Eivind Buene, "Dobbeltliv": Kvasse essays om bok og musikk

Forfatteren er både komponist og forfatter, og skriver om pardansen mellom musikk og skjønnlitteratur. Ingenting ved essaysamlingen Dobbeltliv tilsa at den skulle treffe så midt i fleisen som den gjorde. Gult cover, passe tynn, Jeg har ikke lest noen av romanene hans, men så ham på Kapittel-festivalen for noen år siden.

Verdensomveltende! Eller kanskje ikke.

De beste sakprosaforfatterne er de som klarer å skrive krystallklart og sant om avanserte emner. Allerede i første essay, en direkte sammenligning av symfonien og romanen som kunstform, kommer de gode poengene tett. Det er lett å føle seg truffet når Buene siterer professor Erling E. Gulbrandsen på at vi har en svak musikalsk dannelseskultur i Norge, mens den litterære dannelsen har en sterk stilling.

Populærkulturforfattere har sjelden problemer med å spissformulere seg, og det er befriende at Buene er like løssluppen i sin behandling av klassisk musikk.

Buene knytter dette sammen med den ekstreme ærbødigheten som omgir symfonisk musikk, i motsetning til teaterstykker og romansjangeren, som kommer styrket ut av alle herjingene sjangrene blir utsatt for:

Et nytt tempo i Scherzoen i Beethovens tredje? Sublimt! En annen balanse mellom blåsere og strykere i Schumanns fjerde? Verdensomveltende! Eller kanskje ikke.

Til tross for at essays er en personlig sjanger, er det svakeste innslaget det som handler om Buenes egne oppvekstminner om musikk. Ikke fordi det er uinteressant, sannsynligvis like mye fordi norsk (mannlig) samtidslitteratur er full av tekster om oppvekst og musikk fra før, for eksempel hos Frode Grytten, Tore Renberg, Johan Harstad, Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad, Pedro Carmona-Alvarez, Ketil Bjørnstad og Ragnar Hovland.

Den alkymistiske dirigent

Det er mange hvite felter i min kulturelle dannelse, ingen større enn klassisk musikk. Essayet om Gustav Mahler fungerer som en introduksjon til komponisten, samtidig som Buene viser hvordan Mahler har forandret posisjon i kritikernes ører de siste 100 årene.

Buene problematiserer også dirigentens betydning for et orkester. Populærkulturforfattere har sjelden problemer med å spissformulere seg, og det er befriende at Buene er like løssluppen i sin behandling av klassisk musikk:

Det er et åpent spørsmål om den norske stat skal betale en internasjonal toppdirigent en halv million kroner for en ukes engasjement med Oslo-Filharmonien. Dersom dette skal være forsvarlig, må man forklare det med kapitalismens globaliserte lover om tilbud og etterspørsel, og man må faktisk tro at en slik dirigent er helt nødvendig, at disse få utvalgte har en unik, alkymistisk innsikt som må til for å gi musikken den rette schwungen.

Ha! Da har jeg ikke nevnt gjennomgangen av musikkens funksjon i bøkene til Jan Kjærstad, Jon Øystein Flink og John Erik Riley, bøker hvor musikken er mer enn tidsmarkør. Eller drøftingen av musikkens funksjon i På sporet av den tapte tid.

Bruker du vinterferien på denne boka, kommer det til å endre hvordan du tenker om både bøker og musikk, og ikke minst forholdet mellom dem. Det finnes spillelister til den omtalte musikken på Wimp og Spotify.

Eivind Buene
Dobbeltliv
Cappelen Damm 2014
Lån boka på Sølvberget

Tre andre bøker om musikk og samfunnet rundt den:

1. Instant karma, Herman Willis. 611 sider om populærmusikkens kulturhistorie.

2. Futurehit.DNA, Jay Frank. Om hvordan teknologien alltid skaper rammene for musikken som skapes. (Les omtale.)

3. Larmen og vreden, Torgrim Eggen og Sindre Kartvedt. Guiden til de 100 nødvendige rockeplatene, alltid med et blikk på tiden de ble skapt i.