Plateprat med André Tehrani

Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Et glass Suppai Umeshu med en overdimensjonert isbit, takk.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Privat, tilknappet, forknytt, foraktfull, anal.

Har du noen daglige ritualer?
Daglige ritualer er alt jeg har.

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
Det må i tilfelle bli en pamflett. Arbeidstittel: «Det er mulig dette er tynt, men…».

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
Hvis jeg er i humør for noe fengende og sjelfullt, må det bli enten bli «January» (1996) med Kenny Dixon Jr.

eller eventuelt Matthew Herberts remiks av Lianne La Havas’ «Lost and Found» (2016).

Hvis jeg derimot føler for noe mer hardtslående og avstraffelses-orientert må det bli Robert Hoods «Nothing Stops Detroit» (2020)

eller «Gestalts» (2010) med Substance.

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Meget godt, vil jeg si. Jeg er på nærbiblioteket vårt (Deichman Lambertseter) med familien min nesten hver lørdag. I tillegg er jeg en ivrig bruker av fjernlån-tjenestene til Deichmanske.

Dagens tre favorittalbum?
Big Star – «Third/Sister Lovers» (1978)

Dj Sprinkles – «Queerifications & Ruins: Collected Remixes By Dj Sprinkles» (2013)

Topdown Dialectic – «S/T 2013» (2013/2022)

Dagens tre favorittlåter?
Wire – «Kidney Bingos» (1988)

Prince Jammy – «Jammys A Shine» (1979)

The Durutti Column – «Otis» (1984)

Hva har du hørt på de siste dagene?
Nashpaints – «Everyone Good Is Called Molly» (2026)
Mammo – «Lateral» (2026)

Shinetiac – «Not All Who Wander Are Lost» (2023)
Foote/Dickow – «High Cube» (2026)
Bim Sherman – «Ghetto Dub» (1988, reutgitt 2026)

Scientist – «Yabby You and Michael Prophet Meets Scientist At The Dub Station» (1981)
Sofia Kourtesis – «Dj Kicks» (2026)
Relatively Clean Rivers – «Relatively Clean Rivers» (1976)
Vainqueur – «Elevations» (1997)
Uusitalo – «Vapaa Muurari Live» (2000)
Seekers International – «Run Come Test» (2017)
The Cleaners From Venus – «On Any Normal Monday» (1982)

Moody – «I Guess U Never Been Lonely EP» (2012)
Shop Assistants – «Shop Assistants» (1986)
Mark Hollis – «Mark Hollis» (1998)
Pale Saints – «The Comforts of Madness» (1990)

Undervurdert plate?
Innen gitarbasert musikk vil jeg enten foreslå The Wake «Here Comes Everybody» (1985),

som gjerne forbigås (typisk til fordel for utgivelsene til Joy Division, New Order og Happy Mondays) når regnskapet over Factory Records-katalogen settes opp. Ellers er jeg veldig svak for The 13th Floor Elevators’ «Easter Everywhere» (1967), som ofte rangeres lavere enn debuten deres, trolig fordi sistnevnte inneholder flere singler som med tiden har blitt til sjangerdefinerende garasjerock-anthems.

Hva techno og elektronisk musikk angår, tør jeg foreslå Porter Ricks’ «Anguilla Electrica» (2017), som etter min mening er minst like helstøpt som den kanoniserte Chain Reaction-klassikeren deres «Biokinetics» (1996).

Mindre atmosfærisk, betydelig hardere og sonisk sett mer gnarly, men likefullt en type overstyrt og forvrengt elektronisk musikk som låter ulikt alt annet jeg har hørt, muligens med unntak av Suicides debutalbum fra 1977.

Tre favorittplatecover?
Grafica Industrias (dvs. Peter Savilles) design for Section 25s langspiller «Always Now» (1981)

Lawrence Weiners design for Thick Pigeons album «Too Crazy Cowboys» (1984), med et nydelig avkuttet hjørne i kartongen.

mitDRᵀᴹs design for Thomas Fehlmanns «Los Lagos» (2018), med et av Albert Oehlens fantastiske datagenererte malerier fra 1990-tallet på omslaget.

