Frankrike, del 8: Kultur, høflighet og væremåte

Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her.

Det har blitt sagt så mangt om franskmenn opp gjennom tidene, både positivt og negativt. Mange som har vært en tur i Frankrike melder om sur service og folk som nekter å snakke engelsk. Og mange som har slått seg ned i Frankrike melder om et land hvor det er vanskelig å integrere seg og forstå de sosiale kodene.

Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Og i denne artikkelen får du en grundig innføring. Jeg kunne kanskje sagt at jeg har prøvd å skrive artikkelen jeg selv gjerne skulle lest før jeg selv flyttet til Frankrike?

Bruk gjerne noen kilo med salt når du leser dette. Mennesker er vidt forskjellige i alle land, Frankrike er ikke noe unntak.

Vi begynner med en kort oversikt:

Hva må man vite, kort og godt?

For at Frankrike-besøket skal være mest mulig smertefritt, er det egentlig bare tre ting som er viktige å huske på:

1. Husk å alltid hilse høflig først dersom du har en interaksjon. Når du går inn et sted, skal spørre om noe, eller kjøpe noe. Alltid. Bonjour, og evt. bonsoir når kvelden har falt.

2. Nei, franskmenn «nekter» ikke å snakke engelsk. Men de fleste franskmenn snakker ikke i nærheten av like godt engelsk som de fleste nordmenn. Hils først, spør så høflig om de kan engelsk - så går det stort sett alltid veldig bra.

3. Vi nordmenn er ekstremt lite opptatte av etikette, mens franskmenn er i andre enden. Uformell, kameratslig oppførsel er ikke vanlig fra franskmenn i servicebransjen - de er mye mer opptatte av å fremstå som korrekte, og de kan derfor virke litt "stive" for oss nordmenn - men dette er ikke vondt ment!

Da går vi over til litt utdyping. Og for ordens skyld kan jeg nevne at mye av det jeg nevner under her, eller tilsvarende ting, kan være like viktige i mange andre land:

Å hilse og høflighet

Franskmenn vil ikke nødvendigvis hilse på deg eller anerkjenne din eksistens på gata - spesielt i de større byene. Men er det en eller annen form for interaksjon mellom deg og en franskmann, inkludert selger-kunde, vil franskmenn alltid hilse høflig, og forvente det samme tilbake.

Å unngå å hilse høflig på en servitør eller ekspeditør når de hilser på deg, kan føre til at du får alt fra et stygt blikk og en kald skulder, til at det i verste fall blir direkte ubehagelig. De aller fleste vil sannsynligvis gi mer eller mindre blaffen, men noen kan bli veldig satt ut dersom du ikke hilser tilbake, eller om du bare svarer med å bjeffe ut en ordre (på engelsk).

Her er det viktig å huske på to ting:

Den ene er at franskmenn har blitt innprentet dette fra de var små. Det er en ren refleks for franskmenn å hilse på andre i rette situasjoner. De tenker overhodet ikke på det, det går helt automatisk – men de legger alltid merke til det dersom noen ikke gjør det samme! Høflighet er rituelt i Frankrike, ikke intensjonelt som i Norge.

Enhver interaksjon i Frankrike begynner med "bonjour", gjerne fulgt av "monsieur" eller "madame".

Den andre tingen er at den amerikanske «kunden har alltid rett»-tankegangen ikke har fått et spesielt fotfeste i Frankrike. Service går begge veier der; en uhøflig kunde har slettes ikke «rett», og som kunde er du en gjest i deres etablissement - du har ikke blitt "eieren" fordi du kanskje vil kjøpe noe.

Og for all del, franskmenn tar godt vare på gjester - men de kan ha veldig liten tålmodighet med det som for de er uhøflige mennesker. Og «Karen-oppførsel» kommer du ikke langt med i Frankrike.

Så: Bonjour (god dag), eventuelt bonsoir (god kveld) når dagen er over. Gjerne fulgt av monsieur (min herre) eller madame (min dame).

