Hva leter du etter?

Hvem var Édith Piaf?

De aller fleste har hørt om Édith Piaf. Men for sikkerhets skyld tar vi en nærmere titt på dette ikonet.

Édith Piaf sine intense og utleverende sanger fra et hardt liv, sanger som allikevel er fulle av håp om kjærlighet og anerkjennelse, har trollbundet folk i snart hundre år (feel old yet?). Hun står som en av de fremste eksponentene av fransk «chanson», og hun har blitt tilbedt over hele verden.

Hun var nok en av de siste virkelig svære superstjernene som ikke sang på engelsk – og hun var en ødelagt, men allikevel kjempende sjel som hadde opplevd mer motgang i livet ved inngangen av tenårene enn de fleste av oss.

Édith Piaf sitt liv

Édith Giovanna Gassion ble født den 19. desember 1915. Piaf var artistnavnet hennes - «piaf» er parisisk slang for spurv (som egentlig er «moineau» på fransk).

Faren, Louis Alphonse Gassion, kom fra Falaise i Calvados, Normandie. Faren til Piaf hadde bakgrunn fra teater, men han livnærte seg som gateakrobat – ikke et yrke man gjorde fordi man ville, heller fordi man måtte.

Louis Alphonse Gassion

Moren, Annetta Giovanna Maillard, kom fra Livorno i Toscana, og var fransk-italiensk på farssiden, marokkansk berber på morssiden. Moren til Piaf livnærte seg som sanger i Italia, under artistnavnet Line Marsa. Hun var også, etter datidens notater, alkoholiker og narkoman, og hun hadde sannsynligvis først og fremst veldig alvorlige psykiske problemer.

Annetta Giovanna Maillard, AKA Line Marsa

Foreldrene til Piaf var med andre ord ikke mønsterforeldre, og de tok seg da heller ikke av datteren deres. Piaf bodde en periode hos mormoren, Emma «Aïcha» Saïd ben Mohammed, som jobbet som sangerinne i Paris. Men mesteparten av barndommen tilbrakte lille Édith hos farmoren, Léotine Louise Descamps (kalt «Madame Titine»), som drev et bordell i Normandie. Her ble lille Édith etter all sannsynlighet tatt bedre vare på av farmorens «ansatte» enn av farmoren selv. «Ansatte» som neppe hadde så mange andre måter å overleve på.

Faren kom derimot tilbake etter noen år, og dro Édith med seg da hun var 14 for at hun skulle opptre sammen med han på gaten. Hun fikk allerede da oppmerksomhet for den kraftige, klangfulle stemmen hennes. Men hun forlot kjapt faren, bosatte seg i Paris, og greide å livnære seg selv som gatesanger i en alder hvor hun skulle vært opptatt av å fullføre ungdomsskolen, lure på hvem som var forelsket i henne og hvor mange følgere hun hadde på TikTok. Hun samarbeidet og holdt seg sammen med halvsøsteren hennes, som også var hennes bestevenn og støttespiller hele livet; Simone Berteaut (kalt «Mômone»). Berteaut skrev senere en av mange biografier om Piaf.

Piaf og Berteaut

Piaf forelsket seg i Louis Dupont da hun var 16, og fikk sitt første og eneste barn med han da hun var 17 - ei lita jente som fikk navnet Marcelle. Men som hennes egne foreldre så klarte ikke Piaf å ta seg av datteren hennes, som følgelig vokste opp hos hennes far. Lille Marcelle døde av hjernehinnebetennelse bare to år gammel, og hun forble Piaf sitt eneste barn.

Etter dette var Piaf i flere mer destruktive forhold. Hun var blant annet lenge sammen med en fyr som jobbet som hallik, som forsøkte å tvinge henne til å prostituere seg, stjal pengene hun tjente på å synge, og senere forsøkte å skyte henne (Tinder-profilen hans skriver seg selv).

Nattklubbeieren Louis Leplée blir vanligvis kreditert for å ha «oppdaget» unge Édith, og for å ha gitt henne artistnavnet hennes. Piaf var ei nervøs, traumatisert og kraftig underernært jente på 147 cm., og han kalte henne «spurvungen» («la môme piaf» på parisisk slang).

Leplée, uansett hvilke andre hensikter han eventuelt ellers hadde, så uten tvil hvilket enormt talent Piaf var. Han drev en nattklubb på Champs-Élysées hvor Piaf fikk opptre og han sørget for at hun fikk masse oppmerksomhet. Leplée ble drept rett etter at Piaf gav ut hennes første plate, og Piaf ble avhørt av politiet, noen steder står at hun faktisk ble tiltalt, men senere frikjent, for medvirkning til mordet. Mer vet vi bare ikke, mest sannsynlig ble Leplée drept av «forretningsforbindelser» i Paris’ underverden.

Louis Leplée

Det vi derimot vet er at Leplée drev med masse markedsføring for Piaf. Han fikk henne til å alltid opptre med sort kjole, noe som ble kjennemerket hennes for resten av livet, og han jobbet masse med hennes sceneopptredener, og trente henne opp til å bli scenevant. Han inviterte flere prominente personer til å komme og høre henne opptre på klubben hans. En av disse var Maurice Chevalier, som var en svær stjerne i både Frankrike og i USA, og i flere andre land. Chevalier sang blant annet tittelmelodien til Disney-filmen Aristokattene så sent som i 1970, lenge etter pensjonsalderen og to år før han døde, og han bevitnet Piaf sin premiere – hennes første «skikkelige» opptreden foran et bemidlet publikum, og Chevalier ble, som alle andre, helt bergtatt.