Samler du på plater? Hvorfor?
Ja, jeg har samlet på plater siden 12-13 års-alderen. I utgangspunktet på vinyl, men jeg ble betydelig miljøskadet av å jobbe i diverse platebutikker i CDens storhetstid, fra siste halvdel av nittitallet til tidlig på 2000-tallet, da jeg hovedsakelig kjøpte CDer.

Imidlertid begynte jeg for alvor å kjøpe vinylplater igjen for en femten års tid siden. Motivasjonen er mangefasettert; dels fordi jeg har en helt spesiell forkjærlighet for vinylutgivelser – både som et seiglivet, auratisk lagringsmedium og som format for toneangivende emballasjedesign – men også i stor grad på grunn av den soniske paletten til sjangrene jeg er interessert i.

Det meste jeg kjøper på vinyl i disse dager er enten dub techno, ambient, deep house, jamaicansk dub eller IDM – kort sagt musikk der det skjer mye i de dypere frekvensene, som sjelden kommer helt til sin rett via strømming.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
Jeg kjøper musikk nesten utelukkende på nett, ganske enkelt fordi mye av det jeg er opptatt av sjelden er å finne i platebutikker her til lands.

Når det gjelder nye titler bestiller jeg ofte enten fra Boomkat (Manchester) eller Hard Wax (Berlin). Brukte ting kjøper jeg gjerne på Discogs, som også er en plattform jeg bruker til mye annet. Det skjer vel unntaksvis at jeg finner noe på Filter Musikk i Skippergata, men jeg bruker vesentlig mer tid på online vindusshopping enn på å bla i kasser. Blant fysiske butikker utenlands liker jeg Nostalgipalatset, Pet Sounds og Fade i Stockholm, Reckless og Sister Ray i London, Hard Wax i Berlin, Doctor Vinyl i Brussel og Sound Station i København.

Sist kjøpte plate?
Den siste bestillingen jeg mottok i posten var nye pressinger av tre klassiske Substance & Vainqueur-tolvtommere – «Surface» (2006), «Reverberation» (2007) og «Libration» (2007) – fra Hard Wax.

Den siste bestillingen jeg la inn var en samleplate (på dobbel CD) med tittelen «Short Tracks» (2025) fra den Sheffield-baserte dub techno labelen Short Span.

Ditt beste platekjøp noensinne?
Mitt mest minneverdige platekjøp må i hvert fall ha vært hos Sister Ray i Berwick Street, på en tur til London med Andreas Leine Jacobsen (innehaver av platebutikken Big Dipper) rundt årtusenskiftet, da jeg fant et strøkent eksemplar av Spiritualizeds for lengst glemte livealbum «Fucked Up Inside» (1993), som opprinnelig hadde et opplag på ett tusen og i utgangspunktet kun var å oppdrive via postordre.

Selve transaksjonen var i og for seg forglemmelig nok, men jeg husker smertelig godt at det første jeg gjorde da jeg kom hjem og skulle legge dette klenodiet jeg hadde betalt en seksti-sytti pund for på spilleren – det var mye penger for meg på den tiden – var å miste den i gulvet og gi den en stygg ripe som skapte en dypt irriterende, høyfrekvent klikkelyd som gjentas fra begynnelse til slutt over hele B-siden.

I mer positiv og investering-for-livet-aktig-forstand, tror jeg mitt beste platekjøp må ha vært en bestilling jeg gjorde hos Hard Wax for et par år siden, da jeg rett og slett kjøpte alt jeg ikke allerede eide av Basic Channel-relaterte ting, det vil si det mest vesentlige av det Mark Ernestus og Moritz von Oswald hadde fingrene borti – under Basic Channel-, Quadrant-, Main Street-, Maurizio- og Rhythm & Sound–aliasene – i tidsrommet fra 1993 til 2002, sånn omtrent.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?
Førsteutgaven av Gavin Bryars’ «The Sinking of the Titanic», utgitt på Brian Enos Obscure Records i 1975.

Den turkise, marmorerte Teengirl Fantasy-tolvtommeren «Cheaters», utgitt på John Talabots Hivern Discs i 2011, med en utsøkt, balearisk-låtende remiks av Talabot på B-siden.

