Alicia Keys (Wikimedia Commons)

Ny musikk fra 2021

Olav, Maria, Yngve, Lotte, Åsmund, Joar og Christian anbefaler nye musikkutgivelser fra 2021.

Joar: Julien Baker - Little Oblivions

Little Oblivions er singer-songwriter Julien Bakers tredje album. Jeg har ikke hørt hennes tidligere utgivelser, så dette blir uten sammenligninger. Musikken ligger i den mørktonede indiepop-gata. Nyskapende er det ikke, men hvem bryr seg nå egentlig. Stemningsfull avslapning til en liten tenkestund eller gåtur på en høstdag. Baker trakterer mesteparten av instrumentene selv, men følelsen av at dette er et «band» er absolutt til stede. Tekstene er preget av det Julien Baker har opplevd i sitt relativt korte liv. Rusmisbruk, mentale problemer og det å vokse opp som lesbisk i et kristent samfunn. Ikke så mye «love and happiness», for å gjøre det enkelt. Sangstemmen står i stil til dette, og er svært behagelig for ørene. Sår og vakker, uten å på noen måte bli kjedelig. Dette er dysterhet pakket inn i et fint popteppe, av mangel på noe mer passende å skrive. Favorittene er Faith Healer, Repeat og Highlight Reel.

Åsmund: Robert Levon Been - Mercy of man

Robert Levon Beens filmmusikk hadde fortjent en bedre film enn The card counter, som går på kino nå. Det er en kjedelig film om en kar som drar fra kasino til kasino for å spille kort, før han blir innhentet av fortiden og vikler seg selv inn i et seigt hevndrama. Masse bra folk involvert på alle sider av kamera i en uengasjerende film. Men musikken av Robert Levon Been er fin! Han spiller til daglig i Black Rebel Motorcycle Club, men filmmusikken høres mer ut som U2 for 30 år siden, og det er et kompliment. Mercy of man er siste sang i filmen, og grunn nok til å bli sittende i stolen helt til slutt. Les intervju med Been om hvordan han skrev filmmusikken.

Maria: Darkside - The Limit

Darkside er et spennende samarbeid mellom electronica-artisten Nicolas Jaar og multiinstrumentalisten, Dave Harrington. I juli 2021 kom de ut med sitt siste album, Spiral, hvor man finner den fengende, eksperimentelle og litt jazza The Limit. En skikkelig kul låt, hvor det skal godt gjøres å ikke nikke nonchalant i takt med rytmene, og som har det lille ekstra til dem som liker å bli overraska.

Yngve: Dream Theater - A View From the Top of the World

Dream Theater gav ut albumet A View From the Top of the World i 2021. Her i distriktet var det platecoveret som fikk mest oppmerksomhet, de amerikanske progmetalgigantene brukte nemlig ingenting annet enn Kjeragbolten som motiv – riktignok med flere kunstneriske friheter. Dream Theater har siden deres spede begynnelse på starten av 90-tallet beveget seg fra å være en slags tyngre versjon av progrockpionerene Rush med flere nikk til Pink Floyd, til å bli et mer markant metalband. De har ikke mistet de symfoniske delene av musikken, de har bare tonet dem ned til fordel for et hardere utrykk. Det de derimot aldri har mistet er kompleksiteten. Dream Theater driver ikke med bluesjamming. Musikken er til tider ekstremt komplisert på alle mulige måter, og selv de mest drevne musikere kan bli stive av skrekk av tanken på å spille sangene deres. Men de mestrer også kunsten til å få kompleksiteten til å høres helt uanstrengt ut, og å skrive gode låter. Man trenger slettes ikke ha en doktorgrad i musikk for å nyte musikken deres (derimot kan det hjelpe å ha en for å spille den).

Lotte: Alicia Keys - Best of Me

10. desember slippes det nye albumet til Alicia Keys. Best of Me er den første singelen fra plata. Albumet Keys er et dobbeltalbum med to versjoner av de samme sangene. Side A er kalt Originals og side B Unlocked. På side B er sangene fra A-siden samplet, og i samarbeid med produsent og rapper Mike Wil Made-It, har de rolige låtene fra side A fått mer energi og trommer. Singelen Best of me har en herlig 80-talls vibe over seg. Melodien og produksjonene minner meg om Sade. Svevende gitar og sløye trommer toppes av Alicias nydelige vokal. Sangen tar meg rett tilbake til barnerommet der jeg hørte på Sade og drømte om å være syngedame i New York, i stram, elegant 80-talls nattklubbkjole.

