooth, gjør det igjen. Selv om hans kjølige deadpan-absurditet kanskje ikke er for alle.

Lady Bird (2017)
Skuespiller Greta Gerwig regidebuterer med dette såre og morsomme oppvektstdramaet med en glitrende Saoirse Ronan i hovedrollen.

Mandy (2018)
Endelig Nicolas Cage i slag igjen! Årets superbe LSD-dynkete mareritt av en hevngrøsser inneholder svarte demonmotorsyklister, pompøse sektledere på narko, en illsint Nicolas Cage og ikke minst et av årets beste soundtracks, som også ble det siste signert avdøde Johann Johannsson.

Mother! (2017)
Darren Aronofsky er på sitt beste når det kommer til å formidle surrealisme med en gnagende ubehagelig følelse (for eksempel Black Swan, Pi, Requiem For a Dream).

Neruda (2016)
Chilenske Pablo Larrain har opparbeidet seg et godt håndlag med særegne biografiske filmer. Her med landsfader, poet, politiker og navnebror Pablo Neruda. Utspiller seg som en slags noirkomedie med kommunisten Neruda på flukt fra det fascistiske chilenske regimet. Overraskende lettbent og underholdende fra Larrain.

Now It’s Dark (2018)
En moderne noir-film fra Stavanger med en duft av David Lynch. Arild Østin Ommundsen sin siste film er en episodisk reise gjennom Stavanger om natten. Filmen har riktignok en del koselige ommundske stunder og karakterer, men også et gjenkjennelig mørkt slør over seg à la Eventyrland.

Phantom Thread (2017)
Daniel Day Lewis sitt farvel som filmskuespiller i rollen som den smått eksentriske moteskaperen Reynolds Woodcock. Kostymedrama som skildrer den britiske sosieteten på 1950-tallet høres egentlig ganske gørr ut. Like fullt er den utsøkt fotografert hvor all den stofflige teksturen popper ut av lerretet i samspill med Lewis sublime tilstedeværelse.

Ready Player One (2018)
Oj, her får man kjeft hvis man likte filmen bedre enn boka! Sci-fi-referanseorgien Ready Player One av Ernest Cline fikk en Spielberg-overhaling, og det ble som forventet en intens superunderholdende karuselltur av en film.

Røverdatter (2018)
Vond, intim og fin dokumentar av Sofia Haugan som forsøker å etablere kontakten med sin far som er rusmisbruker. Makter å formidle den såre mellommenneskelige relasjonen mellom far og datter samtidig som den gir et innblikk i et samfunnsproblem og individets trange møter med rusomsorg. Tittelen kan også lånes gratis på bibliotekenes strømmetjeneste filmbib.no .

Square, The (2017)
Ruben Östlunds Turist var en pinlig underholdende sak og en studie i feig menneskelig atferd. Han fortsetter sitt studium i denne som i utgangpunktet er en kunstsatire, men han har mye mer på hjertet.

Ut av intet (2017)
Tyrkisk-tyske Fatih Akin har gjort en rekke hardtslående dramaer som Mot veggen og Den andre siden før han rotet seg borti slappe komedier som Soul Kitchen. Med Ut av intet er han tilbake med en knyttneve av en film. Inspirert av virkelige hendelser i Tyskland for noen år siden som gikk under navnet «kebabmordene», en rekke rasistisk motiverte drap utført av nynazister. Diane Krügers hovedrolleprestasjon er en maktdemonstrasjon.

Utøya 22. juli (2018)
Det er nesten vanskelig å anbefale Erik Poppe sin film. Ikke av kvalitetshensyn, men ut i fra hvor vond den er å se. Uansett: filmatisk er den særs forseggjort, tilsynelatende i ett klipp og måten Andrea Berntzen i hovedrollen bærer den tunge børen på, er en bragd.

Western (2017)
Mer tysk, men handling lagt til Bulgaria. Tyske staute arbeidere møter språk-og kulturbarrierer på den bulgarske landsbygda. Hele rollelisten består av amatører. Ikke noe spesielt nytt ved det. I noen filmer resulterer dette jo ikke i mer enn dårlig skuespill. I Valeska Grisebach sin Western derimot, gir dette en følelse av å møte ekte mennesker. 

Wind River (2017)
Taylor Sheridan står bak manus til både Sicario og Hell or High Water og fortsetter her å utforske den amerikanske utkanten, her i det forfrosne vinterlandskapet ved et indianerreservat i nord. Jeremy Renner og Elizabeth Olsen spiller duoen som forsøker å løse drapsgåten på en ung indianerkvinne.

You Were Never Really Here (2017)
Lynne Ramsey fortsetter å pløye ned i den menneskelige avgrunn i sin siste film, som ofte har blitt beskrevet som en moderne Taxi Driver. Joaquin Phoenix tar så over stafettpinnen fra De Niro i en originalt fortalt hevnhistorie. Brutalt, friskt og dunkelt.

Zama (2018)
Denne var langt mer vridd enn det som i utgangspunktet virker som et streit historisk drama. Argentinske Lucrecia Martel med sin første film på 10 år forteller historien om den spanske offiseren Don Diego de Zama utstasjonert i Paraguay på slutten av 1700-tallet. Zama ønsker seg desperat bort fra den hete sykelige plassen i Paraguay til Buenos Aires. Feberhet og tidvis hallusinogen epokefilm som gir en ørlite følelse av Werner Herzogs conquistadorfilmer.

Også verdt å få med seg fra 2018:

• Isle of Dogs (2018)
  
• Lucky (2018)
  
• Post, The (2018)
  
• Ramen Shop
  
• Three billboards outside Ebbing, Missouri
  
• Savnet (2017)
  
• Skjelvet (2018)
  
• Thoroughbreds (2017)
  
• Tully (2018)
  
• Unsane (2017)