Lb Honnes mesterlige deep house-langspiller «Present Future/Here There», utgitt på dobbel LP av den sveitsiske labelen Project Indigo i 2024.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
For å være ærlig må jeg innrømme at gitarsoloen er en rocke-estetisk trope jeg generelt har et temmelig anstrengt forhold til. For meg bærer den først og fremst bud om en type klein og klisjébelemret machismo (falliske poseringer på fotogene fjelltopper, alfahanner med kaskader av permanentkrøller, skinnbukserfor menn osv.) jeg har begrenset interesse og toleranse for.

Imidlertid: Kan det gi mening å oppfatte støypartiet i live-fremføringen av My Bloody Valentines «You Made Me Realise» – som noe umusikalsk omtales som «The Holocaust Section» og som på gode kvelder kan trekke ut i en tjue minutter eller mer – som en slags abstrahert gitarsolo?

Hvis så, har du svaret mitt der.

Dersom jeg skulle være tvunget til å utpeke noe mer konvensjonelt, derimot, er jeg svak for Robert Fripps intrikate, men samtidig svært konsise og økonomiske noodling i Brian Enos «Golden Hours» (1975), eller den nølende mikro-soloen Alex Chilton lirer av seg i de fire taktene som skiller førsteverset fra det andre i Big Stars «September Gurls» (1974), som til slutt aksentueres med en glassklar, bestemt akkord.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
The Smiths’ «I Know It’s Over» (på Manchester-dialekt): «It’s so easy to laugh, it’s so easy to hate, it takes gots to be gentle and kind».

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist?
1980-tallet hadde etter min mening en overflod av gode tekstforfattere. Morrissey er i så måte selvskreven, åpenbart, men jeg er også veldig glad i tekstene til Robert Forster og Grant McLennan (The Go-Betweens), Roddy Frame (Aztec Camera), Paddy McAloon (Prefab Sprout) og Edwyn Collins (Orange Juice). Blant rappere er jeg glad i Ghostface og GZA fra Wu-Tang, Vordul Mega og Vast Aire fra Can Ox og Mondre M.A.N. og Squadda B fra Main Attrakionz.

(Din favoritt)Favorittfilm/TV-serie?
Jeg har gjennomgående ganske dårlig smak i film og ser mye søplete skrekk som jeg ikke er villig til å namedroppe skriftlig.

Blant favoritter som er mer kompatible med dette intervjuformatet, derimot, er jeg glad i filmene til Kenneth Lonergan («You Can Count On Me» [2000], «Margaret» [2011] og «Manchester By the Sea» [2016]).

Hva TV-serier angår, har Steve Coogans Baby Cow Productions gjort mye bra, for eksempel den nådeløst dystre komiserien «Nighty Night», om den sosiopatiske frisøren Jill og hennes kroniske hang til salat-og klavertramp, eller «Saxondale», om den avdankede progrock-roadien Tommys utfordringer med å innfinne seg med en tilværelse som middels fremgangsrik skadedyrbekjemper. Ellers kan jeg alltid fordrive tiden med «Seinfeld», som verdensbildet mitt som sådant springer ut av.

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
Jeg kjøper for det meste vinyl, men har i senere tid også begynt å kjøpe litt CDer igjen. Vinylplatene mine står hjemme, mens CD-samlingen står på atelieret, og fungerte inntil nylig som en slags tidskapsel der jeg måtte begrense meg til å velge blant noen tusen titler jeg kjøpte i perioden fra 1992 til 2008 eller så.

Det jeg kjøper av nyere CD-utgivelser er som regel ting som enten hverken finnes på vinyl eller strømming, eller titler jeg er spesielt interessert i til atelierbruk, som i praksis gjerne betyr Dj-mikser utgitt av Fabric, Rinse, Dj Kicks og så videre.

Når jeg spiller musikk høyt på atelieret gjør jeg dette på en gammel DVD-spiller uten skip-funksjon, som betyr at jeg på en typisk arbeidsdag hører gjennom ti til femten album fra begynnelse til slutt.

CDene mine er riktignok stort sett levninger etter ungdomstiden, og når jeg kommer over noe som virkelig pirrer kjøpslysten, er første impuls å som regel å anskaffe utgivelsen på vinyl. Strømming bruker jeg kun til lytting rett på øret.

