William Helvik's topp-5
Augustus Pablo: King Tubby Meets Rockesrs Uptown
Ah, Augustus Pablo. Her møter han trollmannen King Tubby. Augustus lager musikken og Tubby mixer den om til en helt ny kunstform. Dub musikk er aldri bedre enn dette. Ti spor fra en annen galakse. Eller kanskje vår egen galakse sett og hørt fra Andromedagalaksen?
Augustus Pablo spilte en rekke instrumenter men er først og fremst kjent for å ha gjort melodikaen om til et verktøy i kunstens tjeneste. Det blir ikke mer vemodig enn dette uten å bryte sammen. Samtidig er musikken i aller høyeste grad oppreist. Her spilles det modig av gårde gjennom nattemørket. Cymbalene risler, bassen pumper dypt der nede og stemmer og instrumenter dukker opp og forsvinner, fra og til ingensteds. Her er det landskap i tåke der hvert tre eller stein dukker opp som små overraskelser. Terra incognita. Det e bare å begi seg av gårde med godt mot. ”Keep on dubbing”, som åpningssporet heter. Andre titler er ”Young Generation Dub”, ”Say So”, ”Frozen Dub” og selvfølgelig tittelsporet. Sangen som her er dubbet heter opprinnelig ” Baby I Love You So”. Bra låt, gjort av mange reggaeartister, men det som øser ut av høyttalernefra denne platen er i en helt annen divisjon.
Bass og trommer fra the Wailers. Brødreparet Aston ”Family Man” Barret og Carlton Barret. Earl Chinna Smith på gitar, Bobby Ellis og Vincent Gordon på henholdsvis trompet og trombone. Augustus selv trakterer orgel, piano, clavinet og selvfølgelig melodika.
Augustus Pablo nøt aldri den store populariteten på Jamaica. Musikken hans var for kontemplativ og lyrisk til å nå frem på dansetilstelningene rundt på øya, bortsett fra ved et par anledninger. Han var derimot høyt respektert blant musikere og er en av de artistene du må sørge for å få hørt. Begynn med denne eller ”This is Augustus Pablo”. Augustus er en god reisekamerat gjennom denne underlige storhallen vi kaller universet.
Captain Beefheart and his Magic Band: Safe as milk
Det finnes bare en kaptein på skuta, og han heter Beefheart. Kapteinen starter på livets seilas i januar 1941, som dekksgutt, og gikk gradene frem til denne plata ble sluppet i 1967. Fra da var det en mann som styrte om bord.
Kompis, av og på, med Frank Zappa. Disse to glade guttene traff hverandre som tenåringer i hjembyen sin, særdeles langt ute i Mojaveørkenen.
Don Vliet, som kapteinen ble døpt, jobbet seg gjennom flere band som alle hadde det til felles at de spilte rhythm & blues. Her er det første albumet han gav ut, trygg som melk. Fra første spor av står det klart for lytteren at her kommer noe spesielt. ”Sure’nuff’n Yes I do” . En slidegitar jamrer ut noen licks før Kapteinen knirker frem ”I was born in the desert…”. Langt ute, som jeg allerede har nevnt. Så følger ”Zig Zag Wanderer”. Her starter det opp litt mer sidelengs før rytmen gynger av gårde i en salig mix av sump, ørken, syrerock og noko extra. Denne låten burde vært en kjempehit ett eller annet sted. Deretter er det bare å henge på, ”Electricity”, ” Abba Zabba”, ”Grown So Ugly”. Har du først blitt hykket på dette drylet, så blir du værende om bord med Kapteinen. Hans visjon kombinerer en sær form for bluesbasert rock med syrete arrangementer og texter, spilt i lag på lag med rytmer og figurer som til sammen er noe du ikke får andre steder. Surrealisme møter Howling Wolf møter dada møter ørkenens urinnvånere.
Siden skulle det komme album som gikk lengre ut og dertil innover. Mesterverket er vel kanskje ”Trout Mask Replica” fra 1969. ”Bat Chain Puller” fra 1978 er også der oppe.
