Lyden av Hellas

Er du interessert i musikk kjenner du sikkert til Maria Callas, Mikis Theodorakis, Demis Roussos, Iannis Xenakis, Nana Mouskouri, Yanni og Vangelis.

Men dette er bare en liten del av Hellas som er et land med stor variasjon og historie, det samme gjelder for musikken.

Folkemusikken

Hellas har et rikt musikkliv, med levende folkemusikktradisjoner som har aner tilbake til antikken. De kan deles inn i tre hoved grupper, musikken til Klefterene som kjempet mot det ottomanske imperiet som var monofonisk og uten akkompagnement. Akritiske sanger (grensemennenes sanger) heroisk sanger som oppsto fra 900-tallets Bysants inspirert av krigføringen mot muslimene i østlige Lilleasia.

Dhimotiká tragoudhia bruker instrumenter som de fleste knytter til musikken i Hellas, fiolin, klarinett, gitar og tamburin. Denne type musikk er også sterkt knyttet til Tyrkia og Kypros som deler mye av den samme kulturen. Vokalmusikken kléftiko og folkedansene tsámiko og syrtó er også en viktige deler av denne musikken.

Mange av de tradisjonelle dansene som Ikariótikos blir brukt gjennom årets alle høytider, alt fra dåp til bryllup.

Kreta har også sin egen musikk der lyren spiller en viktig rolle sammen med deres lutt som ligner både den arabiske ouden og mandolinen.

Musikken i Hellas som er mest påvirket av østen er Tabachaniotika, den bruker modale skalaer og tsiftetéli-rytme og de viktigste instrumentene er bouzouki og bağlama.

Når det gjelder populærmusikk er det rebetika, laïkó og éntekhno som er typisk for Hellas.

Den musikken som jeg personlig synes er mest spennende er den urbane rebetiko musikken fra 1930-tallet.

Rebetika er Hellas svar på blues. Dette var undergrunns musikk på 1920-40 tallet, musikk for samfunnets utstøtte, de fattige, flyktninger, kriminelle og narkomane. Arbeidsløsheten var høy og de utstøtte samlet seg rundt musikken på de lugubre kneipene i havneområdene. Her sang de livet til de som benket seg rund, triste sanger om fengselsliv, dop, vold og sex, sørgmodig akkompagnert av bouzouki. På slutten av 30-tallet når diktatoren Metaxa kom til makten ble alle hasj-kneiper stengt og musikken lagt under streng sensur på grunn av de upassende tekstene.

Laïkó er en musikkstil som ble populær i byene på 1960-70-tallet. Dette er vestlig pop blandet med vemod fra Hellas akkompagnert av elektrisk bouzouki. De viktigste utøverene var Stratos Dionysious og George Zambetas

Entekhnó kan enklest beskrives som klassisk musikk blandet med rytmer og melodier fra Hellas. Mikis Theodorakis er et referansepunkt når det gjelder denne sjangeren.

Skal du lese en bok om musikken i Hellas anbefaler jeg Christopher C. King -Lament from Epirus: An Odyssey Into Europe's Oldest Surviving Folk MusicDen fokuserer på noen regioner og spesielle innspillinger men gir det noen fantastiske tips til musikk som garantert gir deg gåsehud.