Plateprat med Knud Kleppe

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Villbrygg. Liker best «skog».
Satt alkoholen på hylla for en stund tilbake. Sånn! Bæng! Dæhr! Da var det sagt. Orker ikke fanta og cola zero heller så hvis baren har alkoholfri drikke for voksne setter jeg stor pris på det.

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Utålmodig, gladlaks, nervevrak, Unøyaktig.

Har du noen daglige ritualer?
Løfter skrot, drikker mye kaffe og skriver alltid litt på en eller annen låt.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Tank, senere Little T, Kaptein Knud. Skippern.

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
«Knut med d»

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
JD McPherson "Let the Good Times Roll"

Hva er ditt forhold til Bibliotek?
Klikk klakk klikk klakk, noen går over marmorgulvet «Knud !! vær stille! vi prøver å lese o-fag!» Læreren lukter sild og klyper meg tynt i øreflippen.
Nei da.. Det var før.

Nå elsker jeg biblioteket. Hadde nylig en liten solopptreden for «fin fredag» konseptet på Nesodden Bibliotek.
Elsker hvordan Biblioteket kan være et kulturhus og et samfunnshus hvor man kan formidle kunst, litteratur og musikk og hvor man kan være sammen og bli inspirert.
Det er jo flere som kan styre sin begeistring for klatrestativ putegrop, men jeg er for. Biblioteket er best når det er et levende sted.

Fem favorittalbum?
«Arise» Sepultura,

“Appetite for destruction” GNR,

“Ducktail” Joe Clay,

“Rain Dogs” - Tom Waits,

“Outer Space Bop” The Mean Devils

Fem favorittlåter?
“Paris” Ray Collins Hot Club,

“1985“ - Kvelertak

“Inner Self” - Sepultura

”All I Can Do Is Cry” - Wayne Walker

“You Were Mine” - Tami Neilson

Jeg har jo selvfølgelig en haug med andre favorittlåter, men velger å nevne de som har vært i loop i det siste.

Dette er ikke en «topp 5» bare en ærlig «i det siste liste».

Noen av disse har jeg hørt på i årevis andre har jeg nettopp «oppdaget».

Det er uansett låter jeg går og tenker på, enten fordi jeg har oppdaget en ny kvalitet med dem eller at jeg rett og slett blir hekta.

Hva har du hørt på de siste dagene?
Tami Neilson, Ray Collins Hot Club, Kvelertak (!) (den ene sangen om åttitallet). Når det gjelder sistnevnte: Jeg vet jeg kom sent til Kvelertak-festen, og at fans av bandet sikkert liker det andre bedre, eller what not.

Jeg syns bare den låta er fantastisk. Den minner meg om 80-tallet, som jeg jo er gammel nok til å huske. Digger når band mestrer å være litt «off» sin egen sjanger uten å gå på trynet.

Jeg kan plutselig få hang-ups på en spesifikk låt. Da går jeg inn i en periode hvor den låta går på repeat. Det skjer ofte med låter av band og artister jeg normalt ikke hører på – det er helt random og kan være alle sjangre. Det er noe med de gitarene – litt Maiden, litt Stavangerensemblet, litt ditt, litt datt, men mest av alt dem selv.

Undervurdert plate?
Arise – Sepultura. Burde vært metallpensum. Snakk om å være innovative kids fra den tredje verden!

Det er mye snakk om «de fire store» i thrash metal-sjangeren. I min bok er Sepulturas Arise-plate på høyde med Master of Puppets og Slayers Reign in Blood.

Den blir fint lite nevnt, og jeg tenker derfor at den er definisjonen på et undervurdert mesterverk.
De har gitt ut musikk av veldig varierende kvalitet, men perioden rundt denne plata – pluss/minus – er uten sidestykke.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Ten – Pearl Jam. Jeg begriper ikke hvordan man kan forelske seg i den plata, eller at den har betydd så mye for så mange.

For meg høres det ut som uferdig musikk – både tekst og melodi. Det høres ut som bandet står og spiller på scenen mens gitaristen har røket en streng, bare for å holde publikum underholdt i dette pinlige øyeblikket.
Men det er vel det det skal være – en jam?..

Jeg kan også gå med på at dette faktisk er Pearl Jams beste plate – så det går faktisk bare nedover i begge ender for meg med det bandet.