Mademoiselle (frøken) brukes kun til jenter, eller unge damer som du vet at ikke er gift, så du vil neppe få bruk for det utrykket. Ingen franske kvinner over 20 blir fornærmet om du sier madame, uavhengig av om de er gifte eller ikke.

Og slapp for all del av og ikke vær redd heller - de aller færreste franskmenn er direkte urimelige, og de fleste er ikke dummere enn at de forstår at utlendinger kan ha andre skikker.

Smil etter smil

Franskmenn flest setter like mye pris på diskresjon som på høflighet – de forventer ikke, og ønsker ikke nødvendigvis heller, å få folk de ikke kjenner opp i ansiktet. Dersom du smiler bredt til en franskmann lurer franskmannen sannsynligvis på hva du smiler av.

Franskmenn smiler først og fremst når det faktisk er noe å smile av, ikke nødvendigvis for å uttrykke vennlighet eller serviceinnstilling, eller for å fremstå som avvæpnende. Et vennlig ansikt med antydning til smil er slettes ikke uvanlig, men om du ikke får det så bør du altså ikke bli satt ut eller tolke det negativt.

Ingen franskmenn blir satt ut av en servitør med steinansikt, de er kun opptatt av hvorvidt hen gjør jobben sin. De kan derimot bli satt ut av en glisende, overhyggelig servitør. Ingen franskmenn forventer at folk i servicebransjen skal være geishaer.

Igjen: I Norge er høflighet intensjonelt. Man viser velvilje, man smiler og er hyggelig. I Frankrike er høflighet rituelt. Man oppfører seg "korrekt" mot andre.

Du kan få fantastisk service i Frankrike, men på franske premisser – du må huske at servicepersonellet er dine likemenn, ikke dine underdanige tjenere. En fransk kelner sin jobb er å ta imot deg, installere deg på et passende bord, ta bestillingen din, sørge for at du får det du skal ha og har det bra – og å ellers la deg hygge deg med god mat og drikke i fred, og ikke være i veien for det.

Utenom for å ta bestillinger og å servere vil de kanskje komme bort en gang for å sjekke at alt er vel, ellers vil de ofte la deg være mest mulig i fred. Og i Frankrike skal man ikke ha dårlig tid når man spiser - vil du bestille noe mer, eller når du vil be om regningen, må du diskret sørge for å få blikkontakt og mime at du ønsker oppmerksomheten deres. Eller si s’il vous plait ("vær så snill", sammenlignbart med "please") når de går forbi. Å kommandere bort en kelner som ei bikkje er derimot en dødssynd.

Når det gjelder hvor vennlige og smilende folk er kan det selvsagt være en enorm forskjell mellom et snobbete etablissement i Paris eller i Nice, og en liten kro på landsbygda. Og alle franskmenn lærer de samme høflighetsreglene, men det er selvsagt individuelt hvor mye de gidder å bry seg. Og, om du synes folk i Paris er uvennlige og arrogante, så vil sannsynligvis minst 80 prosent av alle franskmenn være helt enige med deg.

Interaksjon

Franskmenn er oppdratte til å være oppmerksomme når de beveger seg blant andre. De passer alltid på å ikke dulte borti andre – og sier alltid pardon eller excusez-moi dersom de allikevel gjør det. De er også ofte flinke til å holde døren for de som kommer bak dem.

Dulter du borti andre mennesker uten å unnskylde deg, eller slipper døren igjen i nesen på de som kommer bak deg, må du regne med alt fra stygge blikk til i verste fall aggressive tilrop – det sistnevnte er ikke vanlig, men franskmenn vil bli overrasket, sjokkerte, fornærmet og i verste fall sinte om du ikke passer på slikt. Dette har de også fått hamret inn siden de var barn.

Til slutt: Franskmenn kan være ganske direkte. Hvis de korrigerer deg på noe – vokabular, uttale, skikk og bruk og lignende - så gjør de det ikke nødvendigvis med et avvæpnende smil, så det kan virke litt brutalt. Det betyr ikke at de mener noe vondt med det, sjansen er stor for at de bare prøver å være hjelpsomme.

