Til evigheten og forbi - science fiction

Jeg har egentlig alltid vært begeistret for science fiction, men jeg kastet meg ikke over de klassiske verkene i sjangeren før jeg var godt voksen. Det var først da jeg fikk min første iPad at jeg for alvor begynte å lese eldre bøker i sjangeren. Litt av begrunnelsen var at det føltes ganske framtidsrettet å lese over 50 år gamle bøker om framtiden på en skjerm jeg kunne holde i hendene. Det hadde nok Isaac Asimov, Philip K. Dick og Ray Bradbury likt.

Noen lesere blir muligens skremt av tanken på å lese om ting som foregår i alternative virkeligheter, på andre planeter eller i galakser langt, langt unna, men den beste litteraturen i sjangeren har alltid sagt mye klokt om vår egen lille planet og de rare skapningene som bor her.

Nedenfor følger et knippe forfattere og respektive bøker jeg anbefaler på det varmeste. Det finnes mange her på Sølvberget som kan mye mer enn meg om sjangeren, men forhåpentligvis kan dette være en inngang til fantastiske verdener for nye lesere:

Philip K. Dick:

“The man in the high castle” (1962)
- Et alternativt univers der Japan og Tyskland vant andre verdenskrig.

“We can build you” (1972)
- Noen får en fiks idé om at det kan være smart å produsere androider basert på skikkelser fra den amerikanske borgerkrigen. Men hvordan takler egentlig Abraham Lincoln å leve i 1982?

“Ubik” (1969)
- Kanskje den aller beste romanen hans. En skremmende historie. Hva er virkelig? Hvem kan lese tankene dine?

“Do androids dream of electric sheep?” (1968)
- Boken som dannet grunnlaget for filmen «Blade Runner», og som alltid er boken bedre enn filmen.

"Flow my tears the policeman said" (1974)
- TV-stjernen Jason Taverner lever godt i et dystert framtidssamfunn. Helt til han våkner opp en morgen uten identitet. Ingen vet hvem han er. Ingen kjenner ham igjen. Han eksisterer ikke.

Dick ble bortimot ignorert I sin samtid. Hollywood har imidlertid kastet seg over bøkene hans, og flere svære scifi-filmer (Total Recall, Minority Report, Blade Runner) er basert på hans tekster.

Kurt Vonnegut:

“The Sirens of Titan” (1959)
- Vonneguts andre roman er en ganske ellevill ferd gjennom vårt nære solsystem. Boken som etablerte ham som en unik idérik forfatterstemme.

George Orwell

“1984” (1949)
- Få andre bøker har tegnet et så bekmørkt bilde av fremtidssamfunnet. Det er nesten ufattelig at denne kom ut i 1949. Den er like skremmende i dag. Kanskje enda mer skremmende når jeg tenker meg om.

Isaac Asimov

"I, Robot" (1950)
“Foundation” (1951)
«Foundation and Empire (1952)
«Second Foundation» (1953)
- Asimov var en ekstremt produktiv forfatter. Bare her på biblioteket i Stavanger har vi en hel hylle viet bøkene hans. Foundation-serien er ansett som et av de mest sentrale verkene innen science fiction. Du blir aldri helt den samme etter å ha lært om begrepet «psychohistory».

Ray Bradbury:

“The Martian Chronicles” (1950)
- Bradbury mente selv at dette var en samling små historier som latet som de samlet utgjorde en roman. Endeløst kreativt og engasjerende.

“The Illustrated Man” (1951)
- 18 fortreffelige scifi-historier samlet mellom to permer. «The Veldt» er kanskje hans mest skremmende tekst, og «The Rocket Man» er historien som inspirerte Elton Johns ikke ukjente sang.

“Fahrenheit 451” (1953)
- Boken beskriver en framtid der bøker er bannlyst. Tittelen er visstnok temperaturen der papir tar fyr, og mange har ment at boken var et spark til McCarthy-tiden i USA. I "Fahrenheit 451″ forutså han gigantiske tv-skjermer som nesten opptar hele vegger («How long you figure before we save up and get the fourth wall torn out and a fourth wall-TV put in?«). Han nevnte mennesker som snakket med vennene sine gjennom den digitale veggen (Facebook?) eller fikk alt de trengte av liksomvirkelighet gjennom tv-sendinger (reality-tv?). Den avisdøden vi ser rundt oss i dag hadde han også sett for seg: «I remember the newspapers dying like huge moths. No one wanted them back. No one missed them.» Og han forutså ikke minst ensomheten som kan komme av å være mer opptatt av skjermene enn menneskene rundt seg: «We have everything we need to be happy, but we aren’t happy. Something’s missing.»