Sorry, folkens… men jeg klarer ikke den brekinga.

Tre favorittplatecover?

Butchered at Birth – Cannibal Corpse.
Helt ute… heeelt ute. Et uslettelig inntrykk. Når en tegning er så ille at man får problemer med å se på den, er det jo noe unikt med utførelsen. Nå finnes jo alt, men dette er en grensesprengende klassiker. Jeg kjøpte aldri den plata, selv om den kom ut midt i metalperioden – det var for drøyt.

Propaganda – Sparks.
En enkel, genial og slagkraftig, tøysete idé. Ser ut som en film man vil se.

Rain Dogs – Tom Waits.

Et fantastisk fotografi, rett og slett. Kult konsept. Musikken løfter frem et for meg (til da) gjemt kunstverk.

Anders Petersens serie med fotografier fra Café Lehmitz i Hamburg ble utgitt som bok i 1978, og er noe av det råeste jeg har sett. Plata er også en klar terningkast 6.
Anbefaler å få tak i både Tom Waits-plata og boka til Anders Petersen. Sett på kaffen, og hør på plata mens du blar i boka samtidig. Jeg så den boka på Tronsmo i Oslo en gang – og lot være å kjøpe den.

Samler du på plate? Hvorfor?
Jeg er ikke en stor samler, men har jo samla på med en del. Det gøyeste jeg vet er å få plater av andre band jeg skulle treffe på spillejobber med bandet jeg spiller med. Vi pleier å bytte plater når vi spiller med andre band.

Outer Space Bop av the Mean Devils er et godt eksempel på plate man ikke finner noe sted. Kjøpte den direkte av bandet da jeg så dem live på «Hemsby» rockabilly festival i 2003.

Hva er den viktigste forskjellen fra da du begynte å samle på plater og hvordan det er nå?
Nå ser jeg mest verdi i å skaffe meg fysisk musikk som man ikke normal kommer over. Før måtte man jo kjøpe alt man ønsket å høre på.

Savner den magiske følelsen jeg fikk da jeg tråkket hjem fra Stavanger sentrum med noe nytt i en liten pose på sykkelstyret. Resten av dagen lå jeg på magen på gulvet og fokuserte fullstendig på tekst og bilder.

Må innrømme at nå er det bare et minne fra fjern fortid. Nå handler jeg litt på Big dipper og på internett.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
Det må bli Big Dipper i Oslo. Topp stemning og hyggelige folk som jobber der.
Av og til går jeg bare inn for å henge.

Sist kjøpte plate?
Rock 'N' Roll Ruby / I'd Rather Be Safe Than Sorry – Warren Smith/ Sun Records. Det er en singel. Kjøpte den på e-Bay. Det er en stund siden.

Jeg har siden det kjøpt en del på Big dipper, men det har vært gaver – jeg skal skjerpe meg..

Ditt beste platekjøp noensinne?

Det må bli noe fra ungdomstiden. Guns N' Roses – Appetite For Destruction. Både cover og musikk.

Kommer heller aldri til å glemme da jeg kjøpte Live After Death av Iron Maiden på CD. Jeg syns ikke vi snakker varmt nok om CD formatet. Jeg elsker CD-er.

Live After Death har en fet booklet med bilder fra turne og konsert. Jeg lå i på magen i det uendelige den sommeren og studerte konsertbildene og blæsta Aces High og Powerslave i min knallgule solcelledrevne Sony Discman.

Det er vanskelig å velge et spesielt kjøp. Da blir det disse sterke minnene fra ungdomstiden som flyter først til overflaten.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?

Hmm… min egen Dead Man’s Shoes… Det hadde jo vært stas å hatt skiva selv. Har gitt bort alle, og finner den pussig nok ikke under «ti på topp» hos Platekompaniet lenger… finner ikke Platekompaniet heller. Skjønner ingenting.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
“All I Can Do Is Cry” – Wayne Walker. Jeg vet lite om selve innspillingen, men vet det er Grady Martin som spiller. Dette er før gitarsoloens storhetstid og den elektriske gitaren har ikke fått den plassen i lydbildet som vi er vant med i dag.

Velger allikevel denne låta da den er en eneste lang gitarsolo og verdt å bite seg et merke i. Gitaren har liksom tatt plass ved siden av vokalen og snakker med den.