Franglish

Når det gjelder språk, så ja, man lærer engelsk i Frankrike. Men det er tre ting du må huske på:

1. Franskmenn blir langt mindre eksponert for engelsk enn oss. Det er et veldig mye større land enn Norge, de har en mye større underholdningsindustri enn vi har, og utenlandske filmer og serier blir videre ofte dubbet. Franskmenn kan gå i ukesvis uten å høre et kløyva ord på engelsk.

2. Fransk skole har tradisjonelt vært veldig teoretisk, og språkundervisningen har ikke vært et unntak. Engelsktimene har nok oftere gått på å pugge grammatikk enn på å lære å kommunisere.

3. Det er veldig mye lettere for nordmenn å lære engelsk enn det er for franskmenn. Fransk er et romansk språk. Hvordan man formulerer setninger, hvilke ord man bruker og hvordan er overraskende forskjellig fra både norsk og engelsk. Det er mye, mye enklere for franskmenn å lære eksempelvis italiensk.

Utover det så lærer franskmenn engelsk på skolen, ja, og de går ikke og bærer noe generelt nag til engelskmenn, som mange tror. Litt smålig nabokrangling er det nok i begge land, men direkte motvilje finner du lite av.

Franskmenn kan være langt mer negative mot amerikanere, de kan også generalisere engelskspråklige over hele verden som les anglo-saxons, og virke litt uinteresserte i den engelsktalende delen av verden. De er i hvert fall ikke i nærheten av så opptatte av USA og amerikansk kultur som vi i Norge har vært.

Men de er nok litt mer bevisste på at engelsk er språket til engelsktalende - vi nordmenn tror nok ofte at engelsk er et slags esperanto. Et slags internasjonalt språk som brukes til å bestille øl i "Syden".

Franskmenn er nok litt mer bevisste på at engelsk er språket til engelskmenn og amerikanere.

Og selvsagt synes de at det er litt sårt at engelsk har tatt den plassen fransk en gang hadde. Naturlig nok, det hadde vi også syntes. Men jeg har aldri i mitt liv truffet en franskmann som snakket flytende engelsk men har nektet å prate det. Å være språkmektig er like respektert i Frankrike som i andre land.

Hvis du vil kommunisere med noen på engelsk: Bonjour først, det er kanskje det aller viktigste franske ordet du kan lære deg. Gjerne fulgt av monsieur eller madame hvis du vil smiske til deg ekstrapoeng.

Mange setter videre pris på at du spør dem på fransk – parlez-vous anglais? Blås i uttalen, hele poenget er å vise dem at du ikke mestrer fransk. Da vil gjerne til og med de som er mest usikre på egne engelskkunnskaper våge å prøve seg.

Går du inn på en kafé uten å hilse og kommanderer bryskt one coffee uten å si please en gang har du tråkket dem på samtlige tær. Da får du kanskje en gratis, diskret spyttklyse i kaffen din? Og det har ingenting med fransk- og engelskkunnskaper å gjøre.

Å komme under huden

Franskmenn er kjente for å være vanskelige å bli kjent med. Det er jo vi nordmenn også. Men det er noen forskjeller:

Som nevnt er ikke small talk noe som franskmenn flest driver med i særlig grad. Man kommer ikke alltid lett i snakk med folk man ikke kjenner fra før. Det samme gjelder jo oss nordmenn, men det er en vesentlig forskjell: Tilfeldige samtaler mellom franskmenn kan helt fint skje, men de blir ofte formelle og uforpliktende. Man holder en viss “avstand” til man blir bedre kjent. Det er ikke vanlig å bli spesielt personlig med folk man ikke kjenner.

Franskmenn går på barer, puber og nattklubber de også, men de går ofte i en gruppe som de holder seg i, og de pleier ikke nødvendigvis å ville mingle med andre. Der vi nordmenn kan være riktig så sosiale med noen glass innabords så har de fleste franskmenn ikke helt den samme kulturen.

