Plateprat med Yngve Bergersen Anda

Hei!
Om noen spanderer i baren, hva drikker du?
Jeg ville neppe spurt om noe fancy, med mindre jeg visste at vedkommende var stinn i penger. 

Hvis noen vil spandere på meg tar jeg det som et tegn på at de vil ha selskap av meg, og det burde jeg ikke straffe dem for med å snobbe meg til - vil jeg smake noe fancy kjøper jeg det helst selv. Setter pris på gode smaker, men en helt vanlig industri øl går helt fint hvis jeg er på bar.

Hvis jeg ikke har lyst på alkohol, noe som heldigvis skjer titt og ofte, tar jeg gjerne en sort kaffe eller en eplemost. Er sjeldent en brusdrikker, men elsker eplemost!

Beskriv deg selv med minst fem ord.
Jeg har ikke nok selvinnsikt. Det var fem ord.

Har du noen daglige ritualer?
Liker å ha god tid om morgenen. Jeg spiser frokost, så drikker jeg alltid en kaffe eller to i sofaen mens jeg leser nyheter og slikt på iPaden min. Så det teller kanskje som et ritual? Ellers prøver jeg nå å klemme inn litt gitarspill hver eneste dag – om det så er å ha gitaren i fanget foran Netflix før jeg legger meg.

Har en bikkje, så jeg har jo turer, mat, lek og kos som faste daglige ritualer sammen med han.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?
Rally MacBil.

Hvis du en dag skriver selvbiografi, hva skal den hete?
“Et liv – et helvete”.

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?
John Cage – 4:33

Hva er ditt forhold til Bibliotek?

Biblioteket har vært et trygt og godt sted for meg siden jeg gikk i barnehagen. Har alltid elsket bøker. 

Gikk MYE på biblioteket i barne- og ungdomsårene, jeg var en skikkelig einstøing som leste en uhorvelig mengde bøker, både skjønnlitteratur og fag. Og jeg fikk titt og ofte gebyr for å levere bøkene for sent. 
Nå har jeg jo jobbet på Sølvberget i snart tolv år, og trives veldig godt!

Fem favorittalbum?
Som alle sikkert svarer – umulig å svare på. Hva jeg hører på kommer helt an på dagsform og situasjon – hvis jeg leser en bok og drikker noe varmt i en kopp, hører jeg på noe helt annet enn dersom jeg går en powerwalk. Og jeg er jo ikke akkurat 18 lenger, så jeg har jo hørt en del album i mitt relativt lange liv. Men jeg kan prøve å komme med fem anbefalinger, med både litt nostalgi og nyere ting:

The Jimi Hendrix Experience – Axis: Bold As Love

Det er sprøtt å tenke på at Jimi Hendrix kun var rundt 25 da dette albumet kom. At han var en av verdens mest originale og innflytelsesrike gitarister, er viden kjent (og vel fortjent). Men av og til føler jeg at det overskygger det at han også var en fantastisk komponist, tekstforfatter og formidler. Castles Made of Sand er bare nydelig, og hele albumet er proppfullt av bra låter!

Fyren var et fyrtårn i sin samtid som blendet sammen sjangere, raser og sosiale skiller med et universelt budskap om fred og harmoni – som han formidlet med en helt vanvittig musikalitet.

En av de beste musikalske protestene som finnes var da han maltrakterte The Star Spangled Banner på Woodstock, og blandet inn lyder som minnet om bombefly og menneskeskrik. En tydelig, ikke-verbal protest mot USAs krigføring. Ingen hadde gjort noe lignende før, bortsett fra kanskje 1900-tallets eksperimentelle klassiske komponister. Hadde han gjort det samme i dag hadde Trump garantert gått i harnisk og sendt ICE på døra hans.

Pat Metheny Group – Travels

Det ultimate live-album. Et helt åndssvakt bra band! Her går de fra det eksperimentelle og dissonante til det vakre. Noen låter er superkomplekse, andre nedpå og spartansk americana. Det er liksom helt sjangerløst, det er bare musikk for musikkens del. Det som de IKKE spiller særlig mye av er standard jazz! De improviserer selvsagt masse innen jazztradisjonen, men bortsett fra det er det få steder på albumet hvor du tenker på røykfylte jazzbuler i New York.