En av mine absolutte favoritter blant Beefhearts låter er ”Her Eyes Are A Blue Million Miles”, fra albumet ”Clear Spot”. Ikke blant hans ypperste samlinger, men med dristigere rigging enn de aller fleste prammene av noen utgivelser som flyter retningsløst rundt på musikkhavet.
Her er allikevel stedet å mønstre på. Husk redningsvest og tannbørste. Kapteinen tar seg av resten.
Charles Mingus: Mingus ah um
1959 var et godt år. Bortsett fra at jeg begynte min desperate ørkenvandring gjennom skolesystemet. Lite ante jeg som syvåring at Charles Mingus gav ut sitt kanskje beste album dette året. Det gikk noen år før jeg skaffet meg ”MINGUS AH UM” som følgesvenn.
Mingus er bassist, låtskriver og arrangør. Alle låtene på platen er komponert av ham. Musikken står med et bein i fortiden, Duke Ellington , cool og bop, og et bein i fremtiden, sekstitallets utgivelser av Miles Davis, Eric Dolphy m.flere.
Musikerne svinger, nynner, blåser, slår, grynter og kjæler med instrumentene. Det er funky som fanden og det er poesi i bevegelse. ” Better git it in your Soul” sier åpningssporet, og ja, det er best slik. Inn i sjelen med det. ”Goodbye Pork Pie Hat” er en hyllest til saxofonisten lester Young. Young jobbet i flere tiår med å ta livet av seg ved hjelp av alkohol. Han lyktes to måneder før innspillingen av låten. Den berømte hatten hans ble antakelig gravlagt sammen med ham.
”Fables of Faubus” , ” Pussy Cat Dues” er andre fantasivekkende titler. Dette er musikk som ikke høres datert ut. Ikke utdatert, nei. I disse tider da musikk selges som enten ferskvare eller porno under disken, er det beroligende at noe har blitt lagt for å vare. Noe menneskelig lar seg ikke manipulere vekk.
Musikken her er en oppsummering av afro-amerikansk musikks historie. Blues, gospel, r&b, jazz fra forskjellige tiår. Den er også en oppsummering av hvor den fargete delen av befolkningen i USA stod ved terskelen til sekstitallet. Mingus og hans medmusikere spiller frem raseriet, sorgen, verdigheten, lekenheten, sensualiteten og samholdet som gav energien til kampen for fulle rettigheter som borgere av USA.
Andre samlinger fra ca samme tid er Miles Davis: ”Sketches of Spain” og ”Kind of Blue”. Jeg har hørt sistnevnte spilt i et supermarked. Det er ikke Miles’ skyld, men jeg føler meg rimelig trygg på at Charles Mingus ikke kunne fått fart i salget av diverse varer. Han selger noe annet. Det er samspillet mennesker imellom, feiringen av individets plass og tilhørighet i gruppen som spilles ut i hans musikk. Sjekk det ut… og smakk inn i sjelen med det!
Jimi Hendrix: Axis bold as love
Første gang jeg virkelig hørte Jimi hendrix var da ”Purple Haze” presset seg ut av radioen min. Jeg halvsov oppe på loftsrommet mitt. Fingeren stadig løsere plassert i hullet der antennen skulle vært. Det måtte et elektrisk støt til for å få meg tilbake til våken tilstand, og åpningsgitaren gjorde jobben. Tidligere på året hadde jeg fått med meg ”Hey Joe”. Flott den, men altså ikke nok til virkelig å bli hektet. Etter ”Purple Haze” var jeg fan for livet.
Det første albumet til Jimi Hendrix Experience, ”Are You Experienced” var fantastisk. Album nummer to traff meg ennå et hakk dypere. Fra stemmen som glir over i ren støygitar, sendt som en jojo fra kant til kant, forstod jeg at her var det snakk om deep space! Neste kuttet het da også ”Up From The Skies”. Musikken er løsere her enn på debuten. Den gynger, nynner, mumler og støyer i en flytende og kraftfylt blanding. Så følger ”Spanish Castle Magic”. Hinsides er ordet. Diger lyd. Lag på lag med fet gitar. Magi.
Neste to låter er akkurat alminnelige nok til at du trekker pusten, men så starter ”Little Wing”.