Her er det selvsagt individuelle forskjeller. Men dette er noe som mange melder om det sosiale livet i Frankrike. Og jeg husker da jeg selv var en kontaktsøkende student så ble jeg mye lettere kjent med andre utlendinger, evt. franskmenn fra andre deler av Frankrike, enn jeg ble med lokale franskmenn.

Og dette er jo ikke nødvendigvis spesifikt for Frankrike – de lokale franske studentene hadde sine venner og sin familie i nærheten, dro hjem til familien i helgene, fant på ting med vennene sine, og hadde ikke det samme behovet for å skaffe seg nye venner som vi som kom langveisfra. Slik er det nok over alt.

I tillegg til de åpenbare individuelle forskjellene, så er det også noen geografiske forskjeller – folk som bor sør i Frankrike er kjente for å være enklere å komme i snakk med. Men franskmenn fra nord vil gjerne presisere at de i syd også er mer overfladiske; mindre “å stole på”.

Å bli kjent

Det går selvsagt helt fint an å bli kjent med franskmenn. Men ha gjerne i bakhodet at dersom du har en trivelig kveld med en eller flere franskmenn, så legger de kanskje mer i det enn hva du kanskje gjør. Hvis du blir personlig med en franskmann vil hen sannsynligvis ta det seriøst - anta at du er oppriktig ute etter et vennskap - og forvente etterpå at vennskapet blir pleid av begge parter.

Dette betyr ikke at du må signere en eller annen rar kontrakt, bare at franskmenn kan bli litt forvirret og såret dersom de får en ny “bestevenn” i løpet av en fuktig kveld, og etterpå møter radiostillhet. Veldig mange franskmenn blir forvirret av de sosiale kodene i spesielt USA, hvor man ofte er riktig så glad i small talk og kan bli riktig så personlig med fremmede, men uten å nødvendigvis følge det opp videre. Slikt gjør bare ikke de aller fleste franskmenn – er de personlige og vennlige med deg, så mener de det.

Så: Dersom du prater lenge med, og legger ut om ditt personlige liv til, en franskmann (og ikke skremmer hen vekk med å gjøre det), vil franskmannen sannsynligvis gå ut fra at du oppriktig ønsker å bli venn med hen – og forbli venner. Ha dette i mente dersom du er typen som blir riktig så kjærlig og personlig etter noen glass.

Nasjonalfølelse og patriotisme

Franskmenn er kjente for å være stolte av landet deres. Dette er de selvsagt langt fra alene om her i verden. Men det er noen nyanser å være klar over:

Mange franskmenn kan, ved første øyekast, virke som at de mener at de bor i det mest siviliserte landet i verden. Og parisere kan videre virke som at de mener at de bor i den mest siviliserte byen i det mest siviliserte landet i verden.

Derimot kan de være overraskende kritiske til sitt eget land. Jeg tipper at de færreste franskmenn er blinde nasjonalister som er overbeviste om at de bor i verdens beste land. De er ofte misunnelige på de skandinaviske landene, som ofte blir fremstilt som særdeles velfungerende land i Frankrike.

Frankrike er ganske splittet politisk, mange kan være sterkt negative til stat, styresett og administrasjon, mange kan være flaue over landets kolonihistorie, og landet er jo kjent for streiker, demonstrasjoner og indre uro.

Og det kan også være greit å ha i bakhodet at Frankrike er en langt mer sammensatt land enn for eksempel Norge - de regionale forskjellene er mye større enn hva mange tror, og klasseforskjeller er også langt mer markante enn hva vi er vant med.

Franskmenn har vokst opp med å lære at Frankrike har vært et av de viktigste landene i verden på flere felt - kunst, kultur, filosofi, gastronomi. Og det er jo ikke direkte usant, og noe de forståelig er stolte av.

De blir videre oppdratt til å respektere det franske språket som et slags klenodium, uten noe særlig pragmatisme.

Det franske skriftspråket har vært relativt uforandret siden opplysningstiden. Det har med andre ord blitt behandlet som et slags klenodium, som latin og gammelgresk.