Temple of The Dog

Denne plata var veldig viktig for meg i veldig mange år. Hørte den første gang litt ut på 90-tallet, da folk begynte å virkelig bli oppmerksomme på Seattle-bølgen. Plata var et samarbeidsprosjekt mellom medlemmer fra Soundgarden og Pearl Jam, og kom vel ut noen år før noen av dem slo igjennom. Den første grunge-låten jeg husker at jeg hørte var Hunger Strike, og jeg elsket den! Jeg hørte massevis på grunge en periode – Alice In Chains spesielt, men også Soundgarden og Pearl Jam.

Det jeg ikke likte med det som skjedde i kjølvannet, mot midten av 90-tallet,var at musikkfans ble som en saueflokk, stilskiftet som kom på 90-tallet var som en religiøs vekkelse hvor alt som smakte av 80-tallet ikke bare var ut - det var Haram. Jeg for min del syntes det var helt topp at hårspray og spandex forsvant fra motebildet, jeg syntes også at det var helt fint at macho party-tekstene som mange rockeband hadde på 80-tallet ble byttet ut med dypere, mer personlige tekster. Jeg likte at rocken ble mer jordnær og mindre overfladisk. Og flanellskjorter og langt, hårsprayfritt hår hadde jeg hatt lenge, så plutselig var jeg «in», hehe.

Men det å være flink å spille ble også Haram. Og jeg var i utgangspunktet helt enig i at det hadde vært for mye av det gode på 80-tallet. Men jeg hadde jobbet hardt og målrettet for å bli flinkest mulig på gitar, og plutselig ble jeg ledd av eller skjelt ut dersom jeg spilte noe som var det minste teknisk eller avansert. Jeg hadde jo bare nettopp fylt tyve, og det var et hardt slag i trynet å ha jobbet knallhardt, og endelig føle at altarbeidet og de endeløse timene med gitaren i hendene bar frukter og at jeg var der jeg ville være. Men plutselig var jeg helt «ut».

Det var ikke bare at det var ingen som brydde seg lenger; folk ble rett ut provoserte hvis jeg spilte noe som hadde imponert få år tidligere! Jenter på min alder lo av og latterliggjorde meg for å være «flinkis», og jeg var pur ung, usikker på meg selv og hadde ekstremt dårlig selvtillit i utgangspunktet – gitaren hadde frem til da vært det absolutt eneste i livet jeg hadde å skilte med. Jeg mistet masse av spillegleden – spilte markant mindre, og har aldri egentlig gått tilbake til der jeg var.

Men det var jo selvsagt ikke grunge-bandene sin feil! Mange av grunge-gitaristene var for øvrigdritbra; originale, eksperimentelle og modige, og sterkt inspirerte av både 60- og 70-tallsrocken (som jeg allerede hørte masse på), psykedelia og 80-talletsnewwave og college rock (som jeg også var glad i). Så det var masse med grungen som jeg rett ut elsket, og denne plata er en relativt ukjent perle som jeg har hørt på utallige ganger – hvis jeg skulle lagd etsoundtrack fra tyveårene mine ville denne plata vært godt representert!

Opeth – In Cauda Venenum

Black metal er ikke det jeg hører aller mest på, men jeg synes allikevel det kan være skikkelig gøy! Opeth er definitivt en av favorittene mine i den sjangeren. Har hørt masse på flere av platene deres. Det er jo i utgangspunktet noe «prog» med mye black metal, og Opeth har alltid tatt den biten lenger, de er veldig musikalske og har aldri vært redde for å eksperimentere og blande inn andre sjangere. Elsker for eksempel deres cover av Marie Fredriksson (ja, hun fra Roxette!) sin Den ständiga resan.

Dette albumet er langt mer prog enn black, og jeg synes det er helt fantastisk! Det er utgitt i to versjoner, en på engelsk og en på svenska.

John Mayer – Where the Light is

John Mayer skal jeg på ingen måte sammenligne med Hendrix – det fortjener han slettes ikke - men det er allikevel noen fellesnevnere.
Han er en særdeles dyktig gitarist, men han er også en dyktig formidler og låtskriver som uanstrengt blander sjangere. 
Mye av det han spiller er faktisk sykt vanskelig å spille, men han lar aldri gitarspillet hans ta førersetet, det er alltid selve låtene som er viktigst. Og han har minst en fot dypt plantet i populærmusikkens historie til enhver tid. Vanskelig å ikke bli imponert av denne plata!

