Lyden av Liberia

Musikk fra tiden da Liberia ble styrt av den USA-dominerte americo-liberiske eliten

Musikkarven som settlerne brakte med seg fra USA var ikke minst knyttet til spirituals gospelmusikk fra sørstatene og ble ofte sunget a cappella i afrikansk stil. Klassisk musikk og militærband- musikk, som fra Cape Palmas på nordkysten, var også foretrukne musikkformer blant Liberias elite, noe som også varte ut over 60-tallet.

De musikalske tradisjoner ble senere blandet med de tradisjonelle etnisk-afrikanske rytmene og musikken de møtte ved ankomst. Senere fikk amerikanske sjangre som soul og funk betydning og musikk ble etter hvert smeltet sammen med lokale vestafrikanske musikkstiler.

Populær musikk På 1950-tallet inkluderte ulike sjangere som rock and roll, doo-wop, pop, swing, rhythm and blues, blues, countrymusikk, rockabilly, easy listening og jazz dominerte og definerte tiårets musikk.

Der var samtidig inspirasjon fra palmevinsmusikk fra Sierra Leone og highlife fra Ghana. Sjangere som calypso, tidlig jazz og blues var også populære, og den blinde pianisten Howard Hayes blandet disse stilene med lokal musikk. Det samme gjaldt pianistinnen Melinda Jackson Parker også var medlem av kongressen og tilhørte eliten.

Howard B. Hayes:
“Songs of the African Coast”. “Cafe music of Liberia”
= Album med 19 låter tatt opp live i 1940-åra i Liberia.

*Låt: “Chicken is nice” sammen med kongressrepresentant og musiker Malinda Jackson Parker:

Ved slutten av tiåret begynte amerikanske sjangere å øke i popularitet. Fra 1960 årene og særlig fram mot slutten av 70-årene ble Liberia benevnt som «Little America», og det ble sagt at hovedstaden «Monrovia never went to sleep»med sine åpne nattklubber, musikkbarer, kjente artister, kjendiser, uteliv og mange amerikanske besøkende.

Musikken basert på den opprinnelige etniske kulturen

Parallelt med den dominerende populære musikken eksisterte den tradisjonelle, etnisk baserte folkemusikken i distriktene med sine vestafrikanske elementer som vekselsang («call-and-response») og polyrytmer (flere rytmesrukturer spilles samtidig). Denne har de siste tiårene fått økt oppmerksomhet som del av landets kulturarv fra dets opprinnelige 16 ulike etniske folkegruppene og ga fra i 1970-årene inspirasjon til artister om å framføre på sine egne etniske språk. En illustrasjon av den opprinnelige folkemusikken er Kubondo Karley som var en folkeartist fra Gola-folket (død november 2024) og fra den kulturelle landsbyen Beh-Sao.

Kubondo Karnley
- Traditional Gola artist from Beh-Sao Cultural Village
- Ref. Gola Heritage Foundation + Gola Zii Zii
* Låt1 (Youtube): “Married men full of problems”:

* Utvalgt låt (på Youtube): “Education” (traditional Liberian “Gbema” from Beh-Sao Village):

“Palmevinmusikken” (Palm Wine music)

«Palmevinmusikken» oppsto på slutten av 1800 tallet og begynnelsen av 1900 tallet blant Kru-folket langs kysten av Liberia. Disse lærte å spille gitar av portugisiske sjøfolk og den enkle musikken og sangen de utviklet ble framført på steder hvor folk ofte samlet seg mens de nøt «palmevin» (søt, gjæret palmesaft/sevje) og gjerne deltok i refrengene.

De tok musikken videre i Fante-folket i Ghana hvor musikken ble videreutviklet og den spredte seg til flere land langs vestkysten, slik som Nigeria og Sierra Leone.
Opprinnelig var palmevinmusikken framført bare med akustisk gitar og lokale rytmeinstrumenter, samt sang med enkle hverdagslige tekster og refreng, men har senere også tatt inn i seg flere instrumenter.

