Platetips fra The Shock!
Her er 5 album og 5 sanger anbefalt av stavangerbandet The Shock!:
Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Vi blir aldri helt enige om hvilket av Sonic Youth sitt album som er best, men vi er begge enige om at det var gjennom denne platen vi først oppdaget Sonic Youth og vår kjærlighet til støyete og ukonvensjonell popmusikk.
Det var ikke kjærlighet med første møte, men det var noe der inne bak alle lagene av støy og de ”sure gitarene” som gjorde at vi bare måtte lytte på denne platen igjen og igjen helt til vi plutselig så lyset og hjernen eksploderte - ctrl- alt- delete - en total restart, vår oppfattelse av musikk ble aldri den samme. All musikkteori vi hadde lært var plutselig verdiløs, gitarsoloer og perfeksjonering av teknikk var ubrukelig, vi ble kanskje dårligere musikere etter dette, men langt mer lykkelige...
Neu! – Neu! 2 (1973)
Tysk krautrock som oppstod fra asken av Kraftwerk. Platens første sang für immer er et mesterverk i repetisjonskunst, en enkel 4/4 beat med en suggererende gitarmelodi som repeteres i hele 11 minutter, vakkert, drivende og hypnotiserende! En perfekt låt å innta under varme dager på stranden!
Som en konsekvens av at de gikk tom for penger under innspillingen, inneholder også platen noen av de første eksemplene på remiksing.
The Velvet Underground & Nico - The Velvet Underground and Nico (1967)
En unik og lyrisk skildring av New Yorks undergrunns scene på slutten av 60-tallet, bestående av drag queens, narkolangere, bondage og heroin.
Platen åpner vakkert og yndig med ”Sunday Morning” og graver seg stadig dypere i et uimotståelig mørke. John Cale med røtter i klassisk samtidsmusikk tilfører popen en ny dimensjon med sin dronete og skjærende fiolin.
Andy Warhol er oppført som produsent, men skal aldri rørt så mye som en fader på hele innspillingen. Derimot insisterte han på at den tyske fotomodellen Nico skulle bidra på flere av sangene. VU representerte motsetningen til hippie bevegelsens naive kjærlighets budskap og blei en inspirasjon for punk-generasjonen som oppstod noen år senere. Men fremfor alt er dette et album med så mange lag og dimensjoner at man aldri klarer å bli ferdig med den.
Vi vil også nevne at platen har et av de feteste coverne gjennom tidene!
The Jesus and Mary chain - Psycho Candy
Det første som slår deg når du setter på denne platen er den enorme veggen av gitarstøy og feedback, men med et man klarer å trenge gjennom lagene av støy oppdager man at platen et fullspekket av de nydeligste poplåter. Naive 50 og 60 – talls inspirerte melodier og harmonier som virker som balsam for ørene. Dette er en plate full av motsetninger og kontraster, hvor støyen gir friksjon og gjør det vakre bare enda mer vakkert. Bandet byggere videre på The Velvet Underground sin støyete tradisjon og bringer den videre til nye generasjoner, som neste band i vår anbefaling A Place To Bury Strangers.
A Place To Bury strangers – A Place To Bury Strangers (2007)
Fuzz pedalens innvirkning på et band er ikke noe man skal undervurdere. Hva hadde The Jesus And Mary Chain vært uten sin japanske Shen-ei fuzz? Dinosaur Jr. og Sonic Youth uten Big Muff? Dette vet frontmann Oliver Ackermann i A Place To Bury Strangers mer enn de fleste. Under navnet Death By Audio, lager han håndbygde fuzz og støyeffekter som Supersonic Fuzz Gun og Total Sonic Annihilation til stor glede for støyentusiaster verden over. Musikken til A Place To Bury Strangers slekter veldig på My Bloody Valentine og The Jesus And Mary Chain, men trommene er mer frenetiske og dansbare, 50-talls estetikk er byttet ut med Manchester og the Factory elektronika, mørkt, drømmende og ekstatisk. Mindre punk mer ”New York - Arty”, uten tvil den største musikalske oppdagelsen i 2008!
5 singler:
Mission of Burma: That´s When I Reach For My Revolver
Tittlen stammer fra Hermann Göring's utalelse ”When I hear the word culture, I reach for my revolver”. Ikke så mye å si om denne låten utenom at den rett og slett bare har et uimotståelig fengende refreng! En låt man setter på når man står foran speilet før en tur til byen, man føler seg straks et hakk kulere.
Echo And The Bunnymen: The Killing Moon
En av 80-tallets beste poplåter fra et band som aldri kom helt på høyde med de virkelig magiske bandene fra dette tiåret, The Cure, Depeche Mode, New Order osv.. Denne låten stikker seg virkelig ut som et mesterverk, alt stemmer på denne låten. Fra den skrudde introen til det drivende kompet, det enkle piano temaet, en crooner stemme full av emosjonell innlevelse og en tekst full av bilder ”fate up against you're will” . Storslagent og vakkert!
Public Image Ltd.: PiL
Public Image Ltd. bestod blant annet av John Lydon tidligere vokalist Sex Pistols. ”Dette er ikke et band, det er et firma” proklamerte de i postmodernismens ånd.
PiL var et eksperimentelt band som hentet inspirasjon alt fra afrikansk musikk, reggae, europeisk krautrock, disko. Låten er frekk som F**N, punka vokal, melodisk gitar og et simpelt komp som driver låten enormt effektivt fremover. Veldig smittsom dansbar rett frem låt!
Suicide: Ghost Rider
New York duo bestående av synth og vokal, kjent for skremmende live show hvor publikum endte opp med å gjemme seg under bordene for å unngå vokalist Alan Vega som slo rundt seg med en motorsagkjede og trakkaserte menn og kvinner i publikum.
Ved hjelp av en drivende bass-synth, trommemaskin, en monoton og messende vokal skaper Suicide på denne låten et mørkt og minimalistisk, men likevel storslått univers. Mens musikken føles kald og maskinell er vokalen dens følelsesladde sentrum. Enda et eksempel på at vi liker å finne det vakre i det som ved det første fremstår som ugjennomtrengelig og stygt.
New Order: Cermony
Cermony representerer slutten på Joy Division og begynnelsen på New Order. Det var originalt en Joy Division låt som de aldri rakk å spille inn før Ian Curtis sin tragiske død. Der Joy Division representerte det triste, gråe og tomme hverdagslivet til fabrikkarbeiderne i Manchester, omformet New Order fabrikklokalene til et festlokale full av neonfarger og ironisk distansert jappe mentalitet. Cermony er en perfekt kombinasjon av de ulike universene til New Order og Joy Division,
lystig, men samtidig en aning sårt. En typisk Joy Division rytme, drivende hihat, trommemaskin aktig skarp, fengende og innovative ”Peter Hook - basslinjer”, men med lystigere og lettere gitarlinjer enn hva man vil finne i en typisk joy Division låt.
Verset bygger opp til et stort og drivende refreng for så å ta det ned igjen, en låt fylt av dynamikk, en følelse som sikkert som kan sammenliknes med å surfe den perfekte bølge.
Singlene er lenket til CD'er i biblioteket som inneholder sangen.