Fem favorittlåter?
Klin umulig å svare på. Hadde du spurt om fem hundre favorittlåter hadde det vært enklere å svare.

Hva har du hørt på de siste dagene?
Tja... iflg Apple Music har jeg de siste dagene hørt på Pat Metheny, Zaz, Cardinal Black sitt siste album og Opeth, og så har jeg hørt på Mahler’s 5. symfoni. Spør du meg om to uker blir nok svaret mitt noe helt annet.

Zaz er for øvrig helt fantastisk, dessverre lite kjent utenfor fransk- og spansktalende land. Cardinal Black er bandet til en av mine nyere favorittgitarister, Chris Buck.

Jeg hører også av og til på låter som jeg må (eller vil) lære meg på gitar. Jeg kan noter, kan fint spille etter blekker, men foretrekker å lære ting utenat, og der er lytting en viktig del av prosessen.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?
Sikkert ganske mye, jeg har alltid vært litt i min egen verden. Jeg forstod aldri Oasis da de var svære, og alle ville lære Wonderwall på gitar - jeg jobbet som gitarlærer da, og hadde den låten så langt opp i halsen at jeg holdt på å grine da jeg hørte den, hehe. Hater dem slettes ikke, sier ikke at folk som liker dem «tar feil» - så arrogant og selvopptatt er jeg ikke - men Oasis bare gir meg nix og nada, skjønner ikke greia.

Tre favorittplatecover?
Da må vi tilbake til barndommen min:
Iron Maiden – Killers.
Kul plate, og jeg tegnet platecoveret på ranselen min – jeg tegnet veldig mye og var egentlig ganske flink, savner det.

Magnum – On a Storyteller’s Night.
Jeg elsket stemningen i det coveret, og hørte litt på Magnum en periode. Magnum falt litt mellom flere stoler – de var for melodiøse og “snille” for metal-fans, men samtidig litt for harde for rene popfans, og de passet heller ikke inn i “hårrocken” - de hadde ofte litt fantasifulle tekster og var litt pompøse og symfoniske til tider, de bikket ofte litt over mot progrock, men uten at de var hverken Rush eller Dream Theater; de var vel i bunn og grunn litt som en snillere, mer “spiselig” versjon av Iron Maiden. Men jeg likte dem godt!

Pink Floyd – Wish you were here. Flott cover, og flott plate!

Finnes masse flotte platecovere - disse her er minner fra barndommen min hvor musikken også gav meg noe.

Samler du på plate? Hvorfor?
Det er lenge siden. Hadde en grei og variert samling som jeg solgte da jeg var noen og tyve. Fikk etter hvert en grei CD-samling, men det er jo mindre sexy enn LP. De ligger nå i en kiste, slengt inn i mapper – har ikke tatt vare på coverene. Begynte å rippe CDer allerede på slutten av 90-tallet, så fysisk format i seg selv er ikke så viktig for meg. Har jo flyttet noen ganger i mitt liv, og da er det greit å ikke ha for mange ting.

Hva er den viktigste forskjellen fra da du begynte å samle på plater og hvordan det er nå?
Før samlet man på plater for å enkelt og greit kunne høre på den musikken man ville høre på hjemme, utenom hvis den tilfeldigvis ble spilt på radio.

Nå er plater oftest et viktig statement – eksempelvis at man vil støtte artister mer direkte – eller at man vil høre på ting som ikke er på strømmetjenester - eller at man mener at man får bedre lyd med LPer - eller at man fortsatt har en samling og har glede av den - eller at man er komplett IT-teknisk inkompetent. Eventuelt en kombinasjon.

Favoritt blant fysiske platebutikker?
Det må være FNAC i Rouen jeg har gått mest til og har handlet mest musikk i, samt noen mer obskure platebutikker i både Rouen og Paris - gjerne med brukte plater. Da jeg gikk på musikklinja i Haugesund var mitt favorittsted Shabby Records.

Sist kjøpte plate?

Det kan jeg helt ærlig ikke huske, ikke fysisk i hvert fall. Jeg kjøpte As Falls Wichita So Falls Wichita Falls av Pat Metheny og Lyle Mays som digital kopi for noen år siden. Hadde hatt albumet på LP tidligere, og måtte bare ha det igjen – så det var nok den siste plata jeg kjøpte. Den, eller kanskje det var Bright Size Life, også Pat Metheny. Nå får man begge med et streamingabonnement, men det fikk man ikke da.

