Filosofibøker

"Filosofiens subjektive element etser, sakte men sikkert, vekk de bastante og tilsynelatende jernharde forestillingene vi lar herske og regjere våre liv - filosofi gjør deg friere, lettere og raskere." - Sigve Wiedswang

De l’inconvénient d’être né /
The trouble with being born av Emil Cioran, 1973
«Hva gjør du, fra morgen til kveld? ‘Jeg utholder meg selv’». Slik lyder en av de mange aforismene i den rumenske dikterfilosofen Emil Ciorans intense og minimalistiske bok. Fra start til slutt består verket av side etter sider med korte, lyriske sitater, sjeldent mer enn en eller to setninger i lengden, av den ekstremt pessimistiske sorten – noe man kanskje allerede kan ha dedusert seg fram til utfra tittelen. Cioran vil for meg alltid være en slags menneskelig antipode, en dommedagsprofet som fortapte seg til de mørkeste dypene av menneskelig eksistens mulig, og kom aldri ut av det. Det er allikevel blitt gjort forsøk, noen av dem akademiske, på å fremstille Cioran som en slags misforstått optimist, eller en svartsynt ironiker. Ingenting av dette stemmer … hans filosofi vever et verdensbilde langt, langt verre enn det er mulig å beskrive på en annen måte enn å lese ham. Akkurat derfor må bøkene, og filosofien hans, leses med forsiktighet og inntas med omhu, som en slags gift.

Candide, eller optimismen av Voltaire, 1759
Candide er en kort, morsom og velskrevet bok, men mer enn noe annet er den et briljant eksempel på filosofisk skjønnlitteratur. På mesterlig vis skildrer Voltaire den hendelsesrike, interkontinentale reisen til bokens titulære hovedkarakter; den urokkelige livsoptimisten Candide.

Oppvokst under adelige kår, er Candide blitt indoktrinert av sin læremester i den tyske filosofen Leibniz’ verdensforståelse: «Alt er vel, og vi lever i den beste av alle mulige verdener.» Men denne optimistiske grunnsetningen bringes mildt sagt til bristepunktet: Candide støter på jordskjelv, plyndringer, tyverier, sjørøvere, voldtektsmenn, slaveherrer, mishandling, svindel og alle andre tenkelige former for menneskelig ondskap og lidelse.

Allikevel fortsetter han sitt forsøk på å fanatisk forkynne livsglede og medmenneskelighet til sin neste. Voltaires satiriske og sarkastiske penn kan i denne boken noen gang bli så skarp og svartsynt at en kjenner bitterheten på tungen, men hans humor, vittighet og kløkt vil få enhver leser til å før eller senere nå fram til bokens kjerne: en normativ appell til hvordan vi som mennesker bør leve ut våre meningsløse, men fortsatt ganske beundringsverdige liv.

Leviathan av Thomas Hobbes, 1654
Hobbes er utvilsomt en av de viktigste politiske tenkerne noensinne, og hans teorier om det egoistiske mennesket, den voldelige naturtilstanden og Staten som et nødvendig onde har hatt en enorm innflytelse på verdenshistorien. Men det fører også ofte til at hans bok Leviathan, hvor disse ideene virkelig ble slått fast, ofte reduseres til en henvisning eller et resymé. Allikevel, til tross for at den er nesten fire hundre år gammel og skrevet i en ganske vanskelig og arkaisk stil, er dette en bok med mye visdom og klokskap, med innsikter i både politikk, individets rolle innunder staten, maktens intersubjektive filosofi og Hobbes’ fascinerende og mekaniske verdensbilde. Derfor behøves den egentlig ikke leses fra perm til perm – den kan leses i biter, kapittel fra kapittel, alt etter hvilke emner som interesserer en mest. For mer enn noe annet er det noe dypt fascinerende med måten en slik eldgammel tekst, og alle dens argumenteringer, vittigheter og momenter makter å transcendere århundrene og fortsatt kan resonnere med deg som leser, den dag i dag.

Ich und Du /
Jeg og Du av Martin Buber, 1923
«Følelser «har» vi. Kjærligheten skjer. Følelser bor i mennesket. Men mennesket bor i sin kjærlighet.» Slik lyder et av sitatene fra den jødiske mystikeren og filosofen Martin Bubers bok. Boken er kort, knapt under hundre sider, og skrevet i en nøktern og kortfattet stil.

I denne boken ligger også alle svar på alle spørsmål noensinne stilt – en må bare lete seg fram til dem. Den lar seg ikke oppsummere i ord, ei heller reduseres til filosofiske teorier eller akademisk terminologi, selv om slikt dessverre er blitt forsøkt. Vi kan til nøds fortelle at boken dreier seg om relasjoner – for som Buber gjør klart må Jeg’et forstås utfra hva enn det forholder seg til der og da.

