Bill Frisell

Bill Frisell har spilt jazz, blues, americana, frijazz, worldmusic, pop, soul, hard rock, gospel,rock og sikkert en drøss sjangere jeg har glemt. Og gjerne alt på samme plate. Eller i samme låt. Han har spilt instrumentalversjoner av Beatles, Madonna, Tom Waits, John Hiatt og en haug andre artister man vanligvis ikke forbinder med jazz. Han har laget filmmusikk. Han kan spille fullstendig atonalt det ene øyeblikket, for så å behandle en tregreps countryballade med største respekt. Han spiller ikke musikk, han ER musikk.

Samtidig er han ikke en kameleon som i det ene øyeblikket sitter med en feit jazzgitar og dress, for så å skifte til en rosa 80-tallsgitar, spandex og parykk. Han har absolutt sitt eget «sound», og er lett gjenkjennelig; når han det ene øyeblikket spiller musikk fra de dypeste delene av USAs sørstater og det neste øyeblikket er på Silkeveien på vei til Kina, så låter han fortsatt som seg selv. Han skifter ikke nødvendigvis gitar en gang, magien sitter i fingrene og hodet hans.

Han har spilt med en drøss VELDIG forskjellige musikere, men han er også en av noen få ytterst sjeldne gitarister som kan fint sitte helt alene med gitaren en hel konsert og trollbinde publikum. Og han holder seg veldig ofte til en telecaster, en av de enkleste, mest nakne og «ærlige» elgitarene du kan finne. Personlig mener jeg at både han og nylig avdøde Jeff Beck begge egentlig kommer fra en helt annen planet, eller dimensjon.

Men på fødselsattesten til Frisell står det nå at William Richard Frisell er født den 18. mars 1951 i Baltimore, Maryland (sikkert en dekkhistorie for å skjule sannheten). Han vokste opp i Denver, Colorado, og det første instrumentet hans var klarinett. Men straks tenårene meldte sin ankomst ble gitaren mye mer spennende for unge Frisell. Han tok gitartimer med Dale Bruning, og gikk etterpå på Berklee College of Music i Boston, hvor han hadde blant andre Jim Hall som lærere.

Han fikk sitt gjennombrudd da gitargiganten Pat Metheny anbefalte Frisell som gitarist på platen Psalm av Paul Motian, utgitt i 1982. Denne platen ble utgitt av ECM Records, hjertebarnet til Manfred Eicher, som ble helt forelsket i unge Frisell. Eicher var en stor fan av eksperimentell, atmosfærisk jazz, og Frisell ble raskt paret med Jan Garbarek, som han først spilte sammen med på platen Paths, Prints.

Etter dette har Frisell vært en særdeles produktiv gitarist (klikk her for full oversikt over utgivelser) som holder på for fullt den dag i dag - både som sologitarist, gjestegitarist og i forskjellige konstellasjoner.

Under her har du en oversikt over hva vi har om Bill Frisell på Sølvberget.