Lyttetips fra Richard Gjems
Gjems har blant annet spilt med alt fra bluesstørrelser som Rusty Zinn, Big Bill Morganfield, Kid Ramos, Gary Smith, Taildragger og Bill Sims til norske artister som Steinar Albrigtsen, Stein Torleif Bjella, Knut Reiersrud og DumDum Boys, samt medvirket på et utall av album og soundtrack innen ulike genre.
Nytt album
Hans siste instrumentalalbum med pianisten Tor Einar Bekken, Songs From A Forest(Grappa 2009), beveger seg i grenselandet blues, jazz og norsk folkemusikk, og har høstet gode kritikker her hjemme så vel som i utlandet.
Forskningsbibliotekar
Til daglig jobber Gjems som forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket. Arbeidsfeltet hans omfatter her i hovedsak populærmusikk (hva nå enn det er). Bevaring og dokumentasjon av lett glemte artister og band litt utenfor allfarvei, står Richards hjerte særlig nær.
På oppfordring fra Musikk- og filmbiblioteket har Gjems plukket frem og kommentert fem favoritter fra hylla:
Hugo Diaz: Antologia Vol. I og II (Acqua, 2009)
To suverene dobbeltalbum som dekker innspillinger fra perioden 1952-57 med tango/folkemusikk/jazzmunnspilleren Hugo Diaz (1927-77). Ofte synes jeg konvensjonelt kromatisk munnspill lett kan bli litt tamt og snilt, men Diaz spilte alltid som om livet skulle stå på spill. En snerrende, grinende, sårbar og tidvis frapperende elegant instrumentstemme som aldri satt teknikken foran musikken. Har aldri vært noen hardbarka samler av latinamerikansk musikk, men uttrykksviljen og fandenivoldskheten i dette materialet går på utsiden av det meste.
The NRK Sessions: Soul Afro Jazz And Latin from the Club 7 Scene (Plastic, 2007)
Oppsiktsvekkende vitale spor fra Club 7s ulike husband i perioden 1969-1981. Hele herligheten er upåklagelig tapet av Krinken. Fet soul, afro-jazz og latin med krumtappen, vokalisten og perkusjonisten Earl Wilson som musikalsk drivkraft. Bare kuttene med Magni Wentzel er verdt prisen for hele plata. Ei skive du setter på fordi den er ”for bra til å være norsk”.
Paul Butterfield’s Better Days (Bearsville, 1973)
De fleste forbinder Butterfield med den sjangeroverskridende andreplata East-West (1966) og den dertil hørende eksperimenteringen med blues, jazz, psykedelia, dop og indiske raga. Utvilsomt banebrytende i sin samtid, men jeg synes ærlig talt denne skiva med konstellasjonen Better Days tangerer alt annet i mannens karriere. Ja, den tangerer sågar de fleste utgivelser innen den ofte dubiøse sjangeren bluesrock. Kombinasjonen av fete arrangement, overlegen flerstemt koring, Amos Garretts gitar, Ronnie Barrons vokal og Butterfields munnspill (som alltid sitter som en ishakke i øret), gjør det umulig å ta feil når du putter denne på spilleren!
John Peel and Sheila: The Big Pig’s 78s: A Beginner’s Guide (Trikont, 2006)
Herlig surrealistisk samling med kantonesisk folkemusikk, jodling, blues, fotballsketsjer og tidlig rock’n’roll fra første del av forrige århundre. Alt er hentet fra knitrende 78-plater i den absurd omfattende platesamlingen til salige John Peel. Nostalgi paret med eksotiske stemmer fra en tåkelagt fortid. Utdatert humor hånd i hånd med tidløs musikk. Et auditivt raritetskabinett som oser av menneskelighet i alle tenkelige tapninger.
Merraflåar'n: Tradisjonsmusikk på trekkspell (Finnskogen Kulturverksted, 2002)
Trekkspillmusikk fra Finnskogen og omkringliggende skogbygder. Feltopptak av svette karer med snusrenner som speller opp til dans etter en lang arbeidsdag med øksa. Ingen pretensjoner i noen som helst retning annet enn utsikten for en dram. Herlig langt unna Grand Prix, Mamma Mia og X-Factor. Kall meg gjerne naiv autentisitetsromantiker, men å høre Johan Kjeverud snuble seg gjennom ”Avestadforsens Brus” gir meg tilbake trua på musikken.