Er du en lyd freak/audiofil? Hva spiller du musikk på hjemme?
Jeg er egentlig ikke audiofil, nei, men tror jeg fort kunne forvillet meg ned i audiofiliens avgrunn hvis jeg først hadde stukket en tå uti det vannet. Hjemme spiller jeg musikk på en middels god Denon-platespiller jeg ikke husker modellnavnet på, en NAD 7100-forsterker og et par Bowers & Wilkins-høyttalere jeg kjøpte for konfirmasjonspengene mine i 1994.

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke tre låter må være med
Colin Blunstone – «Her Song» (1971)

The Clientele – «(I Want You) More Than Ever» (2000)

Bridget St. John – «Ask Me No Questions» (1969)

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?
Dawuna – «Glass Lit Dream» (2021)

D’Angelo – «Voodoo» (2000)

Mk.gee – «Two Star & The Dream Police» (2024)

Har du en bra spilleliste du vil dele, hvorfor?

Jeg viste et verk på Erlend Hammers gruppeutstilling «Arbeidstittel: The Workers» ved Haugar Kunstmuseum i Tønsberg for et par år siden, og ble i den anledning bedt om å sette sammen en spilleliste som tilskudd til utstillingens mildt sagt barokke formidlingsprogram.

Resultatet ble en to-timers playlist som inneholder mye fjærlett og vagt vemodig house av typen jeg liker å høre på om sommeren. Mye Pampa Records-relaterte greier, kort sagt. Jeg syns den har holdt seg ganske godt:

Musikkbøker som du vil anbefale og hvorfor?
Jörg Heisers «Double Lives in Art and Pop Music» (2019), som gir et historisk innblikk i kunstnerskap kjennetegnet av parallelle karriereløp i kunst- og musikkfeltet, og inneholder interessante case studies av virksomhetene til for eksempel Carsten Nicolai, Kai Althoff, Oehlen-brødrene, Yoko Ono, Brian Eno, Warhol og Velvet Underground, Michaela Melián, Laurie Anderson m.fl.

Diedrich Diederichsens «Aesthetics of Pop Music» (2023), som er noe såpass etterlengtet som en generell – skjønt temmelig kortfattet– estetisk teori om populærmusikk.

Steve Goodmans «Sonic Warfare: Sound, Affect, and the Ecology of Fear» (2012), som er en spekulativ-filosofisk drøfting av lydmedienes forankring i krigføringens teknologi, samt bruken av ulyd i kunstnerisk og militært øyemed.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Joris-Karl Huysmans' «Mot Strømmen» (1884).

Sakprosa du vil anbefale?
Blant musikkrelaterte bøker: I forbindelse med et tilbakevendende prolaps trålet jeg nylig gjennom en temmelig voluminøs bunke med utgivelser i Bloomsbury’s «33 1/3»-serie. Mye av dette viste seg å være fanboy-prosa fra nederste hylle, dessverre, men en tittel som utmerket seg var – kontraintuitivt nok – Carl Wilsons bok om Celine Dions «Let’s Talk About Love», som har undertittelen «A Journey To The End of Taste».

Såvidt jeg vet finnes det ikke en en overflod av kritikere som er villige eller i stand til å betrakte Dions kokosbolle-schmaltz med et tilgivende blikk.

Selv om det ikke er Wilsons hovedanliggende,å få Dion inn i musikkjournalismens varme, akkurat, gjør essayet overbevisende rede for det kritiske vakuumet som omgir denne typen allestedsnærværende, monolittisk mainstreamkultur og retter med stor kløkt et selvransakende blikk mot connaisseurens grunnforestillinger. Teksten fikk også særlig resonans av at jeg personlig solgte flere hundrevis (om ikke tusenvis) av Dions «My Heart Will Go On»-maxi over disk i årene rundt 1997. Med god margin den beste boka i denne serien jeg hittil har lest.

Ellers leser jeg en del sakprosa i form av kunstrelaterte bøker.

En av favoritt-essayistene mine er den avdøde kunstkritikeren Dave Hickey (som også publiserte en hel del musikkjournalistikk på syttitallet, blant annet i The Village Voice, Creem og Rolling Stone).

De to sterkeste bokutgivelsene hans er etter min mening «The Invisible Dragon: Four Essays on Beauty»(1993) og «Air Guitar: Essays on Art and Democracy» (1997). Essaysamlingen hans om smak, «Pirates and Farmers» (2013), kommer jeg antagelig også til å ta med meg på Robinson-ekspedisjonen, når jeg omsider blir invitert.