Denne musikken ga grunnlag for Highlife musikken (makossa i Kamerun) som etter hvert ble den mest utbredte populære musikkformen i Vest Afrika, ikke minst som dansemusikk. Denne benytter i større grad vestlige og elektrifiserte instrumenter.

-- Var i begynnelsen populær på pup’er og barer i havnestrøk og spredte seg videre til andre sosiale lag, og ble en viktig forløper for high life musikk. ……… (og videre for soukous).

Om opprinnelsen til palmevinsmusikken: https://pan-african-music.com/en/palm-wine-music/

Artisten Jacob Sam fra Cape Coast, Ghana lærte å spille gitar av Kru folket i Liberia:
* Låt 1: Jacob Sam Trio opptak fra 1928:

Tar også med musikk som presenteres som liberisk palmevinmusikk, men en del av denne kan oppfattes som en blanding av flere musikkelementer som går utover den enkle originale «oppskriften» til palmevinmusikken, til dels i retning av High Life musikk:
* «The Liberian Plam Wine Medley»:

*«Liberian Plam Wine Experience II»:

Betydningen av Kendeja kulturelle senter og musikktropp

Kendeja kulturelle senter allerede ble opprettet i 1964 av daværende president Tubman som et opplæringsenter for unge talenter fra de ulike etniske gruppene i landet. De fikk her profesjonell trening i dans, kostymer, drama, instrumenter og musikk basert på landets etnisk baserte tradisjoner. Ut fra dette ble Liberias «National Cultural Troupe» dannet med artister som opptrådde ved offisielle begivenheter og turnerte også i utlandet.

Flere av landets kjente kvinnelige artister hadde sitt utspring fra dette miljøet og har hatt betydning opp til nyere tid. Disse skal lenger ned bli omtalt som «Kendeja-artistene».

Under borgerkrigen ble senteret fullstendig ødelagt og de fleste artistene flyktet til naboland, og mange dro og forble i USA.

Senteret ble aldri bygd opp og tomten ble solgt til en hotellkjede under president Ellen Johnson Sirleafs presidentstyre, noe som anses som et betydelig tap for opprettholdelse av den opprinnelige danse og sangkulturen i landet.

Oppvåkningen blant liberiske artister med inspirasjon fra liberiske/afrikanske musikktradisjoner i 1970-årene

Afrikanske musikere i 1960 og 70 årene var generelt sterkt påvirket av afrikansk-amerikansk soul, jazz og funk artister (spesielt James Brown som var en stor artist i Afrika).

I 1970-årene søkte afrikanske musikere i økende grad mot lokal kultur og kulturarv for inspirasjon og tok i bruk og musikalske tradisjoner og språk fra sine egne etniske befolkningsgrupper.

Hybride musikkformer oppsto som en blanding av afrikanske og karibiske rytmer og språk og vestlig musikk. Dette skjedde også i Liberia hvor flere artister tok til å framføre på sine egne etniske språk i stedet for bare engelsk.

En av pionerene for denne vendingen var Morris Dorely som var den første etniske liberierne som ble invitert til å synge på en offisiell seremoni for presidenten. Morley ble senere omtalt som «the Godfather of Liberian Popular Music».Zack & Geebah var en populær liberisk duo som kombinerte afro/disco/boogie/reggae stil og opptrådde også noen ganger som backing gruppe for Morris Dorley.

Morris Dorley
* Låt 1: “Who are you Baby”.

* Låt 2: “Chua Pua”

* Låt 3: “Married woman call my name”

Tecumsay Roberts
En annen anerkjent artist som også turnerte og opptrådde i USA var Tecumsay Roberts. På grunn av hans musikkstil ble han kalt «Liberias Michael Jackson»

* Låt 1: “Coming Home”

* Låt 2: “It makes me dance and sing”

* Låt 3: “Hello Africa”

Som video presentert av Heritage Liberia på Youtube:

(Ma) Yatta Zoe er liberisk artist fra Gola-folket med en lang og rikholdig karriere som sanger, danser og kulturell personlighet, også internasjonalt.