Ditt beste platekjøp noensinne?
En hvilken som helst av Pink Floyd-platene jeg har kjøpt, samme med Iron Maiden. Ikke at jeg hører særlig mye på noen av dem nå, men de er gode barndomsminner. Komplett virkelighetsflukt fra første til siste sang, hvor coveret er en del av reisen. Og den nevnte av Metheny/ Mays – og Pat Metheny generelt - har også gitt meg veldig mye. Alle disse har laget plater som jeg har brukt mye tid på – og Pat Metheny hører jeg titt og ofte på den dag i dag. Vanskelig å pelle ut en plate.

Tre plater som er på toppen av din Wantlist?
Har egentlig ingen, ikke som jeg kommer på. Finner (dessverre?) det meste av det jeg vil høre på Apple Music.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?
Her er det også klin umulig for meg å nevne bare en. Her også velger jeg å være nostalgisk: Jeg kan begynne med The Loner av Gary Moore. Det var den første gitarsoloen – eller gitarinstrumentalen - som jeg la merke til og prøvde å lære meg å spille selv. 

Finnes sikkert bedre eksempler fra Moore’s katalog, men den låten tar meg tilbake til mine tidlige tenår, da jeg kjøpte min første elgitar.

Kan og nevne David Gilmour, men ville vært vanskelig å velge hvilken av soloene hans – men begge soloene på Comfortably Numb er jo lavthengende frukter. 

Gilmour er en levende masterclass i lyrisk, bluesbasert frasering, og han er en mester i å legge inn pusterom i gitarsoloene.

Blues For Salvador av Carlos Santana gav meg gåsehud i ung alder. Elsket den varme, fine tonen hans, og hvordan han fraserer og lar musikken puste.

Samme med People Get Ready av Jeff Beck. Den gikk rett hjem hos meg – Jeff Beck var et geni!

Ronnie Le Tekrø var også en barndomshelt –han hadde jo virkelig et 7. gir som du kan høre på bl.a. låten Tell No Tales fra albumet av samme navn. Jeg var utrolig kry da jeg nailet «maskingevær-teknikken» hans!

Og Joe Satriani må nevnes – har lært meg flere av soloene og låtene hans. Han er muligens den gitaristen jeg har studert mest inngående. Kan kanskje trekke frem låten «Circles»?

Steve Vai likte jeg også veldig godt, selv om jeg hørte litt mindre på han – det var litt mer “sirkus” med han følte jeg. Jeg har alltid respektert han, fulgt med på hva han har gjort og liker han godt, for all del, men jeg følte komposisjonene hans ofte prioriterte originalitet i seg selv fremfor musikalsk dybde og formidling. Men en dritbra og original gitarist, og innimellom de quirky, nesten-Zappa-låtene hans har han en del flotte og lyriske ting - låten «Sisters» lærte jeg meg å spille note for note!

Hvis jeg skal nevne noe kontemporært - hva som helst av Lari Basillio, en brasiliansk gitarist som er bare helt råtass! Hun er virkelig som en kombinasjon av alle de nevnte gitaristene og mer til, hun har fantastisk tone, og hun mestrer å ha både en strålende teknikk og samtidig å spille veldig lyrisk og musikalsk.

Mener slettes ikke i det hele tatt at man må være en virtuos for å ha musikalsk verdi. Men det er jo kjekt at NOEN er det -kjedelig når alle bare gjør det samme. Kan fint nyte en entonesgitarsolo av Neil Young jeg, musikk er først og fremst utrykk. Og – tro det eller ei – jeg hører masse på musikk uten gitarsoloer, eller gitarer overhodet.

Favorittsang på dialekt (ikke din egen dialekt)?
Ingenting - “Gje faen i det”.

Den beste tekstforfatteren/ Lyricist? (Din favoritt)
Jacques Brel. Finnes massevis av band og sangere jeg liker godt uten at jeg bryr meg nevneverdig om tekstene deres, men Jacques Brel var helt utrolig på alle vis – en poet i ordets rette forstand, en flott sanger og en fantastisk formidler!