Maurice Chevalier

Piaf fikk raskt en stor stjerne i Paris, til tross for at mange holdt litt avstand fra henne; noen på grunn av rykter om medvirkning til mordet på Leplée, men de fleste sannsynligvis mest på grunn av hennes alt annet enn besteborgerlige bakgrunn.

Men Piaf fikk flere dyktige komponister til å skrive sanger til henne. Det kan være greit å skyte inn her at helt frem til The Beatles gikk det et stort skille mellom komponister og artister. Det var to helt separate ting i populærmusikken, frem til Lennon/ McCartney traff hverandre i Liverpool.

En komponist som jobbet med Piaf gjennom hele karrieren var Marguerite Monnot. Monnot var hun som skrev Hymne à l’amour (Hymne til kjærligheten), en av Piaf sine aller vakreste sanger etter min mening. Monnot skrev også flere andre suksessfulle låter, både for Piaf og for andre.

Piaf og Monnot

Monnot, og en liten gruppe andre komponister, jobbet tettere med Piaf enn hva som var vanlig for komponister på den tiden, og skrev flere sanger som nå er klassikere – sannsynligvis fordi de virkelig prøvde å tilpasse sangene de skrev til Piaf sitt utrykk og hennes liv og opplevelser. Det vanligste på den tiden var at komponistene skrev sanger helt på egenhånd, så overlot de til artister å tolke dem best mulig – hvis ikke fikk bare noen andre artister tolke låtene deres. Dette sier faktisk mye om hvor magisk Piaf var som sanger og formidler!

Piaf ble mer og mer berømt, og hun fikk etter hvert et apparat rundt seg som både jobbet med karrieren hennes, men som også prøvde å hindre hennes selvdestruktive tendenser. Med et visst, men slettes ikke fullt hell.

Etter at støvet fra andre verdenskrig hadde lagt seg og folk gikk ut av bomberommene begynte Piaf å turnere rundt omkring i hele verden. Hun turnerte etter hvert mye i USA, landet som i løpet av tiårene etter første verdenskrig litt etter litt hadde tatt fra Frankrike og Paris plassen som populærkulturens høyborg.

Der ble Piaf først stemplet som «for dyster» for den overpositive etterkrigstiden som gjennomsyret populærmusikken. Men det tok ikke lang tid før flere amerikanske musikkritikere begynte å rett ut genierklære Piaf, og hun ble virkelig en verdensstjerne som folk gikk mann av huse for å oppleve rundt hele kloden. Hennes «signatursang», La vie en rose («Livet i rosa», evt. «på roser», med teksten skrevet av Piaf selv), ble belønnet med en Grammy Hall of Fame Award så sent som i 1998, en smule på overtid kanskje, men allikevel vel fortjent.

Piaf ble gift og skilt flere ganger, hun fikk flere slag i trynet enn de fleste også etter at hun ble en stjerne, og hun slet sterkt med substansmisbruk, og først og fremst med alle demonene hun hadde blitt prakket på fra hun ble født - av to foreldre som hverken ville ha henne eller som klarte å ta seg av henne, og uten tvil skam, skyldfølelse og sorg over hennes egen datter, lille Marcelle. Hun lette nok like desperat hele livet etter den samme lykken som hun også lette og lengtet etter i sangene hennes. Hun vokste opp uten de samme forutsetningene i livet som mange av oss tar for gitt, og med musikken hennes gav hun oss et ærlig og usminket innblikk i en plaget og skadeskutt sjel. Piaf døde i 1963, bare 47 år gammel, med en kropp preget av et hardt liv.

La Môme (2007)

Filmen La Môme (ungjenta), som i Norge fikk navnet La vie en rose (som tross alt er bedre enn «Hjelp - jeg er Édith Piaf»…) kom ut i 2007. Marion Cotillard, som frem til da stort sett hadde spilt fransk «babe» i både franske og amerikanske filmer som Taxi, A Good Year og Big Fish, gjør en helt forheksende sterk tolkning av Édith Piaf. Og da mener jeg en tolkning som slår bena vekk under deg. En rolle som gav henne en velfortjent Oscar for beste skuespillerinne – ikke «beste utenlandske skuespillerinne i en fremmedspråklig film» eller noe tilsvarende perifært, men beste skuespillerinne, punktum - en pris som ikke akkurat har blitt kastet etter utenlandske skuespillere i ikke-engelsktalende filmer.

Marion Cotillard

Og både Cotillard og filmen vant flere priser rundt i hele verden, samt kritikernes hjerter. Det er muligens en av de beste biografiske filmene som noensinne har blitt laget, om ikke den beste.

Cotillard som Piaf

Denne filmen kan være vanskelig å finne på strømmetjenester, men vet du hva? Vi har den på Sølvberget!

Piaf på norsk

Piaf har blitt tolket og fremført flere ganger på norsk. Trønderpia Britt Langlie sin tolkning i oppsetningen Piaf helt på starten av 80-tallet stod lenge som en skikkelig gåsehudopplevelse, og flere andre norske sangere og skuespillerinner har også tolket Piaf. Min personlige favoritt er Britt Synnøve Johansen sine tolkninger. Hun har tolket Piaf i vel tyve år (?), og med hennes vidunderlige stemme og klingende karmøydialekt (hvem skulle tro???) gir hun Piaf all ære!

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