Favorittsitat?
Oscar Wildes dictum om at «all dårlig poesi springer ut av genuine følelser».


Om du skulle komponere ditt drømmeband. Levende eller døde. Hvem ville du hatt med?
Vini Reilly (The Durutti Column) på gitar, Dave Allen (Gang of Four) på bass, Billy Ficca (Television) på trommer, Martin Duffy (Felt) på keyboards og Liz Fraser (Cocteau Twins) på vokal.
Selv stiller jeg opp på maracas og euforisk, Bez-aktig hasjdans.

Minneverdig øyeblikk når det gjelder musikk?
Jeg dro nylig på min første konsert uten følge, for å se det såkalte ambient-boybandet Purelink på Trekanten i Oslo.

Å se en opptreden av den typen fungerte veldig godt alene, syns jeg.
Når jeg først hadde blitt fortrolig med det beklemmende ved å innta rollen som en slagskikker i et rom fullt av konverserende par og vennegrupper, bidro selskapsløsheten til at sansene ble skjerpet.
Jeg var langt mer oppmerksom på det som skjedde på scenen og på lyden som kom ut av anlegget enn jeg ville vært med en ledsager, tror jeg, og når det hele var over slapp jeg attpåtil bryderiet med å rettferdiggjøre utflukten ovenfor et følge jeg hadde dratt med på slep.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Spiritualized på det for lengst nedlagte konsertstedet Mars i Storgata, i 1998. Konserten var del av den første Skandinavia-turneen etter Ladies & Gentlemen-albumet og dermed før Jason Pierce sa opp det briljante backingbandet fra denne skiva (bestående av Sean Cook, Damon Reece et al.). Gorky's Zygotic Mynci spilte support, hvis jeg ikke husker feil.

Favorittfestival?
For min del har dårlig rygg og mannevondt lynne medført at festivaler ikke finnes på mulighetshorisonten lenger, dessverre (eller heldigvis).

Hvor vil du reise for å oppleve musikk? Hjem.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Jeg lever – forsøksvis, i hvert fall – av å være billedkunstner, som i disse dager er såpass lite lukrativt at det hele føles som en altoppslukende og kostnadsdrivende hobby.

Foruten lytting og platesamling – men riktignok ikke løsrevet fra musikk – har jeg i senere tid også begynt å lefle med å selv produsere en type loop-basert elektronisk musikk.

Jeg fikk en slags sequencer/groovebox-aktig Korg-sak i førtiårsgave fra en gjeng med barndomsvenner, og har siden den gang investert i en primitiv sampler og en liten seks-kanals mikser.

Jeg bruker denne minimale utrustningen til å lage en slags houseorienterte lavterskel-produksjoner (man kunne kalt det dad house, muligens). Det kommer sikkert aldri til å materialisere seg i noe av betydning, men jeg liker å pusle med det, om ikke annet som et alternativ til tv-titting og sofa-vegetering.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Antagelig jazz, men for å være ærlig blir jeg blir stressa av all variasjonen. Som oftest vil jeg bare høre på repeterende basstrommeslag avbrutt av klangrike moll-akkorder ad infinitum, og foretrekker stort sett vag og atmosfærisk musikk uten påfallende spenningskurve.

Jazz kan vel kort sagt sies å være en sjanger som ofte tilstreber en ganske annen grad av ekspressiv dynamikk, og som typisk korresponderer dårlig med disse inngrodde preferansene. Det er jo selvfølgelig en håndfull jazzutgivelser jeg allikevel holder høyt, som Miles Davis’ «The Complete In a Silent Way Sessions» (2001),

men i det store og det hele vil jeg si at jeg i beste fall er en novise hva jazz angår, som sikkert i sin tur er forbundet med den ovennevnte ambivalensen til soli og solister.

Blant plater som ikke akkurat er jazz, men sogner, løst sett, til jazzens utvidede nabolag, har jeg hørt en del på platene til duoen Lifted de siste par årene, som lager en slags elektroakustisk ambient jazz. Langspillerne deres «Trellis» (2024) og «2» (2019) er veldig gode, synes jeg, som eksempler på en type diffus, ego-og solo-løs nesten-jazz.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Som formativ musikkopplevelse fremstår den sikkert pinlig ordinær, men jeg tror faktisk at Nirvanas «Nevermind» i 1991 var et viktig gateway drug i den sammenhengen.

