En frivillig død av Steffen Kverneland

Ikke nok med at han hadde vært et mye bedre alternativ enn D.T., men også fordi han hadde fått gitt ut seriene sine på engelsk, og med det ville han nå vært en av samtidens store serieskapere. Nå er det lov å håpe at han ender opp med internasjonal anerkjennelse og glede seg til hans neste serieprosjekt.

Hvis jeg hadde hatt talent, skulle jeg ha ønsket å gjøre det samme som Steffen Kverneland har gjort med sin grafiske roman En frivillig død. Å lage et portrett av et menneske en har brukt store deler av sitt voksne liv på å forstå. Hvor sønner blir gitt oppgaven å oppklare mysteriet våre fedre var, og hvorfor de ble slik. I Kvernelands tilfelle etter at faren tok sitt eget liv i godt voksen alder og for meg at mitt faderlige opphav gikk seg vill i denne tåkeheimen kalt demens.

Siden bare en av oss har lyktes med dette, må en først konkludere med at Kvernelands egenskaper som tegneserieskaper er mer enn bare imponerende. Så med det unnagjort blir spørsmålene: Hva med den selvbiografiske historien som blir fortalt? Blir den for pinlig utleverende, kan en som leser forholde seg til den og ender en opp med å få en forståelse av dette mennesket beskrevet? Svarene er, kort sagt, nei, ja og ja.