Hun ble innlemmet i Kendeja-troppen allerede i 1964 og har bak seg en rekke opptredener og musikkproduksjoner, særlig fra 70-80-årene.

Hun er med sine 84 år en av de få Kendeja artistene som er blitt boende i landet. Hun kombinerer vestlig musikk med afrikansk, ikke minst kalypso.

Ved siden av bruk av engelsk har hun har også holdt fast ved og prøvd å innlemme liberiske etnisk tradisjoner i sine opptredener og ble derfor kalt «Queen of Liberian Folk».

Mange av hennes tidligere opptak ble tatt i en tid med dårlig teknisk opptakskvalitet, men noe er tilgjengelig.

* Låt 1: «You stole my lappa»

* Låt 2: «Young girls stop drinking Lysol»

«Kendeja artistene» i diaspora
Blant de mest kjente Kendja-artistene (se ovenfor) som reiste i diaspora til USA under borgerkrigen er Marie Nyenabo, Tokai Tomah, Zaie Tete og Fatu Gayflor, hvorav bare sistnevnte fortsatt lever.

De var alle medlemmer av det Philadelphia-baserte (Philadelphia Folklore Project) «Liberian Women Chorus for Change” og engasjerte seg i kampanjer for fred og forsoning mellom folk i Liberia, mot kvinneundertrykkelse og i rettet mot andre vanskelige samfunnsmessige problemer.

Fatu Gayflor:
Hun benevnes som Princess Fatu Gayflor og som «The Golden Voice of Liberia» og hun er den mest suksessfulle av sangartistene med utgangspunkt i Kendeja,

Hun er den yngste av de fire og fortsatt aktiv. Hun tilhører opprinnelig den etniske gruppen, Lorma, men synger på flere språk, spesielt Madingo.
Hun har stor produksjon og mest kjent er antakeligvis albumet «Awoia» (opprinnelig produsert i Elfenbenskysten) utgitt i av US Samanthas World Music i 1998 med 8 slagere.

Se Fatu Gayflors bakgrunn (ref. Philadelphia Folklore Project)

Fra albumet «Awoia» velges 3 låter: Fatumata, Musuno og Kpanda

Tokay Tomah:
Hun var etnisk Gio (fra Nimba fylke) og var aktiv freds- og forsoningsaktivist (bl.a. for FN) og sentral i filmen «Because of the War” sammen med bl.a. Marie Nyenabo.

* Utvalgt låt: «Put my name down»:

Marie Nyenabo:
Nyenabo var etnisk Krahn fra Gedeh fylke spilte også en viktig rolle for forsoning sammen med Tokai Tomah og de andre Kendja-artistene.

* Musikk: Marie Nyenabo Collection (16 låter):

*Utvalgt låt: «Sumuaya»

Zaye Tete:
Tete var etnisk Gio fra Nimba fylke og var aktiv sosial forkjemper for fred sammen med sine andre kvinnelige medartister (se den etterfølgende dokumentasjon).
* “Xlevia”

* “Thank you West Africa” (En beretning om Zaye Tete og flyktninger fra Liberias borgerkrig produsert av Philadelphia Folklore Project):

Andre internasjonalt kjente liberiske artister i diaspora:

Myatta Fahnbulleh
Er en anerkjent engelsksyngende internasjonal liberisk sanger. Hun ble invitert til å opptre ved Nobel Fredspris konserten i Oslo 2011 i anledning Fredsprisen til Liberias president Ellen Johnson-Sirleaf (første kvinnelige president i Afrika) sammen med Leymah Gbowee og Tawakkol Karman.