Favorittfilm/TV-serie?
Er glad i både filmer og serier, og hadde en periode en større DVD-samling enn CD-samling.

Jeg elsker filmen The Shining! Jeg så den første gang alene på VHS da jeg var 12 – ikke fortell det til foreldrene mine! Jeg så på med skrekkblandet fryd, og ble helt betatt av hele stemningen i filmen!

Og siden dette er en plateprat - for de som synes samtidsmusikk er bare pling-plong så burde de høre på filmmusikken, som nesten utelukkende er originale komposisjoner fra 1900-tallets mestere - som har blitt imponerende godt klippet inn i filmen. Det er mye av Krzysztof Penderecki, samt en del Béla Bartók og György Ligeti, og der får man høre hvor effektiv, stemningsfull (og skremmende) slik musikk kan være.

Åpningssporet er den latinske dødsmessen arrangert for elektroniske instrumenter av Wendy Carlos og Rachel Elkind. To utrolig spennende musikere som har vært pionerer innen elektronisk musikk siden 60-tallet, og hvis jeg ikke husker feil bidro de også til musikken til Apokalypse Nå. Intromusikken består av en cantus firmus som heter Dies Irae, som nok er mest kjent fra Hector Berlioz sin Symphonie Fantastique. Noen tror sikkert at de tok melodien fra Berlioz, men det gjorde de altså ikke – det er en eldgammel melodi.

Filmen er dritbra laget, en av klassikerne i filmhistorien, og soundtracket er et skattkammer av 1900-tallets eksperimentelle klassiske musikk.

Ellers burde alle se Dead Man Walking. Musikken er flott, og filmen helt vanvittig bra!

En av de fineste nyere filmene jeg har sett er The Quiet Girl/ An Cailín Ciúin – et nydelig, varmt og lavmælt mesterverk! Kan kanskje være greit å være klar over at mesteparten av dialogen er på irsk, ikke engelsk, dersom du ikke liker å lese undertekster (og da går du glipp av MYE!). En virkelig vakker historie om ei sjenert, tilbaketrukket og oversett jente som opplever kjærlighet og å bli sett for første gang.

Av musikkfilmer er det massevis, jeg likte godt A Complete Unknown! USA var virkelig et helt annet sted på 60-tallet virker det som.

Når det gjelder serier så har jeg jevnlige Stranger Things og Cobra Kai-maraton med datteren min, og da storkoser vi oss begge to! Dritkult soundtrack til begge de to seriene for øvrig.

Jeg falt også pladask for Sandman på Netflix, og er også veldig glad i Gilmore Girls! Flytter gjerne til Stars Hollow og gifter meg med Lorelai!

Liker også Yellowstone. Spesielt det at innfødte amerikanere- indianere om du vil – får relativt mye plass. Bortsett fra Danser med ulver, hvor mange større filmer og serier inkluderer – eller nevner i det hele tatt – Amerikas urbefolkning? En ganske mørk og voldelig serie.

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming. Hva foretrekker du?
Handler ikke om hva jeg foretrekker egentlig. Jeg har hverken LP- eller CD-spiller lenger, så da blir det jo streaming. Den bedagelig anlagte latsabben i meg liker strømming. Og på en måte vil jeg si at det tross alt er musikken, ikke formatet som betyr noe. Men det er allikevel to ting jeg misliker sterkt med det:

Det ene er den utrolig skeive fordelingen av inntektene, det mener jeg er skandaløst. Når eierne av Spotify vasser i penger mens band bare sitter igjen med nok til å dele en øl er det noe som bare ikke stemmer, og det har ikke noen med formatet i seg selv å gjøre, men et forretningskonsept som er basert på ren utnyttelse av andre sine åndsverk. At ikke dette gjør folk mer forbanna fatter jeg ikke – Spotify sa «bend over og gi oss musikken deres slik at VI kan tjene penger på den» på slutten av 00-tallet, og hele musikkbransjen svarte «…ok, værsågod».

Den andre tingen er at med alt valget vi har når det gjelder både strømming av musikk, eller for den sakens skyld filmer og serier, så blir det lett til at vi ikke ser skogen for bare trær. Blir litt som Tinder – vi sveiper og sveiper, håper på nirvana og lynnedslag, men mister tålmodigheten etter fem sekunder, og går glipp av masse gode opplevelser fordi vi har for mye å velge mellom og ikke har tålmodighet til å gi noe(n) en skikkelig sjanse – vi tror hele tiden vi finner noe «bedre» hvis vi bare fortsetter å lete.

