Bøker om Tyskland på 1900-tallet
Sommeren 1914 brøt første verdenskrig ut, en krig som har blitt kalt selve urkatastrofen i europeisk historie. Verdenskrigens blodbad innledet det mest brutale århundret i historien. Den tyske bitterheten etter krigsnederlaget var en medvirkende årsak til at andre verdenskrig brøt ut få år senere. Andre verdenskrig endte med et nytt tysk nederlag, og Europa ble delt helt fram til Berlinmurens fall i 1989.
I år det 100 år siden første verdenskrig begynte, og 25 år siden Berlinmuren falt. Ingen europeiske land preget 1900-tallet mer enn Tyskland. Her er noen film- og boktips for deg som vil forstå mer av landets nære historie.
Den store krigen (2007) av danske Nils Arne Sørensen har undertittelen "Europeernes første verdenskrig". Historikeren Sørensen forklarer krigens gang på en forståelig måte, uten å bli lettvint eller akademisk snirklete. Det mest rystende er verken skildringen av skyttergraver eller sivilbefolkningens lidelser, men opptakten til krigen.
I 1914 hadde ikke Europa opplevd en storkrig siden Napoleons dager hundre år tidligere, og Sørensen viser hvordan krigslysten var utbredt på hele kontinentet. Europa hadde rett og slett glemt hva krig førte med seg. Påminnelsen kom i form av millioner døde unge menn i skyttergravene. Skruppelløse hærførere og moderne våpenteknologi førte til enorme tapstall på slagmarkene.
Første verdenskrig ble ikke krigen som gjorde slutt på krig, men bare innledningen til et særdeles voldelig århundre. Nils Arne Sørensen behersker kunsten å engasjere med nøkterne virkemidler.
"Fuglene stemte i med sin morgensang, og nok en gang falt det meg inn hvor mye stillere en by er uten ildgivningen fra luftvernkanonene." "
Han er her igjen (2012) av tyske Timur Vermes skapte sensasjon da den utkom i Tyskland.
Plottet er enkelt: Adolf Hitler våkner opp i Berlin i 2011. Litt bensinluktende, men ellers i fin form. Verden har forandret seg, men det har ikke Hitler. Nazi-føreren ser med forbløffelse og forferdelse på det moderne Tyskland. Han fortsetter der han slapp i 1945, nemlig med å spre sin hatideologi ved hjelp av tidens hjelpemidler. Snart er han tv-stjerne med eget show. I stedet for forakt, blir han tatt imot med åpne armer av det tyske samfunnet, som tar ham for å være ironisk eller en skarp Hitler-imitator. Boken er best i første halvdel, og går litt tom etter hvert.
Det mest imponerende er forfatterens imitasjon av Hitlers talemåte, som også står seg godt i den norske oversettelsen. Provoserende, tankevekkende og hylende morsom bok.
Berlin (2013) av Torgrim Eggen minner mye om "Manhattan", som han skrev i 2008: Forfatteren reiser til en metropol for å bo der med familien, og trekker linjer mellom egne opplevelser og byens historie.
Selv om Manhattan kanskje er en sterkere bok, er Berlin-portrettet også vanskelig å legge fra seg. Torgrim Eggen var musikkjournalist før han ble forfatter, og holder leseren interessert med en blanding av fascinerende fakta og kvasse formuleringer. Aller best er delen om David Bowies bravader i byen på 1970-tallet, hvor Eggens engasjement er merkbart. Bowies Berlin-opphold er rikelig omtalt i rockhistorien fra før, men det har sjelden blitt gjort bedre enn av Eggen, for eksempel når han skreller lag for lag av den mest kjente sangen Bowie skrev i denne perioden; "Heroes".
Det er bare å glede seg til neste storbyportrett fra en av landets fremste i sjangeren.
Stasiland (2003) av australske Anna Funder handler om livet i DDR, og særlig om overvåkningspolitiet Stasi. DDRs hemmelige politi hadde et nettverk som ingen land, selv ikke Hitler-Tyskland, kunne måle seg med når det gjaldt informanter per innbygger.
Funder treffer ofre for det kommunistiske overvåkningssamfunnet og flere Stasi-medarbeidere. Det kreves narrativ fingerspissfølelse for å gjøre seg selv til en del av teksten i en dokumentarbok, for leseren er som regel mye mer interessert i saken enn i fortelleren. Funder klarer denne øvelsen elegant, og fortolker materialet uten å stille seg i veien for det. Hun klarer å vise brutaliteten i det østtyske samfunnet, samtidig som hun får fram det småkomiske i overvåkernes paranoia.
Viktig bok fra en ikke altfor fjern fortid.
De andres liv (2006) fikk Oscar for beste fremmedspråklige film i 2007. Den foregår i DDR i 1984, da den kalde krigen fortsatt var på frysepunktet. En pliktoppfyllende Stasi-agent får i jobb å overvåke en politisk tvilsom forfatter, men etter hvert blir han mer involvert i oppdraget enn han burde.
De andres liv har fått kritikk for å skildre Stasi-agentene for positivt, selv om ingen av dem framstår i spesielt godt lys. Skuespillerne og miljøskildringen imponerer mer enn plottet.
Klaustrofobisk spenning i brungul, tidlig 1980-tallskoloritt.
Barbara (2012) fortsetter tyskernes bearbeidelse av DDR-perioden. Den inneholder mindre ytre dramatikk enn De andres liv. I stedet for overvåkerne, fokuserer den på den overvåkede. Legen Barbara blir i 1980 overflyttet fra Berlin til nordkysten av DDR fordi hun har søkt om utreisepass fra det lukkede landet. Hun gir ikke opp håpet om å forlate DDR, men ting blir mer komplisert enn hun ser for seg.
Det er vanskelig å lese mye i ansiktet til Nina Hoss i hovedrollen, men vi aner frustrasjonen og lengselen etter å komme bort. Barbara er en film som tar seg god tid, og det er ment som et kompliment.