Olav: Joshua Ray Walker - See You Next Time

Joshua er på alle måter en stor artist og historieforteller. Han vokste opp på østkanten i Dallas Texas og hadde allerede som 13 åring sitt eget band. Dette er den tredje platen i en trilogi der han skildrer klientellet fra en sliten bule som serverer honky-tonk country til tørste sjeler. Sangene er som øyeblikksbilder fra den siste kvelden før baren kanskje stenger for alltid. Sjekk ut låten Sexy After Dark som har en funky blåserekke som får introen til å ligne en soullåt fra Stax.

Christian: Gene Austin og Coco & Candy - After You've Gone

En ny Wes Anderson-film er alltid en begivenhet, og for meg er det eklektiske lydbildet en viktig del av filmene. Andersons nyeste film, The French Dispatch, er ikke blant hans beste, noe som også gjelder lydbildet. Enkelt sagt kan man si at filmen består av tre kortfilmer. To av kortfilmene er svært fornøyelige og stilmessig finslipte, mens den midterste kortfilmen ("Revisions to a Manifesto") rett og slett var så kjedelig at jeg nesten sovnet i kinosetet. Filmen fungerer ikke som helhet, men hadde fungert bedre som en tv-serie (én kortfilm pr. episode). Når det gjelder musikken holder den ikke samme nivå som f.eks. The Life Aquatic With Steve Zissou eller The Darjeeling Limited (min favoritt), men blant gullkornene er After You've Gone av Gene Austin og Coco & Candy - en hurtig og sjarmerende liten trudelutt som ikke tar mer enn 1 minutt og 7 sekund av din verdifulle tid. Låten er opprinnelig fra filmen Sadie McKee fra 1934. 

Tidligere omtalt:

Åsmund: De Lillos - Det er havet som er størst

De Lillos sine tekster balanserer alltid hårfint mellom det smarte og det banale. I denne rimer delfin på genuin, og innsikten om at havet får oss til å føle oss små er ikke akkurat banebrytende (bølgebrytende?). Det gjør ikke så mye, for sangen gynger fint av gårde, med kilende bakgrunnskoring og lett melankolsk melodi. Havsangene til De Lillos har ofte hatt litt angst i akkordene ("Hjernen er alene", "Siste sommerferiedag", "Racerbåt"), men i 2021 er havet en venn. Og størst.

Christian: Cristobal Tapia de Veer - White Lotus (soundtrack from the HBO original limited series)

Dette er soundtracket til HBO-serien White Lotus - en av de beste TV-seriene jeg har sett i år - og musikken er minst like god. Jeg kommer faktisk ikke på andre serier enn Twin Peaks der musikken har tilført det filmatiske så mye. I et intervju sier Cristobal Tapia de Veer at han forsøker å nærme seg det han kaller "hawaiian Hitchcock", altså en slags blanding av tradisjonell musikk fra Hawaii og skrekkmusikk fra Hitchcock-filmer. Han har også forsøkt å skape en kontrollert men samtidig rå, jungelaktig stemning som veksler mellom det komiske og uhyggelige. Alt dette går i dialog med karakterene og scenene i serien på en utrolig effektiv og underholdende måte. Nå vet jeg ikke om Cristobal har lyttet til det meksikanske bandet Meridian Brothers, men om du liker musikken til White Lotus vil du antakelig også like et album som Desesperanza. Les også NRKs anmeldelse av White Lotus.