Den er ikke bare en pause mellom tredje vers og refreng.. den løfter hele låta. For meg høres låta ut som en samtale mellom vokal og lead gitar med spørsmål og svar.

Tonevalgene er spontane og perfekte. Det hele er veldig forut for sin tid. Resten av låta er helt rå i sin enkelhet, men den hadde ikke vært noe å legge merke til uten gitaren.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
Damn! Hadde glatt satt Sandnes orkesteret «Ingenting» på alle topp tre om jeg kunne.. Det får bli «Ørsta Rådhus» av Sirkel Sag da. morsom låt og kul video.

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist? (Din favoritt)
Tom Waits. Det er en nobrainer for meg.

Favorittfilm/TV-serie?
The Big Lebowski / The Wire

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
Jeg kan kose meg med alle typer. Det går i perioder. Savner opptakskassetter og bytting av tapes. Er som sagt svak for CD-er da det var det som gjald i min ungdom.

Hva spiller du musikk på hjemme?
Jeg har både en Sony boomblaster med Bluetooth og et Tandberg-anlegg fra 60-tallet med platespiller. Sistnevnte er noe humørsykt, og interessen min for å reparere det varierer noe – i takt med min iboende utålmodighet. Men noen ganger setter jeg meg ned med kaffen og diller med det.

En mixtape/Spotify-liste for å hylle kjærligheten – hvilke låter må være med?
🔊 All I Can Do Is Cry – Wayne Walker
🔊 You Were Mine – Tami Neilson
🔊 Ruby’s Arms – Tom Waits
🔊 Jubilee – JD McPherson
🔊 Love Me Tender – Elvis Presley
🔊 You Were Always on My Mind – også Elvis
🔊 Lonesome Town – Ricky Nelson
🔊 Stand by Me – Ben E. King
🔊 I Wonder If You Wonder – The Go Getters
🔊 Coles Corner – Richard Hawley
🔊 Stand by Your Man – Tammy Wynette

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?
Gon’ Boogaloo – C.W. Stoneking

Tohuwabohu – Ray Collins’ Hot Club

Rock & Roll Is Everywhere – The Go Getters

Vet ikke om de det er akkurat disse tre som har inspirert meg mest, da kunne jeg sikkert nevnt flere, men velger meg disse. Ingen av dem er nye. Rock & Roll is every where f.eks. -har jeg sikkert hatt i 25 år, men har tatt den frem igjen i det siste – får liksom ikke nok av den.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Koke Bjørn av Mikael Niemi.

Leste den for en stund siden, da jeg samtidig jobbet med en dokumentarserie om norsk folkemusikk. Det var mange paralleller mellom dokumentarprosjektet og historien i boka fra 1800-tallet. Spelemenn og overtro… magisk!
Ser at boka nå også skal bli film. Spent på å se den, selv om jeg sjelden synes filmer blir bedre, eller like bra, som boka.

Sakprosa du vil anbefale?
Fermentering av Gry Hammer. Jeg er helsefreak.

Favorittsitat?
"You are only as good as you drummer" – ukjent forfatter- gammelt jungelord.

Om du skulle komponere ditt drømmeband. Levende eller døde. Hvem ville du hatt med med?
Jeg har sjelden blitt veldig imponert over «supergrupper». Jeg tror dynamikken mellom medlemmene er mer avgjørende enn individenes ferdigheter. Selv om det den dagen Lars Ulrich var syk, var beinfett å høre Dave Lombardo gi Metallicas «Battery» en ny dimensjon og den farta den fortjener – må man huske at den låta ikke hadde eksistert uten Ulrich og hans samarbeid med kompisen James Hetfield.

På en annen side hadde det vært morsomt å se Luther Perkins spille med Elvis – det hadde jo det. Eller kanskje Glenn Danzig på vokal, Dave Lombardo på trommer, John Norum på gitar, Cliff Burton på bass og Myllarguten på hardingfele… Ser for meg at de gir ut et progrock/goth-julealbum kalt Santa Claus from Hell.

Minneverdig øyeblikk når det gjelder musikk?
Første gang jeg oppdaget at noen kunne synge tekstene på låter jeg selv hadde komponert. I starten med The Lucky Bullets spilte vi bare det vi kunne, men så oppdaget jeg at sangene begynte å leve et eget liv der ute i verden.