Jeg var elleve da den kom ut, og hadde før den tid gjennomgått en merkelig periode der jeg gikk fra å høre på stadion-heavy à la Guns n’ Roses og Metallica og til å interessere meg for gradvis tyngre musikk, mest av alt fordi jeg var prisgitt en eldre bror som hadde tilgang til kassett-samlingen til kjæresten til en av naboguttenes storesøster, der en forkjærlighet for grindcore og death metal – mye Napalm Death, Carcass, Sepultura og Obituary – utgjorde kjernen i smaksuniverset.

Fra og med «Nevermind» var det som om hele denne orienteringen mot stadig tyngre, hardere – og for å avsløre attraksjonen – skumlere musikkliksom snudde og jeg fant ut at jeg i større grad følte meg hjemme i et mer poppete og melodiøst felt.

Heldigvis unnslapp jeg de mest vulgære eksponentene for grønsjen med nød og neppe – jeg kunne aldri utstå Pearl Jam og både Soundgarden og Alice In Chains slo meg som lite annet en heavyrockere kledd i shorts i stedet for Spandex. Nirvana var imidlertid unntaket og åpnet dørene til Sonic Youth, Dinosaur Jr., Teenage Fanclub og Pavement, som fikk snøballen til å begynne å rulle.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
For å fortsette sagaen jeg innledet over fungerte en kortlivet dragning mot grønsjen som introduksjon til en hel flora av amerikansk, punk-avledet undergrunnsmusikk, som Sonic Youth og Dinosaur, som jeg hørte mye på i tolv-trettenårsalderen.

Denne interessen utartet videre til en dypere forkjærlighet for britiske band som hentet næring fra denne grenen av amerikansk undergrunnsrock, som Teenage Fanclub, Ride, Swervedriver, Boo Radleys, My Bloody Valentine, Chapterhouse, The Jesus and Mary Chain, Slowdive og The Telescopes. Kort sagt mye Creation Records-greier fra årene før Britpop’en korrumperte Alan McGee og labelen hans, i tillegg til andre, mer neo-psykedeliske ting som Spacemen 3, Spectrum og Spiritualized.

Da Britpop’en landet for fullt i 1994, husker jeg at det oppsto et slags skisma i vennegjengen min. Det var de som omfavnet Blur og Oasis (etterhvert riktignok bare ett av disse bandene) og det var de av oss som tviholdt på minnet om det vi fikk med oss av shoegazens siste fase, og som etterhvert fikk en sterkere interesse for musikk fra andre siden av Atlanteren igjen, som Medicine, Mercury Rev, Guided By Voices, Sebadoh, Yo La Tengo, Built to Spill, Eric’s Trip, Smog og hele det Nord-Amerikanskemenasjeriet av elendig kledde antihelter, soveromsprodusenter og Tascam-visjonærer.

Fra og med 15-års alderen hørte jeg dessuten også en del på hip-hop og det man kan kalle entry level elektronisk musikk – The Orb, Aphex Twin, FSOL, Orbital osv.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Jeg kan alltid høre på Poles «1» (1998), «2» (1999) eller «3» (2000), uansett dagsform eller humør.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
Jeg tror jeg ville reist tilbake for å oppleve tiåret mellom 1978 og 1988, slik at jeg fikk med meg det meste av postpunken og også kunne fått Acid House’ens Second Summer of Love med på kjøpet. Selv om jeg rent biologisk faktisk var i live i åtte av disse årene, skulle jeg gjerne opplevd denne perioden med fullt utviklede sjelsevner.

Den best kledde musikeren?
Call Super, A$AP Rocky, Edwyn Collins cirka 1982, Mark Hollis og Style Council-era Paul Weller.

Foto: Gabriel Hutchinson / CC BY-SA 4.0

Hva er du redd for?
Progrock, hvitmannsfunk samt space-og fjorddisco.

Noe som du irriterer deg over?
Progrock, hvitmannsfunk samt space-og fjorddisco.