Maria: Fleet Foxes - Can I believe you

Noen ganger kommer man over sanger eller hele album som er så utsøkt nynnbare, at man risikerer å nynne med i tide og utide, ofte uten at man er klar over det før noen bemerker det. Slik er det i hvert fall for meg med sangen Can I believe you, fra det amerikanske inde-folk bandet Fleet Foxes. Jeg klarer bare ikke å la være, så vakker er den. Dette gjelder for så vidt hele albumet, og det finnes ikke en eneste dårlig sang her etter min mening. Shore kom ut i 2020, men fulgte deretter opp med en «expanded edition» i 2021. Albumet er en håpefull og fengende feiring av å være i live til tross for vanskeligheter og mørke. Sangene er musikalsk spennende og utforskende, og de forandrer seg underveis og tar av og til uventede retninger samtidig som alt henger sammen på en naturlig og vakker måte. Anbefales!

Olav: Jackie Leven ‎– Straight Outta Caledonia

Straight Outta Caledonia, av den skotske låtskriveren Jackie Leven, er en plate du ikke må gå glipp av. Trolig en av årets beste utgivelser med innspillinger som det blir børstet støv av. Jackie Leven (1950-2011) var et unikum som musiker og sanger. Han startet sin karriere som folkemusiker på slutten av 60-tallet, og i 1975 startet han bandet Doll By Doll. Som soloartist ga han ut mer enn tjue album. Straight Outta Caledonia er en etterlengtet samling og introduksjon til denne undervurderte og oversette artisten. Musikken spenner fra flørt med 70-tallets psykedelia og pompøs instrumentering som følges av rolig nedstrippede akustiske partier. Denne platen kunne ha vært dobbelt så lang, men det er bare å dykke ned i backkatalogen. Da er det bare å strømme eller slippe stiften ned i første spor som er: The Sexual Loneliness of Jesus Christ

Lotte: Falle Nioke og Sir Was - Marasi EP

Marasi EP ble utgitt i april 2021 og er et samarbeid mellom Falle Nioke fra det vest-afrikanske landet Guniea og Sir Was fra den svenske vestkysten. Nioke bestemte seg tidlig for å bli musiker, og turnerte i vest-Afrika. I dag er han gift og bosatt i England, og det er her karrieren virkelig har tatt av. Det begynte med små konserter i hjembyen Margate i Kent. Han ble så plukket opp av BBC Radio 6 Music og spilt der. Musikken er preget av Niokes kraftige, men sårbare stemme, bolontrommer og Sir Was sin elegante elektronikaprogrammering. Nioke og Sir Was hadde en ide om at de ville at musikken skulle appellere like mye til Niokes folk i Coniagui-stammen som til hans nye vestlige publikum.

Joar: Ulver/Carpenter Brut - Machine Guns and Peacock Feathers (Carpenter Brut remix)

I fjor kom de norske electronica-flinkingene Ulver ut med det fantastiske albumet Flowers of Evil. Her fantes knall-låten “Machine Guns And Peacock Feathers”. 22. januar 2021 slapp den geniale franske synth wave-artisten Carpenter Brut sin remix av denne.

Yngve: John Mayer - Sob Rock

John Mayer er et kjent nok navn for de fleste, men i tilfelle du ikke helt klarer å plassere han så er han altså en amerikansk sanger, låtskriver og gitarist som har holdt det gående siden slutten av 90-tallet. I sommer slapp han sitt siste album, "Sob Rock". I kjent Mayer-tradisjon er det et album med sofistikerte låter og arrangementer, hvor Mayer bare tidvis lar det komme frem at han faktisk er en helt fantastisk gitarist. Han kunne fint lagd et album bare for gitarfantaster, men han velger å la gitaren spille andrefiolin og konsentrere seg om låter og synging. Mayer har aldri vært redd for å la inspirasjonene hans skinne gjennom, og på dette albumet ble han inspirert av 80-tallets "voksenpop". Et tydelig inspirasjonseksempel er Eric Clapton sitt album "Journeyman", hvor Claptons bakgrunn i 60-tallets britiske blues ble pakket inn i et langt mer moderne lydbilde. Mayer kommer også med tydelige nikk til Mark Knopfler og Dire Straits samt Steve Lukather og Toto, men han går aldri over i plagiat eller det parodiske - han står støtt på egne ben. Dersom de nevnte artistene får deg til å gjespe er neppe dette albumet for deg. Dette er relativt glatt produsert musikk uten noen kontroversielle budskap. Personlig liker jeg alt mellom himmel og jord, og siden dette albumet kom ut har jeg streamet det titt og ofte.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