Jeg hadde ikke engang fantasert over at det gikk an. Og jeg var overrasket over hvilken positiv effekt det hadde på meg – om det så bare er snakk om noen få individer, er det noe jeg aldri glemmer eller slutter å sette pris på.

Et helt annet minne må være første gang jeg koblet elgitaren gjennom en effektpedal. Jeg var 13 år gammel og hadde eid en elektrisk gitar en stund. En dag oppdaget jeg at det fantes overdrive-pedaler, og at det var det som lagde den fete metalllyden. Jeg sparte penger, syklet ned til Sagevik Musikk i Stavanger sentrum og kjøpte den sorte og oransje «heavy metal»-pedalen fra Boss, samt en ekstra jack-kabel. Koblet det hele til gitarforsterkeren, som til da bare hadde laget vanlig clean-lyd.

Fryser på ryggen når jeg tenker på det: twwwwwwaaaanngggg!!

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Skulle ønske jeg husket dem alle bedre en jeg gjør, men en stor en er Guns and Roses i sin prime på valle Hovin 1992.
Jeg crowdsurfa, svimte av, mista alle pengene mine og gaulte welcome to the jungel av full hals sammen med en masse fremmede. Magisk.

Hvor vil du reise for å oppleve musikk?
Rockabilly Rave er favorittfestivalen. Vi har spilt der tre ganger med The Lucky Bullets.

Her møter man likesinnede og hører masse bra rocknroll. Kommer alltid hjem derfra med gode erfaringer, nye plater, demoer eller cd-er og ny inspirasjon.

Drømmejobb nå og da du var 13?
Drømte om å kjøre heisekran, det gjør jeg enda.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Skateboard i vertramp. Slår et slag for det. Høy musikk og en gjeng med folk samlet rundt en vertramp er magisk – gjerne når det er konkurranse og alle går i beastmode.

Et slags rituale hvor rampen er kirken, skaterne er gladiatorer, publikum er menigheten, speakeren er prest, og dommeren er Gud. Koret og gospelbandet spiller «For Whom the Bell Tolls» og «Jump» for fulle mugger mens gravitasjonens regler brytes.

Det er noe musikalsk over det hele, en slags dans – en jam. Det kalles faktisk jam. Det er alles tur på en gang, selv om man bare kan kjøre én om gangen. Man må være i rytme med de andre og ta akkurat den plassen man trenger. Det er fullt anarki, samtidig som reglene er enkle og strenge.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
Schizofren, retningsløs og allsidig. Selv om bandet jeg spiller i tilhører en rimelig streng sjanger, vet de som kjenner meg at jeg har interesse for alle sjangre. Så – raus og barmhjertig nok i smaken, skulle jeg tro.

Unntatt det der med at jeg ikke kan utstå Pearl Jam… Jeg begriper heller ikke Motorpsycho, men det tør jeg ikke nevne – det blir sosialt selvmord.

Alt fra Anal Cunt og GG Allin til Europe, Van Halen, The Go Getters og Joe Clay – jovisst. Men Pearl Jam og Motorpsycho? Nei. Sånn é det med den saken.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Ska, northern soul, reggae, skinhead-scenen og kulturen fascinerer meg. Koselig opplegg, rett og slett, selv om jeg nok bruker mer tid i rockabilly-, Americana- og lignende sfærer.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Da jeg var barn ble jeg hekta på A-ha, Michael Jackson, Europe og The Beatles, samt Dire Straits, Bruce Springsteen, The Beach Boys og Elvis.

Ellers hva enn foreldrene mine hadde liggende i stua – Esso-kassetten med Olsenbanden og ABBA, for eksempel. Den var blå – selve kassetten, altså.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Oppdaget punk og metall da jeg ble tenåring, men også bluesen kom inn i den alderen – John Lee Hooker, Jeff Healey og Gary Moore, av alle ting.

Ellers gikk det i Sepultura, Anthrax, Metallica, GNR, Danzig, Misfits, Slayer, Sabbath, Iron Maiden, Ozzy, Led Zeppelin, osv. osv.

Oppdaget også tidlig GG Allin, Anal Cunt og andre obskure saker som fascinerte – i hvert fall det første kvarteret på ungdomsskolen. Så spant det videre i alle retninger. Umulig å oppsummere.