Din livsfilosofi?
Hør på det du liker mens du gjør det du liker, så ofte som overhodet mulig.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk?
Ganske godt, vil jeg si, selv om jeg med årene har fått en mer innarbeidet vane for å lese mer kunstkritikk enn musikkjournalistikk. Det meste jeg leser av sistnevnte er ofte i langformat, som bøkene til Simon Reynolds

(jeg gleder meg grenseløst til hans «Still In a Dream: Shoegaze, Slackers and the Reinvention of Rock, 1984–1994», som utgis nå i sommer) eller ting som ligger i skjæringspunktet mellom popkulturell analyse, kunsthistorie og musikkjournalistikk, som de ovennevnte bøkene til Dave Hickey, Jörg Heiser og Diedrich Diederichsen.

I tillegg leser jeg unntaksvis musikkbiografier. De to siste skikkelig gode jeg leste var memoarer: Robert Forsters «Grant & I» (2016) og Dean Warehams «Black Postcards» (2008).

Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Jeg leser anmeldelser på Resident Advisor og Inverted Audio, hører på podcaster som RA Exchange og Jokermen, prøver å følge med på det uoverkommelige volumet av Dj-mikser som postes på SoundCloud, besøker nettbutikkene til både Hard Wax og Boomkat jevnlig og scanner Pitchfork og The Quietus mer eller mindre daglig etter ting som kan være av interesse.

Favorittprodusent?
Når det gjelder produsenter av gitarbaserte eller bandorienterte utgivelser, er det i mitt hode tett løp mellom Brian Eno, Martin Hannett og Jim O'Rourke.

Selv om førstnevnte har både U2 og Coldplay på samvittigheten, utlignes disse overskridelsene – og vel så det – av det han fikk til i produsentstolen for Bowie, Talking Heads, Devo, Gavin Bryars og ikke minst sine egne utgivelser.

Innenfor elektronisk musikk er jo produsent/artist-distinksjonen som kjent temmelig diffus, om ikke fullstendig oppløst. Blant elektroniske produsenter har jeg en dragning mot houseartister som besitter et særlig musikalsk og fintfølende håndlag med loops og samples, som Moodymann, Dj Koze og Dj Sprinkles.

I tillegg er jeg også svak for technoprodusenter – ofte tyskere eller aktører som er virksomme i Tyskland – med en særegen fingerspitzgefühl til å få ting til å «sitte» riktig rent sonisk, som har mer å gjøre med en velutviklet diskriminerende sans for miksing, effektprosessering, EQ-regulering og alt det mystiske som skjer i prosessene med mastring og vinylgravering.

I denne siste kategorien anser jeg Jan Jelinek for å være i en klasse for seg, og da særlig tingene han har utgitt under aliasene Farben og Gramm.

Favorittstudio? King Tubby’s.

Favorittplateselskap?
Jeg kjøper så å si alt Brian Foote gir ut på etikettene sine Peak Oil og False Aralia. Etter min mening er Foote i besittelse av det beste paret med ører innenfor elektronisk musikk i dag.

Han gir ut mye eksperimentelle downtempo-ting som enten befinner seg i et slags dubbete Basic Channel/Echospace-kontinuum (som f.eks. Topdown Dialectic og Purelink) eller mer abstrahert IDM (som Paperclip Minimiser, Hoavi og Iri.Gram).

Alt er påfallende estetisk og konseptuelt konsistent – både musikalsk og designmessig – utgitt i små opplag og nydelig formgitt, ofte i silketrykkede omslag og med håndstemplede etiketter.

False Aralia-labelen hans – som så langt har vært viet de tallrike aliasene til fotografen Izaak Schlossmann – har jeg fulgt helt siden første utgivelse og jeg har dermed fått kloa i samtlige av tolvtommerne de har utgitt (hittil seks, den første langspilleren på etiketten – Topdown Dialectics «False LP A» [også Schlossmann], slippes i juli).

Faktisk har jeg også laget en Spotify-spilleliste der jeg samler hele False Aralia-katalogen fortløpende:

Beste/fineste sangen til en begravelse?
For komisk effekt: Pavements «Here» (1992),

Jim O'Rourkes «Happy Holidays» (1999)

eller
The Go-Betweens’ «Dusty In Here» (1983).

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Viktoria Durnak, tror jeg.