Buber skildrer, forklarer og funderer over hvordan Jeg forholder meg til naturen, til meg selv, det Guddommelige og til kunsten, men mest av alt, den uunnværlige og ubeskrivelige relasjonen mellom Jeg og Du.

Indiskresjoner og andre essays av Virginia Woolf 2002
Det er dessverre ikke så altfor kjent at Virginia Woolf, mest kjent for sine romaner, også var en aldeles glimrende essayist. I Woolfs lyriske stil finner vi et nesten overmenneskelig talent for skildring og beskrivelse: metaforer, similer, assosiasjoner og poetiske vendinger harmoniseres på så perfekt vis at hun tilsynelatende kan få enhver ting, dagligdags eller ei, til å fremstå interessant nok til å skrives et essay om: et gatestreif i London, vandrende tanker i baksetet på en biltur, eller en kontemplering om sykdom og hva den har å si for livsanskuelse og litteratur … Woolf var også eksepsjonelt belest, og i lys av samtidens suffragette-bevegelse som hun selv deltok i, ofte svært opptatt av kvinnenes stadig mer utbredte rolle som forfatter og/eller leser. Dette går igjen i hennes essays, både i form av en rik plethora av referanser og allusjoner, men også i innhold, for eksempel da i hennes faglige (men også utrolig morsomme) undersøkelse «Mr. Bennet og Mrs. Brown» hvor hun baner veien mot en redefinering av hva litterær realisme egentlig bør være (og hvert fall hva den ikke bør være). I alle sine essays skriver Woolf med stor vittighet, selvironi og sans for humor, men mer enn noe annet er det hennes refleksjonsevne som er hennes aller sterkeste side. Gi henne hva som helst: en dårlig bok, en tom frase, et banalt objekt, og etter en eneste setning har hun fortryllet deg inn i den uunnværlige magien som ligger inherent i alle ting og situasjoner … en trenger bare en god essayist for å bringe den fram i lyset.

Øyeblikkets Tyranni av Thomas Hylland-Eiriksen, 2000
«Denne boken springer ut av en akutt følelse at noe er i ferd med å gå galt.» Den norske sosialantropologen Thomas Hylland-Eriksen er blitt anerkjent for sin glimrende formidlingsevne – og denne boken er intet unntak. Her blir vi presentert med et imponerende, detaljert fugleperspektiv over hele den moderne samtidens problematiske besettelse med hastighet (et fugleperspektiv som, imponerende nok, på ingen måte er utdatert): menneskene har like mange timer i døgnet som tidligere i historien, men det er en milliard ganger så mange forskjellige ting å gjøre, ting å se, ting å lese, ting å oppleve. Gjennom hyppig bruk av minneverdige anekdoter, morsomme eksempler og lettfattede men grundige resymeer av sosiologisk, filosofisk og antropologisk teori og vitenskap, gis leseren en perfekt innføring i de mange underliggende problemene i vår hverdag som modernitetens framskritt har lurt oss til å avblåse som selvfølgelige og uunnværlige. Dette er definitivt en bok som er verdt de timene den krever av den moderne tids mest verdifulle mangelvare: fritid.

Eichmann in Jerusalem av Hannah Arendt, 1963
Denne boken ble skrevet i sammenheng med nazioffiseren Adolf Eichmanns rettsak i Jerusalem, hvor han ble dømt og henrettet for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Allikevel etterlater den ikke oss inntrykket av Eichmann, som hadde hatt hovedansvaret for forflytningen av enorme mengder jøder og andre ofre til deres designerte konsentrasjonsleirer, som et hensynsløst og kynisk monster. Arendt, som var fysisk til stede under deler av rettsaken, fikk anledning til å studere og analysere Eichmanns utsagn, forklaringer, oppførsel og forsvar i detalj. Hennes høyst urovekkende og forstyrrende konklusjon om at det ikke er noen form for ren, skjær og menneskelig «ondskap» som driver ondskapen fremover, men heller tankeløshet, arroganse, smålighet, ambisjon og latskap som råtner vekk menneskemoralens selvstendighet som biller på en tømmerstokk, er det som fikk henne til å forme begrepet: Ondskapens banalitet. Alt i alt en kraftig og bevegende undersøkelse av moral, massemord og godt og ondt i et historisk perspektiv, skjønt det bør nevnes at bokens lange historiske referater, dens innviklede kontekst og beryktede publikasjonskontrovers gjør at forordet bør leses, og leses grundig.

"Filosofi er absolutt og altomspennende: den har ingen "grense" annet enn den som er å finne i det menneske som formulerer, realiserer og anvender det." Sigve Wiedswang