*Låt 1:”Kamala’s song” fra albumet «Still kicking it»

*Låt 2: «Obaa» («Woman this is your time»). Fra Fredspriskonserten i Oslo 2011

Kanvee Adams
En meget anerkjent, prisvinnende liberisk gospel artist fra befolkningsgruppen Mandingo, opprinnelig muslim. I diaspora under/etter borgerkrigen og bor i Nigeria
* Låt: «Home»

Popularisert musikk av artister i Liberia fra ulike etniske liberiske språkgrupper:

Fra fra den største etniske befolkingsgruppen i Liberia, Kpelle:
Ophelia Dawolo (anerkjent artist og gospelsanger, tidligere med eget band):
* Låt: «Ka Pá» («Come home»)

Fra Krahn etnisk befolkningsgruppe:
Gideon Gboi: En av de mest kjente tradisjonelle artistene og
gospelsanger fra Grand Gedeh/Nimba
* Låt 1:Gideon Gboi: Liberian Krahn music:

* Utvalgt låt 2: «Liberian traditional Krahn Music
from Grand Gedeh County»:

* Utvalgt låt 3:
“Sounds of Grand Gedeh: Krahn Music 2023”:

Liberias musikk oppstått i urbane områder med hovedstaden Monrovia

Etter borgerkrigens slutt i 2003 hadde Liberia en desillusjonert yngre generasjon med manglende skolegang, ingen arbeid, mange tidligere barnesoldater med traumer og ofte hyppig bruk av stoff.Mange av dem slo seg ned i hovedstaden i Monrovia som ennå ikke var oppbygd etter krigens herjinger.

Her eksisterte det allerede en livlig musikk miljø, som f.eks. i bydelen New Kru Town bestående av tidligere fordrevne Kru befolkning. Det oppsto blant denne generasjonen både et behov for en slags flukt fra de krevende realitetene og for en arena for å uttrykke sin frustrasjon over tingenes tilstand. Mange av dem følte seg sviktet av politikerne, myndighetene og samfunnet.

I Monrovia hadde oppsto allerede i 1980 åra en musikkform som var en fusjon mellom hiphop og tradisjonell liberiansk musikk, kjent som, gbama musikk, og «kolokwa» pop. Det utviklet seg her en egen subkultur med sin egen stil og musikkform som blandet afrikanske rytmer, nigeriansk afropop og reggie med rapmusikk, hipop og trapmusikk fra USA.

Denne stilen fikk etter hvert en egen betegnelse, HipCo (TrapCo) som er en unik blanding av hipop sunget på Koloqwa engelsk som er den liberiske versjonen og engelsk dialekt. Musikkstilen fikk stor gjennomslagskraft og ble etter hvert like mye en betegnelse for en sosial bevegelse som en egen musikkform. (Senere oppsto trapCo som er den liberiske versjonen av trap music med opprinnelse fra Atlanta i USA.)

Mye av denne musikken har et utpreget sosialt budskap og temaene er ofte knyttet til problemer i bysamfunnet der den unge generasjonen lever i (arbeidsløshet, korrupsjon, upålitelige politikere, rus, kvinnevold og holdninger blant de unge selv) og har gjerne et spesielt poeng som ønskes framhevet.

Mange av artistene opptrer også som sosiale aktivister med egenskaper til å nå fram til de yngre målgruppene på en måte som gjør at disse kan identifisere seg med artistene, musikken og budskapet.

Flere av de mest populære låtene gis ut som musikkvideoer, og også for utenforstående gir dette rikere mulighet til å oppleve og forstå musikken gjennom disse.

Et lite utvalg artister som har preget utviklingen av disse stilene:
En av pionerene for utbredelsen av HipCo musikken/bevegelsen i Liberia er Talkun J (virkelig navn, Jonathan Koffa, født 1981).

Han har gjennom et par 10-år produsert og framført egne låter og opptrådd som en uredd sosial og politiske aktivist og har som sådant etter hvert høstet stor anerkjennelse. Også engasjert i offentlige kampanjer mot vold og andre skjevheter i samfunnet.
Noen av Hannes hit’er er "Who Make You Cry", "Police Man", "Gbagba is Corruption" og "A Song for Hawa" den siste en musikkvideo mot barnemishandling).