I Frankrike har de hatt en heller aggressiv, sentralisert språkpolitikk lenge. Målet har vært at alle skal lære "korrekt" fransk, som i bunn og grunn er dialekten fra Paris. Dette har gjort at både franske dialekter - som det er langt flere av enn mange tror - og franske minoritetsspråk (baskisk, bretonsk, elsassisk, flamsk, katalansk, korsikansk...) har måttet gå for lut og kaldt vann. Den franske stat anerkjenner kun fransk.

Med andre ord er det å være fransk mer en overordnet idé enn en slags etnisk tilhørighet, så det kan være vanskelig å direkte sammenligne fransk patriotisme med eksempelvis skandinavisk patriotisme. Å være fransk har - i hvert fall offisielt - ikke noe å gjøre med bakgrunnen din, religionen din, etnisitet, om du snakker et minoritetsspråk hjemme, etc. å gjøre. Det har kun med at du snakker fransk og er en fransk borger å gjøre.

Så det å være "fransk" er på en måte et ganske romslig begrep - muligens langt romsligere enn det å være "norsk" - men samtidig er det et ganske overordnet og sentralisert begrep, som ofte har gått på bekostning av lokal identitet.

Franskmenn har også et mer kompleks forhold til sin egen stat enn hva eksempelvis vi nordmenn har. Den franske staten har vært fjern, mektig, hierarkisk og sentralisert, og politikere har ofte vært fryktelig langt vekke fra folk flest. Mange franskmenn er ofte først og fremst lokalpatrioter, nasjonale patrioter kun under fotballkamper.

I de fleste land er det nok slik at befolkningen gjerne kritiserer deres eget land selv, men de setter ikke nødvendigvis pris på det når utlendinger gjør det - og der er nok franskmenn flest ikke mer forskjellige enn andre.

Videre er det slik at når noen snakker med en nordmann ute i den store verden, blir det fort snakk om Leiv Erikson, Nansen, a-ha og slikt - og min erfaring er at mange franskmenn er ganske like mange nordmenn der - de ønsker å poengtere at de kommer fra et betydningsfullt land, og der nordmenn ofte sliter med selvtilliten med at vi kommer fra et bittelite land som ikke har hatt noen særlig betydning siden vikingtiden, så sliter franskmennene med at landet i sin tid var langt mer betydningsfullt enn det er i dag.

Til syvende og sist kommer alt selvsagt mest an på franskmannen - men dersom du har mye kritisk på hjertet om Frankrike, og samtidig ønsker å få venner, så kan det være lurt å gå litt forsiktig frem.

Når det er sagt så er franskmenn glade i å diskutere, og de er ikke redde for uenigheter, så lenge du er saklig og kunnskapsrik.

Hvor høflig er man med venner?

Om du trodde at høflighetsregler blir mindre viktige straks du er venn med en franskmann, så må jeg dessverre skuffe deg. Det blir mye mer komplisert.

Franskmenn skiller mellom det formelle vous (De) og det uformelle tu (du). Akkurat som beste- og oldeforeldrene våre gjorde. Er du “bare” turist vil du sannsynligvis kun trenge å forholde deg til det høflige, formelle vous. Er du eksempelvis student, hos en vertsfamilie, eller (ung og) kontaktsøkende vil du sannsynligvis støte på det mer uformelle tu før eller siden.

Den offisielle forklaringen er at man bruker tu til barn, familie, bikkja og veldig nære venner – vous til alle andre. I praksis vil veldig mange av dagens franskmenn gå fra vous til tu ganske raskt, gjerne til og med fra første stund. Min erfaring er at venner, kollegaer og nære bekjente nesten alltid bruker tu.

Men franskmenn vil aldri bruke tu ovenfor en kunde eller en betalende gjest - med mindre det er stamgjester i en bar eller lignende - og formell status og alder kan også spille inn. Man sier ofte tu til kolleger, men ikke nødvendigvis til sjefen. De fleste nå i dag sier tu til faren og moren deres, men de er forsiktige med å bruke tu fra første stund i hvert fall med svigerforeldre. Den som er eldst eller har høyest “rang” er den som bestemmer hvilken form man skal bruke.

