Jan Inge Reilstads musikalske hangup
Jan Inge Reilstad er stipendiat i lesevitenskap ved UiS. Har tidligere utgitt SamtidslyrikkEN – fra Almuens Opera til Gatas Parlamaent, en antologi av norsk rockepoesi og poplyrikk. Har har også gitt ut noen bøker i kunstfeltet. Periodevis arbeidet som redaktør, kritiker og kurator. Bestemte seg som barn for å like alt som fins av musikk. Jobber ennå med saken.
Jean Claude Vannier: L’Enfant Assassin Des Mouches
Denne måtte med. Utgitt 1972-73. Etter at franske Vannier i 1971 hadde arrangert Serge Gainsbourgs ”Histoire de Melody Nelson”, laget han dette fantastiske albumet, om ”barnas mord på fluene”. Nyutgitt i 2005. Før Vannier gjorde en storartet konsertframførelse på Barbican i London i 2006. En aldeles original og totalt annerledes instrumentalrockeopera eller hva det er, uansett av det slaget som gir deg hakeslepp og smilefjes. Jim O’Rourke i Sonic Youth sier det slik: ”This kind of record could not be made today: who would pay for this brilliant suite of instrumental concrete madness?”
When: Psychedlic Wunderbaum
When er Lars Pedersen. En av norsk musikks aller mest interessante personligheter, med fartstid i Hærverk, The Last James, Holy Toy, og altså When, som har gitt ut 14 plater på 20 år. Ingen av dem ligner på hverandre, alle er de utgravinger av nye musikalske landskap. Midt i der finnes f.eks. Psychedelic Wunderbaum, med tekster av Aleister Crowley og Tom Wolfe, og med inspirasjon fra syretripper og gammal garasje, full av odde instrument og enerverende lydklipp. Mot og humor. Ungene elsker ikke minst hans versjon av Karius og Baktus fra plata Writercakebox Black Disc.
The Magnetic Fields: 69 Love Songs
Trippel-Cden fra Stephen Merritt & co er som tittelen indikerer et overflødighetshorn av kjærlighetssanger. Kjærlighet belyst, svartmalt og musisert fram på 69 forskjellige vis, i 1999. Inneholder sangtitler som ”The cactus where your heart should be”. Lyttbare rockeballader, popdrevet i alle sjangerretninger, lavmælt med mørk vokal smurt utover. Komer med Realism i år. Leverte støyalbumet Distortion i 2008. Alltid utforskende. Med humor og mørk undertone.
Velvet Underground: Loaded
Det mest melodiøse og spillbare som kom ut av fløyelsundergrunnen i New York, nærmere bestemt Andy Warhols Factory. Beatpoeter og performanceteater. Velvet er basislyden for min ungdoms seinere Bowie-Iggy-Eno og mye annet, fra Nico over Patti Smith til Laurie Anderson. Loaded er en særdeles behagelig og tilgjengelig plate om man vil gå litt lenger tilbake i den seine rockehistorien. Oppløsningsalbumet deres, før Reed lagde sine soloalbum utover 1970-tallet. ”Who loves the sun”, ”Sweet Jane” og ”Rock and roll”. Lou Reed og John Cale + Tucker og Morrison. Meget kjekk ting å dra fram.
Scott Walker: Scott
Når vi først er tilbake i de dager. Den annerledes crooneren. Det gåtefulle idolet. Den eksperimentelle balladestjernen. Den store Scott Walker, også han med inspirasjon til Bowie-generasjonen. Sang som Sinatra og Bennett mens psykedeliaen herjet under studentopprøret på slutten av 1960-tallet. Denne debutplata fra 1967 inneholder tre sanger av hans favoritt, Jaques Brel, og også et Brecht/Weill-spor. Lyden er Spectorsk med symfonisk vri, men det er stemmen, teksten og framførelsen det handler om. Gitt ut et snålt album i tiåret siden.