Guns N'Roses: Det manglende mellomleddet

For hvert år som går står debutalbumet til Guns N’ Roses fram som en milepæl i rockens historie. Jeg har tidligere, til stor irritasjon og hoderysting fra flere hold, hevdet at albumet er det beste som ble gitt ut på 80-tallet. Det er ikke så rent lite synd at all galskapen og idiotien som fant sted i etterkant av albumet har fått mange til å glemme hvor enestående platen og bandet egentlig var.

MTV

MTV og hårmetallen dominerte som kjent 80-tallet, og selv om vi som vokste opp i slutten av tiåret hygget oss med mange av de store bandene da, så må det nok sies at det er langt i fra alt som har tålt tidens tann spesielt godt.

Når det så dukket opp et band bestående av en usedvanlig talentfull og melodisk anlagt gitarist (Slash), en av tiårets beste låtskrivere (Izzy), en rasende og hylende frontfigur (Axl), en perfekt skranglende trommis (Adler), og en bassist fra Seattle med et bankende punkhjerte (Duff) var det bare et spørsmål om tid før alt ble snudd på hodet. Verden trengte rett og slett Guns N Roses. 

Dessverre ble bandet, som i stor grad banet veien for grønsjens opprør med det etablerte, i løpet av få år en parodi. At et band kan gå fra musikalske knallperler som Nighttrain, You’re crazy og Rocket Queen til oppblåst svada som November Rain på så kort tid er nesten ufattelig.

Selvbiografier

Jeg leste selvbiografien til Slash for noen år siden, og selv om den var underholdende var den også særdeles usammenhengende. Det er ikke tilfellet med Duff McKagans bok. Mannen kan skrive, og selv om jeg har lest veldig mye om dette bandet blir historien langt mer spennende når den blir fortalt fra synsvinkelen til punkeren fra Seattle.

Vi får endelig noen skikkelige analyser og forklaringer på hva det egentlig var som gjorde bandet så spesielt. Punkeren McKagan tok for eksempel kjapt tak i et av de elementene som har ødelagt en endeløs rekke band og plater:Trommesettet med de to basstrommene.

«Izzy shared my horror at big, huge, overwrought “heavy metal” drum kits. He and I made sure there was never a second kick drum anywhere in sight, regardless of where we rehearsed. Together we began plotting to hide parts of Steven’s own drum kit, too. Every time poor Steven would show up at band practice, the kit got progressively smaller , until he was left with the bare essentials.»

Svært fornuftig. Det enkle er som kjent det beste. Og som flere legendariske trommeslagere har hevdet: Det du ikke kan spille med bare én basstromme er det ikke vits i å spille i et hele tatt. Da bandet skulle velge produsent til debutalbumet var faktisk Paul Stanley i KISS en av kandidatene. McKagans historie om hvordan det gikk er festlig lesning:

«When he arrived at our rehearsal space to talk about his vision, he said he wanted to add double kick drums. Steven loved KISS, absolutely loved them, and for a member of KISS to suggest he revert to his teenage drum setup was something beyond his wildest dreams. “Yeah, yeah, great idea!” Izzy and I looked at each other, though, and we both had the same thought: This isn’t going to work. We didn’t tell Paul to his face that we didn’t want him to produce us, but it was over from the word go (or rather, the word double).»

Grøss

Man kan jo bare grøsse ved tanken på hvordan «Apetite for destruction» ville blitt med Stanley som produsent. Spesielt når vi vet at KISS gav ut den ikke spesielt hardtslående «Crazy Nights» samme år som debutalbumet til Guns kom ut. Heldigvis fikk ukjente Mike Clink produsentjobben. Forklaringen er enkel og grei:

«He had produced a couple of Triumph records. I hated Triumph. But Clink loved GN’R and had seen us live a few times. He said he would come down and record us for nothing and convince us with his recording. When we got together, he said a cool thing about how the microphone picks up the sound and it goes through a cord and onto a tape—it was his way of saying he didn’t want to change us, couched in producer-philosophy speak. He did a playback and said, “This is how I think your record should sound.” And it was basically us live. And I immediately thought, That’s exactly right.»

Produksjon

Man skal vel aldri stole fullt og helt på bassisters syn på plateproduksjon, men jeg tror nok McKagan har rett når han beskriver en av hemmelighetene bak det som gjør at «Appetite…» låter så bra den dag i dag. 

Jeg velger for øvrig å tro at det ikke er noe i Internett-ryktene om at Axl Rose har planer om å utgi en nyinnspilt versjon av albumet i anledning 25-årsjubileet senere i år. Hvem vil vel høre albumet uten Izzy, Slash, Duff og Adler? Slike ting har dessverre skjedd tidligere, blant annet da Ozzy Osbourne slettet bass-og trommesporene på de to legendariske første soloplatene sine. Fansen ble mildt sagt rasende…

Grønsjbølgen

Det meste av nyere musikkhistorie forteller hvordan grønsjbølgen plutselig feide bort alt som luktet av hårmetall og heavy metal. Så enkelt er det selvsagt ikke. Metalbandene solgte millioner og artister som Poison, Motley Crue og Warrant var fremdeles blant de største bandene på begynnelsen av 90-tallet.