La uansett franskmennene styre dette selv. Dersom du er under 95 år gammel eller ikke er fransk selv, burde det ikke ha noe å si for deg. Ingen franskmenn ville blitt fornærmet om du skulle insistere på å bruke vous - men ha i mente at det er en diskret måte å signalisere at du ønsker et mer formelt forhold til personen du prater med, og franskmenn vil følgelig tolke det som at du ønsker å holde en viss avstand.

Når man først har blitt kjent og sier tu til hverandre, bytter man ofte bonjour med salut. Man bytter monsieur/ madame med fornavnet til vedkommende.

Husk at franskmenn hilser på hverandre hver gang de treffer hverandre. Så dersom Georges er din nye venn som du sier tu til, forventer Georges at du sier salut Georges hver gang du treffer han, og han vil si det samme til deg. Når dere går, vil dere gjerne bytte au revoir med salut eller ciao. Det siste er fra italiensk, men i motsetning til italienerne bruker franskmenn det kun som et uformelt farvel.

Man hilser bare en gang per dag. Glemmer du at du allerede har hilst på noen blir det fort flaut. Distré franskmenn skyr kaffeautomaten på jobben som pesten av denne grunnen. Franskmenn som har glemt om de allerede har hilst på noen den dagen vil unnskylde seg og spørre - og de vil være tydelig flaue.

Fysisk

Franskmenn har to måter å hilse fysisk på, som du sjeldent eller aldri trenger å forholde deg til som turist, men som du må forholde deg til hvis du blir kjent med franskmenn:

• Man håndhilser
• Man gir la bise – det franske kysset, som egentlig er mye mer usexy enn det kanskje høres ut – det er en lett klem på hvert kinn mens man lager en kysselyd ut i luften.

Generelt håndhilser menn på hverandre, mens kvinner gir la bise til hverandre og til menn. Barn får la bise, uavhengig av kjønn. Men i mer formelle settinger så håndhilser gjerne kvinner også. Og mange menn - både familie og gode venner - gir hverandre la bise. Her kan det være litt forvirrende, men da er det greit å huske at franskmenn er like forvirret. La dem styre det.

"Hei KI, kan du generere et bilde av to franske damer som gir hverandre la bise? Prøv å unngå å gjøre det for klisjéfullt"

Er du turist er det ikke forventet at du håndhilser på noen ansatte – og i hvert fall ikke at du gir la bise! Man gjør vanligvis ikke slikt i selger-kunde-forhold, utenom en bartender med stamkunder eller lignende.

Denne videoen forklarer alt du trenger å vite om håndhilsing, la bise, og mer til om franske omgangformer mellom venner og kjente:

Omgangspsyke

Når det ellers gjelder sosial omgang med franskmenn så kommer det selvsagt først og fremst an på franskmannen. Men her er noen generelle ting:

Det er vanligere å treffes ute – for å spise, eller for å ta en drink. Franskmenn har lav terskel for å gå ut, og muligens litt høyere terskel for å invitere folk hjem til dem.

Selv når dere har gått over til tu vil det nok fortsatt være litt mer formelt enn hva du er vant med. Du bør vente med å stille personlige spørsmål om familie, religion og slikt før du er sikker på at det er greit.

Når det er sagt så har franskmenn lav terskel for å diskutere forskjellige ting, og det kan gå heftig for seg. Diskusjon er en viktig del av fransk samvær, og det kan fort virke som om temperaturen blir ganske høy.

Utenom for direkte og personlige spørsmål, så har veldig mange franskmenn få tabu, og nær sagt alt kan diskuteres. Politikk er ganske polarisert i Frankrike, så det kan være greit å unngå å være for direkte om dine politiske meninger med mindre du ikke finnes konfliktsky - men ellers er det ofte bare å kjøre på. Men du må alltid regne med motstand - mange franskmenn kan finne på å "bytte" mening for å gjøre diskusjonen mer spennende.