Talkun J:
* «The lie to us»

En av de nyere, anerkjente og prisvinnende hipCo/Afropop artistene i Monrovia er King Dennis (Kelvin Denis).
Han Han har sin egen særegne stil som har nådd utenfor landets grenser. Musikkvideoen av hans låt, «The Hipco Alphabet»» fra albumet «Trouble coming»,gir en kjapp innføring i hva hipco kan assosieres med.

King Dennis (Kelvin Dennis):
* Låt presentasjon: “Trouble coming" (Album med 10 låter, bl.a. «The Hipco Alphabet”):

* Låt: “HipCo Alphabeth”

Der er flere kvinnelig hipCo artister i Liberia.En som tidligere er blitt utpekt som beste kvinnelige hipCo/TrapCo artist i Liberia er MC Caro.

* MC Caro: “Goal»

Christoph the Change (virkelig navn, Christopher Nyenga, født1993) er en annen ledende representant og pioner for den nyere generasjonen HipCo musikk.Han blander tradisjonelle liberiske rytmer med rap og afrobeats for å ta opp sosiale problemer og styrke ungdommen.

Han regnes som et av Liberias mest konsistente og innflytelsesrike musikalske ikoner både som rapper, låtskriver og som pioner innen «Hipco-bevegelsen».

Han er kjent for hits som «Papay God», «Gbanna Man» og «Hustle», og nyere låter som “AkaZuKu” (på Spotify) og «Big Boyz Things»

*Utvalgt musikkvideo: “Big Boyz Things”

* Vises også til en bio. om han som også beskriver noe om hvordan mye den nyere generasjonen opplever livet i Liberia, slik som i hovedstaden Monrovia (gjengitt i «Music in Africa»)

Innenfor videre liberisk afropop og R&B kan L'Frankie framheves. Han er av dagens suksessrike artister med stort antatt potensial for internasjonalt gjennombrudd.

l’Frankie:
* Enkelthit: «Something big»

Av andre liberiske afropop-artister som kan nevnes er JZyNo (Jonathan Lee Pratt) med låten “Butta my Bread”

og den kvinnelig hipco-artisten Queen V ( Avenette Tennema Sirleaf ) med låta «Way to Go» (Single fra 2006)

Avslutningskommentar:
Liberia er et land som bestreber seg på å utvikle seg videre med sin særegne og kompliserte politiske forhistorie og tilhørende borgerkrig som bakteppe.

Landet står fortsatt i en slags kvis mellom arven fra og dominansen fra USA, på den ene siden, og fra landets etniske befolkning og kultur, på den andre siden, og samtid også i forhold til det å være en del av Afrika og verden ellers.

I denne prosessen dreier mye av spørsmålet seg om å finne sin egen identitet. Som NUPI forskeren, Morten Bøås, som har studert situasjonen i Liberia etter borgerkrigen, poengterer: «Liberia har vært i «krig» med seg selv helt fra begynnelsen av sin eksistens som uavhengig stat.

Som sådant dreier dette seg først og fremst seg om en “krig» omkring spørsmålet om hva det betyr å være en liberier». Dette dilemmaet har også umiddelbar relevans i forhold til hvilken rolle kulturen og musikken har for disse prosessene, hvordan musikken påvirkes og muligens også kan spille en rolle i å påvirke utviklingen i bestemte retninger.

Gjennomgangen av musikken i Lyden av Liberia kan også være en illustrasjon på hvordan musikken har et integrert sosialt, kulturelt og politisk uttrykk som reflekterer egenskapene ved samfunnet hvor den oppstår.

Det er fristende her å trekke fram et ordtak fra en etnisk gruppe, Kpelle, som den amerikanske musikketnologen, Ruth Stone, viser til: «Dersom du bygger en by, og der ikke er en trommemester, så er det ikke noen by».

Likeledes: «Dersom du bygger en by, og der ikke er en sanger, så er det ikke noen by».