I “gamle dager” hadde man musikken man ville høre på fysisk, på LP, CD eller kassett. Ellers var du prisgitt hva som enn ble spilt på radioen der og da. TV var lineært, ville du se TV måtte du se det som gikk. Sier ikke at jeg nødvendigvis vil tilbake dit, men jeg konsentrerte meg nok litt mer om de platene jeg faktisk eide, hørte nok mye oftere på låter som tilfeldigvis ble spilt på radioen og oppdaget nok oftere noe nytt; jeg så av og til filmer og TV-programmer bare fordi det var det som gikk og jeg ville se TV, og jeg satt ofte igjen med en positiv, og ikke minst informert opplevelse fra noe som jeg sannsynligvis bare hadde sveipet forbi i dag.

Savner det å komme hjem med en nyinnkjøpt plate, sette på første låt og begynne å studere cover og innercoveret. Det var ren mindfullness!

Hva spiller du musikk på hjemme?
En Yamaha lydplanke i stuen, eller to gamle, halvgreie Behringer studiomonitorer som er modne for utskiftning som står på musikkrommet mitt. Musikken kommer fra Macen min, iPaden min eller Apple TV. Hei Steve Jobs!

En mixtape/Spotify-liste for å hylle kjærligheten – hvilke låter må være med?
Et underlig spørsmål å stille en desillusjonert, middelaldrende mann, men la gå:

🔊 The Cure – The Kiss

🔊 Motörhead – Orgasmatron

🔊 Krzysztof Penderecki – Threnody for the Victims of Hiroshima

🔊 Edgard Varèse – Hyperprism

🔊 Jacques Brel – Ne me quitte pas

🔊 Frank Zappa – G-Spot Tornado

🔊 Dunderly – Sammen på do

Kunne sikkert snekret sammen en mer seriøs liste, finnes masse flotte romantiske låter - men noen år på Tinder etter at jeg ble skilt gjorde at jeg ble kjemisk renset for all romantikk, hehe.

Ne me quitte pas er det mest seriøse forslaget, men jeg ser ikke på den som en kjærlighetssang, men en sang om fortvilelse, desperasjon og begjær. Som kanskje er det kjærlighet EGENTLIG handler om?

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?
Vet ikke. Jeg hører på det jeg hører på uavhengig av når det ble laget egentlig. Pleier å lytte på alle nyutgivelser av John Mayer, men det er vel mer enn tre år siden han kom med noe nytt.

En roman som gjorde inntrykk på deg?
Da jeg var barn: Den Uendelige Historie av Michael Ende. Synes fortsatt det er et mesterverk, en fantastisk roman!

Da jeg var ungdom: Stort sett alt av Stephen King, samt Hobbiten og Ringenes Herre av J.R.R. Tolkien. Synes fortsatt Tolkien er fantastisk. King også, men de aller fleste – meg inkludert – har et nærere forhold til filmer og serier basert på verkene hans enn verkene de er baserte på; det er nesten som om han er mer manusforfatter enn en forfatter. Og det stemmer jo ikke, han skriver flotte bøker!

I det siste: Alt av Annie Érnaux og Édouard Louis. Sosiologi, bevisstgjøring, empati og samfunnskritikk i romanform.

Dette høres sikkert pretensiøst ut, men jeg foretrekker alltid å lese på engelsk eller fransk dersom det er originalspråket. Finnes mange dårlige oversettelser dessverre, og jeg liker også å holde de språkene jeg kan ved like.

Sakprosa du vil anbefale?
A Short History of Nearly Everything av Bill Bryson. Har lest den sikkert hundre ganger, og er like imponert hver gang over Bryson’s nysgjerrighet, smittsomme entusiasme og vilje til å grave.

Jeg ble også fanget da jeg leste Den største forbrytelsen av Marte Michelet. Liker at hun forsøker å ansvarliggjøre både nordmenn og europeere generelt for den antisemittismen som ledet til holocaust. Vi tror jo av og til at holocaust var en «greie» mellom nazistiske tyskere og jøder, og slik var det jo slettes ikke. Filmen basert på boka er for øvrig både en av de beste norske filmene og en av de beste filmene om holocaust som jeg har sett.