Franskmenn blir oppdratte til å være veltalende og å logisk resonnere seg frem til konklusjoner. Og de kjeder seg lett dersom de mener temaet (eller du) er kjedelig, og de er ikke redde for å vise det.

Hvis du diskuterer med en franskmann er sjansen stor for at hen står litt nærmere deg enn du kanskje synes er behagelig, og gjerne ser deg fast inn i øynene mens du snakker, uten å gi muntlige bekreftelser (type «mmmh, ok, oj, å, sier du det?»).

Når det er deres tur til å snakke så er det kanskje litt mer intenst enn du er vant til, gjerne med litt gestikulering, og ikke nødvendigvis akkompagnert av avvæpnende smil hvis de motsier deg. Det kan bli litt intenst og virke litt alvorlig eller til og med på grensen til aggressivt for en uforberedt nordmann, men det er bare stilen mange har, og det er slettes ikke vondt ment, så ikke bli satt ut. Sannsynligvis betyr det bare at de synes du er spennende å konversere med.

Bruk gjerne humor – om de muligens ikke er kjente for det så kan faktisk franskmenn være virkelig morsomme. Men ironi blir sjeldent forstått (eller det blir forstått, men de ser ikke humoren i det), og sjarm er alltid tryggere enn plumpe vitser. De fleste franskmenn setter mest pris på vidd, ordspill og skarpe observasjoner, mange kan sette pris på overraskende svart humor – men dersom de synes du er kjedelig eller umorsom vil de ikke skjemmes over å vise det.

L’amour

Franskmenn er kjente for å være lidenskapelige latinere, og ryktet vil ofte ha det til at utroskap er like vanlig som å knytte skoene. I virkeligheten er det selvfølgelig ikke slik.

Jeg vet ikke hva statistikken for utroskap er i Frankrike sammenlignet med Norge. Men skilsmissestatistikken er omtrent den samme, og jeg har aldri fått inntrykk av at noen franskmenn bare hadde trukket på skuldrene dersom de fikk vite at partneren var utro. Så man kan fint bruke noen klyper salt hvis man ser på Emily in Paris eller lignende.

Grunnen til at franskmenn ofte har trukket på smilebåndet over forsideoppslag om utroskap i England og USA er først og fremst at de mener det er irrelevant informasjon – det er andres privatliv, og det er noe som blir sett på som ekstremt ufint å blande seg i. Og videre synes sikkert mange franskmenn at latin lover-stempelet ikke bare skal tilfalle italienere, så de synes sikkert det er litt spennende å ha dette ryktet. Men virkeligheten er nok mer kjedelig en stereotypene.

Men helt kjedelige nordmenn er de ikke. Spesielt kvinner får nok mer uønsket (og i noen tilfeller ønsket?) oppmerksomhet i Frankrike enn de hadde fått i Norge. Men det kan være greit å ha i bakhodet at lett flørting, komplimenter, og lett berøring (på hånd, arm – alt annet er ikke innafor) bare er en større del av fransk kultur, og slettes ikke nødvendigvis betyr noe. Og de færreste franskmenn vil gjøre slikt uten videre med noen de ikke kjenner.

De fleste har nok neppe stort andre hensikter enn å vise oppmerksomhet på en galant måte. Men harcèlement sexuel – seksuell trakassering – er ikke ukjent på franske arbeidsplasser, videre finnes det garantert store mørketall.

Franske menn flørter nok mye mer enn franske kvinner – men franske kvinner liker ofte å fremstå som sensuelle, de setter ofte pris på positiv oppmerksomhet – i hvert fall så lenge den ikke er slibrig eller pågående, og de kan fint finne på å flørte selv. Men igjen – man bør ikke legge for mye i det.

Det er regnet som ufint å plage damer på gaten, og de færreste franske menn vil nedverdige seg til slikt. Men det skjer. De fleste franske damer vil bare overse og gå rolig videre.

Neste (og siste) artikkel: Frankrike 9: Bittelitt fransk kultur og noen franske filmer