Slik fortsetter det. Jimis indianerblod duker opp i stemningen og blander seg med blues, funk og engelsk psychedelica fra midten av sekstitallet.
”If 6 Was 9”, ”I’m gonna wave my freak flag high, high. Wave on, wave on” synger og snakker Jimi. Slik skal det lyde. Ingen grunn til å gjemme seg vekk i en trangsynt verden. Fundamentalister må ikke få kuet oss helt inn i mørket.
Avslutningssporet er ”Bold As Love”. Surrealistiske trommer og stort riff som glir over i en kontrollert solo mot slutten.
I disse dager høres det vel urimelig høystemt ut å synge at, jo, jeg er modig som kjærligheten selv, men dette var andre tider det! Andre boller rett og slett.
Siden fulgte dobbelalbumet ”Electric Ladyland”. Dermed var trilogien avsluttet og Jimi slo seg ned i USA igjen. Der gled han inn i mer ren bluesorientert improvisasjonsmusikk. Sammen med andre amerikanske musikere lagde han grei musikk, men ikke noe som kom i nærheten av de tre albumene jeg har nevnt her. Hvor du starter er egentlig likegyldig. Som faktorene i en addisjon. Svaret er at 6 blir 9, uansett.
The Beatles: A hard day’s night
En av mine yndlingsforfattere er Kurt Vonnegut. Han er en svart humorist som utfolder sine mørke visjoner innenfor science fiction. Han er aldri i tvil om at livet stort sett er mørkt, forvirrende, urettferdig og dertil mangler mening. For slike som Vonnegut er strimer av reelt håp og liv desto mer dyrebart. Kjenner du mørket blir lyset dypt og meningsfullt. Hu og hei.
Vonnegut starter en av sine siste bøker slik: ” I talene mine pleier jeg å si at en troverdig misjon for kunstnere er å få folk å sette pris på å få være i live, i hvert fall bittelitt. Jeg blir så spurt om jeg kjenner til noen kunstnere som fikk det stuntet til? Da svarer jeg.. The Beatles”
Denne platen er et eksempel på hva den gamle grinebiteren mente med det. Fra den store akkorden som starter det hele, G11,+4 (tror jeg) i tittelsporet, til den flamencolignende slutten som veksler ambivalent mellom dur og moll på ” I’ll Be back”. Mellom disse to strømmer overskuddsmusikk ut av høytalerne. Dette er The Beatles’ tredje album. Det første med kun selvkomponerte låter. Det første lagt etter gjennombruddet i USA. En halv time med musikk som aldri ser ut til å ta seg selv som en selvfølge.
Hør på vekslingen mellom Paul McCartney og John Lennon på åpningskuttet, hvordan hovedmelodien blir levert videre som en olympisk stafettfakkel. Her er et kollektiv som virker befriende og forsterkende på individene!
Sjekk ut et av de mest anonyme sporene, ”I’m Happy Just To Dance With You” og hør hvordan også dette arrangementet bobler over av oppfinnsom entusiasme. Hvordan to stemmer svarer hovedstemmen som i en gospelsang. Å spille med trøkk er noe annet og mer enn å spille fort og høyt og hardt. Hvert kutt her har trøkk. Her det er trestemt, tostemt, enstemt sang. Korte, til poenget, gitarsoli. Tolvstrengersgitaren som klinger og inspirerer bl.a. The Byrds.
Låter som går veier ingen utdannet komponist ville begi seg inn på.
På ”If I Fell” sprekker Paul McCartney i et forsøk på å nå den høyeste tonen. Fordi opptaket ellers hadde akkurat den rette atmosfæren, så gis det ut . Her starter trenden med å la tilfeldigheter og ”feil” styre det endelige produktet. Sekstitallets ”random” og lekenhet som skulle vare frem til gravalvoret og de politiserte intellektuelle begynte å ta over fra 1968 av.
Før det skulle The Beatles gi ut store album som ”Rubber Soul”, ” Revolver” og ”Sgt. Pepper”. På disse albumene ble musikken mer sofistikert, men den ble aldri bedre enn her.
Sjekk den ut på en mørk dag.