Hoppet av metalltoget da kirkebrenning ble inn. Har aldri helt «catcha» det med black metal heller.

Og så var det jo grungen – Red Hot Chili Peppers, Nirvana, Stone Temple Pilots o.l. ble kjøpt inn, men denne sjangeren festet seg aldri hos meg. Digga Faith No More da, hvis det har noe å si.

Har musikksmaken din endret seg?
Den har jo det. Det er en slags bakover-i-tid-prosess. Har vært innom både goth/industri med Sisters of Mercy, Ministry, senere Misfits, Ramones, og så The Cramps, og deretter diverse annen kunstrock – og så bakover i tid igjen. Ser ikke ut til å stoppe. Vanskelig å oppsummere alt.

Samtidig liker jeg ekstreme ytterpunkt som slam, grindcore, støy og deathmetal. Har hørt mye på en låt som heter «Bubbling Rectum Cumfart» av Cerebral Incubation i det siste, vekselvis med Kari Bremnes og Tami Neilson. Sånn er det bare. That’s me.

Rockabilly-sjangeren kom for alvor inn i livet mitt i starten av tjueårene da jeg bodde i England. Den tok mer eller mindre over livet etter hvert, og er der sammen med alt det andre jeg har dratt med meg fra forskjellige perioder. Men det vet jo de fleste om meg.

Gøyere å prate om de sjangerne folk ikke nødvendigvis forbinder med meg – guilty pleasures osv. It’s only rock ’n’ roll, but I like it.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Tom Waits har så mye jeg har vært så glad i at jeg alltid kan finne noe av han som drar meg opp av gjørma.

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?

Jeg ville gått ned gata i Memphis eller New Orleans tidlig 50tallet..

Er du nostalgisk?
Ja. Nostalgi spiller en stor rolle i min musikalske verden.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Frontside air på skateboard. Og så skulle jeg ønske jeg kunne spille banjo.

Den best kledde musikeren?
Hands down, uten noen konkurranse ingen over, ingen ved siden, ingen diskusjon og ferdig snakka: John Lee Hooker.

Er du forfengelig?
Veldig, jeg har til enhver tid ca. 30 hatter å velge mellom. Går sjelden uten. Elsker også ringer og ting som blinker. Skulle ønske jeg hadde hår.
Det er gøy å pynte seg.

En tatovering du vil vise?
De syns vel ganske godt de jeg har på hendene og halsen..

Er du en maksimalist eller minimalist?
Maksimalist i klær og stil tror jeg, musikk kan variere fra minimalisme til maksimalisme. Min egen komponerte musikk er nok i den minimalistiske klassen.

Hva begeistrer deg?
Et oppnådd mål. Fin kunst. Høy og stilfull backside-air på skateboard.

Hva er du redd for? Å gjøre feil, gjør det hele tiden..

Har du hatt en interessant drøm i det siste? Om hva?
Jeg drømmer ofte at jeg finner et ekstra rom i huset som jeg ikke har vært i før, eller at jeg har et ekstra krypinn et annet sted. Dette gjentar seg. Ofte oppdager jeg at det går an å bo i taket eller at det bak skapet finnes en portal til en annen verden. At dette gjentar seg, er det interessante. Det må vel ha en eller annen betydning. Jeg kunne også drite seilbåter om dagen.. ord blir fattige..

Hvilken plante, tre eller dyr ville du bli gjenfødt som?
Jeg skulle ønske jeg var Ørn. Har tatovert en på brystet. Vet et spesielt sted på fjellet jeg ville bodd også.

Favorittmat?
Sardiner, råe egg, gulerot og peanøttsmør (helt sant)

Din livsfilosofi? Ta vare på deg selv og de rundt deg.

Har du et forhold til religion?
Nei, men jeg har en spirituell side. Føler meg som en del av noe som er større en meg selv, naturen.

Hvis det finnes en Gud, hva tror du han ville sagt til deg etter din død? Og hva skulle du ønske at han sa?
Velkommen, du klarte det. Du gjorde det bra nok. Det gikk bra med de som eide tærne du tråkket på og så har de tilgitt deg. Nå kan du puste med magen, alle er glade venner.

Noe som du irriterer deg over?
Jeg nøyer meg å nevne folk med spisse albuer.