Ellers finnes det masse kjekk og inspirerende sakprosa, mye er godt skrevet og spennende å lese - og det er ofte kjekt å lese biografier av og om musikere.

Favorittsitat?
“Samme hvor mye du rister den, så er det alltid en dråpe igjen”. Visdomsord fra en ukjent, beruset eldre mann til 18 år gamle meg i urinalen på en bar.

Om du skulle komponere ditt drømmeband. Levende eller døde. Hvem ville du hatt med?
Mange, men ville nok heller gått på bar med dem og høre dem utveksle røverhistorier. “Supergrupper” pleier alltid å skuffe.

Minneverdig øyeblikk når det gjelder musikk?
Mange. Men vil nevne en fra da jeg var musikkstudent i Frankrike. Jeg spilte manouche i en bar i det gamle horestrøket i Le Havre sammen med blant andre nevøen til Django Reinhardt (som var dritflink!). Det var noe helt eget å oppleve den musikken i dens rette miljø; før jeg flyttet til Frankrike var manouche for meg pauseunderholdning på NRK med Hot Club de Norvège - som ellers er et vanvittig bra band!

Jeg hadde langt hår og var fullstendig malplassert – en rockegitarist fra Norge – men jeg koste meg for det, og klarte for så vidt å henge med, med silende svette og øynene klistra på blekkene jeg hadde foran meg! Opplevde også å spille flamenco og latinsk jazz ved flere anledninger da jeg bodde der nede, på en spansk bar og restaurant jeg ofte gikk til.

Det var en egen opplevelse å flytte fra den ekstremt amerikaniserte bobla som er Norge til Frankrike. Fant selvsagt mye av det samme, samt mye fransk musikk – men de bryr seg langt mindre enn oss om hva som skjer i USA og England, samt at det er jo et langt mer latinsk land, som også har en mye større og synligere internasjonal befolkning. Jeg kunne høre masse forskjellig musikk, gjerne på flere forskjellige språk, fikk lært meg både litt italiensk, spansk og arabisk mens jeg bodde der.

Hvilken konsertopplevelse kommer du aldri til å glemme?
Jeg har jo opplevd garantert et firesifret antall konserter i mitt liv. Noen har jeg spilt selv, noen har jeg gått på med vitende og vilje, men sikkert 95% har vært konserter jeg har jobbet på som tekniker.

Men jeg velger å nevne Crowded House på Kalvøya i 1992. Hadde ikke hørt noe særlig på dem før, og har ikke hørt noe særlig på dem etterpå. Men jeg var 19 år, det var nydelig vær, jeg lå i gresset og hørte dem spille Don’t Dream it’s Over og andre flotte poplåter, og det satt noen søte jenter ved siden av meg som bød meg på vin. Jeg var alt for sjenert til å våge å prate med dem, men det var en vakker totalopplevelse for det.

Av konserter jeg har jobbet på - Prince! Fikk bare sett halve konserten før vi måtte bak og gjøre oss klare til nedrigg, men det var helt åndssvakt vakkert å se og høre Prince synge og spille Purple Rain! Jeg delte den opplevelsen med en gammel venn av meg som nylig gikk bort. Et av utallige gode minner med han.

Hvor vil du reise for å oppleve musikk?
I utgangspunktet har ikke musikkopplevelser så mye med geografi å gjøre for meg. Men når det er sagt kan man få bedre forståelse av enkelte typer musikk i deres rette miljøer, spesielt når det gjelder etnisk musikk og folkemusikk. Musikk er tross alt ofte en kollektiv opplevelse.

Så med andre ord: Sevilla for flamenco, Paris for manouche, Louisiana for zydeco, dixiejazz og blues, Wien for klassisk musikk, Sandnes for alkoholmarinert rølperock.

Drømmejobb nå og da du var 13?
Astronaut.

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?
Er glad i å lese, se filmer og serier, elsker å lage mat, liker språk, kulturer og å reise, å lære og oppleve ting, både alene og sammen med folk jeg er glad i. Er glad i å være med datteren og hunden min – når jeg har dem annenhver uke føler jeg meg hel. Datteren min er 17, men synes heldig fortsatt det er kjekt å henge med pappaen hennes, og bikkja mi er jo direkte entusiastisk!