Det er selvsagt også bare tull at det var gapende avstand mellom de musikerne og bandene som senere utgjorde grønsjebølgen og de som allerede var etablert.

Mye humor

En av de festligste historiene i McKagans bok er beskrivelsene av den første konserten Guns spilte utenfor LA i 1985. Duff hadde booket konsert i hjembyen Seattle, bilen brøt sammen og de fem medlemmene endte opp med å haike store deler av turen.

På lånt utstyr gjennomførte de konserten og da eieren av stedet ikke ville betale dem forsøkte de å brenne stedet ned. Enden på historien er av det smått utrolige slaget, i hvert fall for oss musikknerder:

«After running out of the Gorilla Garden, we went out to see a local band called Soundgarden. The initial rumblings of what would become the Seattle sound were just starting to happen then. Buzzing on our newly solidified camaraderie—and plenty of booze—we stormed the stage when they were done and asked to play a few songs on their gear. They looked at us blankly and explained in the nerdy kind of way a kid on a playground might respond to a request to share his toys, “Um, no, that’s our gear.”»

Dop

Resten av historien om Guns N’ Roses er relativt velkjent. Store dopproblemer herjet med kompisgjengen, og medlemmene forsvant en etter en. Først fikk Adler fyken: «The same thing that had made Steven an important part of our sound also made it difficult to replace him—his sense of groove.» Så forsvant Izzy: «The perception in popular culture is that the singer and the lead guitar player are generally the artistic brain trust of any band. In our case, Izzy was probably the most significant force—without his initial vision and his songwriting cues, there would have been no Guns N’ Roses.»

Det rablet for Axl

Så begynte det å rable for Axl.

Hvordan en artist kan skape opptøyer med å gå på scenen tre-fire timer for seint nesten hver kveld er utenfor min fatteevne. McKagan forteller hjerteskjærende historier om hvordan det føltes å sitte backstage og vente på at vokalisten skulle dukke opp mens fansen ble stadig mer rasende. Ingen våget imidlertid å si noe til vokalisten. McKagan og Slash valgte i stedet å møte problemene med vanvittige mengder vodka og kokain.

Jeg har faktisk selv erfart hvordan Axls idioti kunne støte fra seg fans. Min bassistfetter Eirik Lye og jeg var svært begeistret for «Appetite for destruction.» Med tanke på hvilke band Rocke-Lye og jeg har har spilt sammen i senere i livet skulle man kanskje ikke tro det, men vi var store fans.

Han hadde faktisk billetter til en av bandets konserter i Oslo og gledet seg stort til å ta turen fra Randaberg til hovedstaden. Få dager før konserten kom det imidlertid melding om at konserten var avlyst. Unnskyldningen var så vidt jeg husker at Axl hadde halsproblemer. Fascinerende nok er akkurat denne avlyste konserten beskrevet i McKagans bok:

«A few nights later, Axl’s assistant called us in Oslo as we were getting ready for a sold-out show there. He said Axl was in Paris. He wouldn’t be playing the concert.»

Kjedelig parti?

I mange rockebiografier er historiene om hvordan hovedpersonen kjørte seg selv i grøfta med dop og alkohol for så å plukke seg opp igjen de kjedeligste partiene.

McKagans oppgjør med dopet og alkoholen er imidlertid glimrende formulert og han greier hele tiden å servere det med solide doser selvironi. Da han i 1994 havnet på sykehuset med pankreatitt, betennelse i bukspyttkjertelen, var legene ikke særlig optimistiske.

Han var så nedkjørt at legene ga ham et halvt år igjen å leve. Hva gjorde Duff etter å ha kommet hjem fra sykehuset? Jo: Han fant fram en gammel sykkel i garasjen. Den syklet han rundt på åtte timer til dagen. Kort tid etter startet han med ymse kampsporter samtidig som han begynte å lese bøker og studere økonomi. Han hadde ingen kontakt med resten av verden og særlig ikke med musikk- og dopkulturen han tidligere var tungt viklet inn i. Han holdt seg til og med borte fra damer ettersom han ikke ante hvordan han skulle komme i kontakt med det motsatte kjønn i edru tilstand. Som han sier det selv:

«My life was all about literature, martial arts, healthy food and mountain biking. I was a stone-cold nerd.»

Manglende mellomledd

Ideen om at Guns N’ Roses er det manglende mellomleddet mellom metallen som dominerte på 80-tallet og grønsjen er med andre ord ikke helt usannsynlig. Da hans eget band begynte å rakne grublet McKagan nemlig på hva som kunne ha skjedd:

«I swelled with pride at what was happening up in Seattle—even if I was a little jealous it had taken off without me. Although I loved and lived for GN’R, with things going off the rails I began to do the obvious—to torture myself with what-if scenarios. What if I had stayed in Seattle? Would I have been in Soundgarden or Mother Love Bone?»

Det er spennende tanker og noe nerder som meg absolutt kan gruble litt over mens vi drømmer videre om at originalbesetningen av Guns N’ Roses en gang skal finne sammen igjen…