Noe du angrer på?
Masse.. og det skal man, det er bra og sundt.. selv om det ikke nytter. Spesielt angrer jeg på at jeg ikke kjøpte den Anders Petersen boka som ble Raindogs-platecoveret, når jeg sto og holdt i den på Tronsmo.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Jeg har et ambivalent forhold til det. Det er pussig at vi driver og kritiserer kunst, bøker, musikk og film. På den annen side ser jeg også nytten av det. Når journalistikken er god, kan den inspirere meg til å sjekke ut en bok eller en ny utgivelse – og det setter jeg pris på.

I min sjanger (rockabilly) skjer det mye som forståelig nok ikke blir dekket i vanlige medier. Noen ganger føles det som et parallelt univers, hvor det foregår fantastiske ting som betyr mye for mange, og så vinner noen Spellemannprisen og får terningkast seks for en plate ingen kjøpte. Men sånn er det, og det er greit.

Har du noe forhold til Platebransjen?
Jeg har hatt ymse platekontrakter med bandet jeg spiller i, men kan ikke påberope meg svart belte i platebransjens absurde dynamikk – for å si det på den måten. Det er komplekse greier, og jeg kjeder meg fort. Så langt har jeg fått lov til å være meg selv i den jungelen.

Jeg er egentlig bare beæret over at låter jeg har laget selv finnes på plate, og at noen faktisk har kjøpt dem. Salgstallene er ikke akkurat astronomiske, men det har skjedd. Jeg fant opp noen sanger, noen ga dem ut, og noen andre kjøpte dem og hørte på dem.

Når jeg dør, vil de sangene fortsatt eksistere. Det er magisk.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Her vil jeg faktisk nevne familie, nære venner og bandmedlemmer. Vi har et hjem som alltid er fullt av musikk. Kona, kidsa – sønnen min går på musikklinje på VGS og introduserer meg til mye nytt og gammelt. Onkel Roar (RIP), Ace Dynamite (bassist i TLB), men også kolleger i NRK. Jørn Veberg og jeg kan ha lange diskusjoner om film, kunst og musikk, hvor vi stort sett er enige – det er best sånn, selv om han har langt svart hår.

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Jeg har ikke så sterke forbilder, men det finnes en kort liste av folk som har lært meg ting. Max lærte meg å skru på gamle biler. Gunnar lærte meg å snekre. Onkel Roar (RIP) lærte meg de første gitargrepene. Far lærte meg å seile. Mor lærte meg å tegne. Kolbein lærte meg å tro på meg selv. Eirik lærte meg å «poppe en disaster» i voksen alder (på skateboard).

Hva inspirerer deg?
Folk inspirerer meg. Jeg får forskjellige perioder hvor jeg henger meg opp i én person. De kan være idrettsutøvere (skatere), kunstnere, musikere – og så videre. De har til felles at de bærer sitt særpreg med stolthet.

Favorittinstrument?
Det må nesten bli gitaren – den har vært min nøkkel inn til musikken.

Favorittprodusent?
Klarer ikke si så mye om de store der ute, så jeg nøyer meg med dem jeg selv har jobbet med.

Roar Nilsen (The Dogs m.m.) er en særdeles hyggelig og talentfull fyr. Jeg har jobbet med flere, både i NRK og i bandsammenheng.

Roar – ikke til forveksling med onkel Roar som er nevnt i flere sammenhenger her – produserte Fire Below og Cry of the Wild Goose, blant annet. Det var veldig gøy, og vi mekka noe jeg til denne dag er stolt av. Det er ikke alt i livet man kan si det om.

Kan ellers anbefale Roy Westad, som jeg har fått gleden av å jobbe med i forbindelse med NRK og diverse produksjoner for fjernsynet. Jeg må også ta med Cherry Casino her – det kommer mer om ham i neste spørsmål. Er det juks?

Favorittstudio?
Lightning Recorders (Berlin). Cherry Casino har et fantastisk studio i en bunkers i Berlin. Her spilte vi inn God Digger med The Lucky Bullets tilbake i 2009 (tror jeg). Uber old school og hardcore rockabilly-setup.

Å spille inn der er som å lage en streng dogmefilm – alt spilles inn live, ingen monitorering. Det gjør noe med bandet når man spiller inn – man må skjerpe seg. Det er nå eller aldri.