Arthur C. Clarke

“2001: A space odyssey” (1968)
- En klassiker både som film og bok.

Orson Scott Card

“Ender’s Game” (1985)
- En prisbelønnet klassiker som det nylig ble laget en ganske kjedelig film av.

Iain M. Banks

“Consider Phlebas” (1987)
“The Player of Games” (1988)
“Use of Weapons” (1990)

- Jeg har bare lest de tre første i den såkalte Culture-serien, men anbefaler dem varmt. Banks skriver glimrende, og hans mer tradisjonelle romaner er også svært gode (særlig «The Wasp Factory»). Han skiller forresten mellom science fiction-delen av forfatterskapet og resten med å bruke M. mellom for- og etternavn. Bare sånn for å skape litt mer forvirring.

Neal Stephenson

“Snow Crash” (1992)
En framtid der private gigantselskaper og mafiaen styrer verden. Høres det kjent ut? Stikkordet er «metaverse». Ubehagelig og engasjerende.

Nyere science fiction:

Andy Weir

“The Martian” (2014)
Boken ble solgt inn som "Cast Away meets Apollo 13″ og det er ikke så langt unna sannheten. Weirs historie er imidlertid langt festligere enn de to nevnte. Utrolig nok. Hvor morsomt kan det liksom være å lese om en astronaut som blir etterlatt alene på Mars? Uten sjanse til å overleve? Uten nok mat, vann eller oksygen? Svaret er veldig. Veldig festlig.

James Dashner

“Maze Runner” (2009)
- En original og spenstig scifi-dystopi. Oppfølgerne er ikke like gode, men originalen er sprek.

Ernest Cline

“Ready Player One” (2009)
- En orgie i 80-tallsnostalgi og scifi-nerding. Usedvanlig underholdende.

Margaret Atwood

"The Handmaid's Tale" (1985)
“Oryx & Crake” (2003)
“Year of the flood” (2009)
“MaddAddam” (2013)
- Science fiction har et så dårlig rykte at Atwood ikke har vært særlig bekvem med å bli plassert i kategorien. "Science fiction has monsters and spaceships; speculative fiction could really happen," har hun uttalt. Hun har også uttalt at science fiction handler om "talking squids in outer space". Hun om det. Uansett hvor snobbete Atwood måtte være så synes jeg hun har skrevet glimrende science fiction, og at trilogien med "Oryx & Crake", "Year of the flood" og "MaddAddam" er fantastisk. At noen lesere er mer bekvemme med å kalle dette for noe annet enn science fiction har jeg ikke noe problem med. Samme hva de kaller det, bare de leser det.

Michael Crichton

"Sphere" (1987)
“Timeline" (1999)
"Jurassic Park" (1990)
"Prey" (2002)

- Crichton beveget seg alltid i grenseland mellom troverdig vitenskap og ren science fiction, og bøkene hans er stort sett underholdende advarsler om hvor galt det kan gå når mennesker roter med ting de helst burde latt ligge. Enten det er tidsreiser, genmodifisering, nanoteknologi eller annet gøy.

Frank Schätzing

“Svermen” (2007)
- Uforklarlige og uhyggelige ting skjer under havflaten. Verden står i fare for total utslettelse. Et godt utgangspunkt for en heidundrende katastrofebok. Et høydepunkt er beskrivelsen av hvordan Stavanger utslettes av en flodbølge.

China Mieville

“The City and the City” (2009)

“Embasseytown” (2011)
“Railsea”(2012)

- Mieville er en av mine nye yndlingsforfattere. Med unntak av "Kraken" har jeg latt meg begeistre av alle bøkene hans. Han skaper fargerike verdener som få andre er i nærheten av. Selv kaller han sjangeren sin for weird fiction. Det er i grunnen ganske beskrivende.

Scifi-bøker jeg vet jeg bør lese:

Bare for å være litt i forkant av de tilbakemeldingene jeg forventer å få på denne listen, så har jeg også funnet en liste bøker jeg vet at jeg absolutt burde lest. Tiden har ikke strukket til. I et alternativt univers med flere timer i døgnet har jeg sannsynligvis lest alle disse:

Alfred Bester – «The stars my destination» (1956)
Frank Herbert - «Dune» (1965)
Joe Haldeman – “The Forever War” (1975)
William Gibson – «Neuromancer» (1984)
Dan Simmons – «Hyperion» (1989)
Vernon Vinge – “A fire upon the Deep” (1992)

Andre anbefalinger? Bruk gjerne kommentarfeltet.