Alt utstyret er gammelt og vintage. Axel, som han egentlig heter, er kompromissløs og konstruktiv på samme tid. Det kommer utrolig mye fet rockabilly ut av det lokalet.

Vil du ha noe som er overprodusert og polert? Gå et annet sted.

Favorittplateselskap?
Det finnes jo veldig mye bra som kunne vært nevnt, men jeg velger å trekke fram Rhythm Bomb Records i Hamburg. Cherry Casino, med eget band, er også en av artistene her. Rhythm Bomb driver en slags non-profit-operasjon og sørger for å gi ut masse fet rockabilly, hillbilly, blues og country – kule utgivelser av undergrunnsband.

Hele pakka er veldig bra gjennomført, med både smakfullt design og solid utførelse. Jeg drømmer om å gi ut noe der selv en gang. De spiller en viktig rolle i formidlingen av musikk i miljøet.
Norske Joakim Tinderholt har blant annet fått gitt ut musikken sin her – den heldiggrisen!

De har ofte stand på forskjellige tilstelninger og festivaler, hvor de både prater med band og selvfølgelig selger varene sine. Har kjøpt – og fått – en del derfra opp gjennom årene.

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?
Jeg er en litt ødelagt Dodge-pickup fra tidlig 50-tall, med en dampende V8 Big Block og treseters sofa i styrehuset.

Enkel, kort og sterk, men myk inni – følsom for væromslag og dyr i drift. Noen har malt noe på sidedøren, og lasteplanet har arr etter noen år med frakt av stein og ved.

Det er noe galt med styringa, som egentlig kunne fikses om noen voksne kom og tok en titt på det – men det er ganske kjedelig å holde på med, så vi vingler videre på den smale sti …

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?
Her kommer en liten guilty pleasure: John Norum. Jeg har ikke akkurat The Final Countdown på vinyl, for å si det sånn, men saken er at jeg fikk øynene opp for gitarspillet hans i voksen alder. Det er fett å blæste metal og skamløs puddelrock i skateparken, så da dukket gode, gamle Europe opp igjen i livet mitt. Man går i et litt annet mode når man løfter vekter eller skater enn når man sitter med kaffekoppen foran Tandberg-anlegget.

Tilbake til Norum: gitarspillet hans er på Van Halen-nivå. Det skal også sies at dette var i en tid da det verken var utdatert eller spesielt vanlig å høre slik fra en nordmann. Vi har snakket om Ronni Le Tekrø, Øystein Sunde, Knut Schreiner, Robert Normann osv. osv. – men her har vi også en nordmann som virkelig er en tungvekter i gitarhelt-kunsten.

Kanskje han kom i skyggen av sin kompanjong Joey? Kanskje han ga seg på topp. Kanskje det hjalp lite at bandet var svensk. Kanskje jeg hadde nevnt en annen om jeg ble spurt for noen år siden – men det er han som er i tankene i dag.

Det som ofte blir glemt, er kvaliteten på gitarspillet til John Norum – samt det faktum at han faktisk er norsk. Han forlot Europe da han forståelig nok syntes det ble for mye pop og hårspray etter The Final Countdown. Men hans bidrag til tidlig Europe, og komposisjonene av soloene (også på monsterhiten), er det altfor lite snakket om. Vi ler til og med litt av det hele. Fy og skam!

Jeg syns han vasker gulvet med resten av de norske – og mange utenlandske – gitarheltene, uten å gjøre så mye ut av seg. Vi takler liksom ikke Europe. De er som en svensk smörgåstårta med iskrem og vaniljesaus på toppen. Men jeg klarer å høre mye snasent gitarspill fra Norum bak all hårsprayen – på de første platene, helt til den siste nedtellingen.

Har du noe du vil spørre deg selv om?
Kjære unge Knud: Hvorfor tenkte du at du måtte legge skateboardet på hylla da du var 15 år og faktisk mestra det greiene ganske brukbart? Din dustemikkel! Og hør mer på Joe Clay.

Hvem burde jeg ha neste plateprat med?
Stian Nybru. Kontrabassist, fotograf for Norsk Folkemuseum, nostalgiker, rockabilly-DJ og platenørd av bibelske dimensjoner.

Han er ekstremt kunnskapsrik innen sjangeren og har en imponerende samling vinylsingler og «steinkaker».

Få tak i den mannen.