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?
De som kjenner meg godt, vet at jeg elsker alt mulig. Hva andre tror jeg liker driter jeg egentlig i. Noen tror jeg bare liker metal, eller bluesrock, eller jazz, fordi de har hørt meg spille det eller noe sånt. De om det, hva folk tror jeg liker og ikke minst ikke liker, det får være deres problem.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?
Som musiker, helt klart jazz. Jeg HØRER jo mye på jazz, og jeg fikser fint jazzakkorder på gitar. Men jeg har aldri skikkelig lært meg kunsten å improvisere over “changes” på et særlig sofistikert vis. Vet hva det går i, og klarer til en viss grad å fake det, men det blir som et språk som jeg forstår godt, men ikke helt greier å utrykke meg på.

Som lytter ... tja. Ingenting jeg kommer på. Som regel hører jeg på det jeg vil høre på. Av og til hører jeg på noe jeg må høre på, og det kan være fint det og. Både under musikkstudier og når jeg har undervist har jeg måttet høre på ting jeg vanligvis ikke ville lyttet på av eget initiativ, og det har jo ofte åpnet opp nye dører for meg.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?
Jeg har elsket musikk fra jeg var bitteliten. Men jeg begynte å utvikle preferanser og bli obs på hva jeg hørte på da jeg var rundt 8. John Lennon var nylig blitt drept, og lille jeg ble jo nysgjerrig på denne fyren som alle skrev og snakket om, så jeg fikk samlealbumet “Shaved Fish” og hørte masse på det.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?
Alt fra Heavy metal (og litt hårrock) via 60- og 70-tallsrock, til new wave, college rock og slikt. Hørte og en del på vanlig pop, ble tidlig glad i blues, og begynte virkelig å oppdage jazz da jeg begynte på musikklinja.

Jeg var kanskje mest opptatt av hardere musikk en periode - NWOBHM, og til og med litt thrash – men jeg var aldri helt og fullt en «headbanger». Jeg ble tidlig veldig opptatt av 60- og 70-tallsrock – Hendrix, Thin Lizzy, Black Sabbath, Pink Floyd – fra jeg gikk på ungdomsskolen og flere år fremover. Men jeg hørte virkelig på veldig mye forskjellig. Jeg var aldri en del av en “klikk”, jeg var en einstøing som holdt på i sin egen verden.

Har musikksmaken din endret seg?
Jeg vil heller si at den har utviklet seg. Jeg har blitt mindre snever og mer åpen med årene, og mer tålmodig med musikk som ikke nødvendigvis gir meg noe ved første lytting. Skammer meg ikke over noe jeg har hørt på, og har oppdaget mye mer kjekt på veien.

Jeg gikk fra barn til ungdom på 80-tallet, og videre fra ungdom til ung voksen på 90-tallet, og er selvsagt påvirket av zeitgeisten og har et nostalgisk forhold til begge tiårene. Men jeg var aldri spesielt opptatt av å høre på det som lå på toppen av hitlistene til enhver tid.

Hvilken plate kan du fremdeles sette på når du er lei av musikk?
Pat Metheny og Lyle Mays: As Falls Wichita So Falls Wichita Falls. Det er Pink Floyd for viderekommende, et helt fantastisk album som gir meg ro i sjelen. 

Et musikalsk tiår som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?
Kanskje årene 1900-10? Av den enkle grunn at det skjedde utrolig mye på den tiden – stilarter som jazz og blues begynte å ta form, det var en rivende teknologisk utvikling, man begynte å ta opp musikk for fullt, og spesielt i USA, men også generelt i metropoler rundt i verden var det jo ofte en skikkelig smeltedigel – disse årene var den spede begynnelsen av dagens populærmusikk.

Er du nostalgisk?
Absolutt, men med måte. Ikke så nostalgisk som det kanskje fremstår av anbefalingene mine.

Er det noe du har lyst til å lære deg?
Musikalsk så slutter man jo aldri å lære. Ikke som menneske heller.

Den best kledde musikeren?
He he, vanskelig å si. Men mange av de tidlige bluesartistene, som BB King og John Lee Hooker, var jo råkule – eldre herrer med dress, solbriller, gitar og attitude!

Er du forfengelig?
Tvert imot. Har alltid vært helt lost når det gjelder å kle meg. Frem til jeg var rundt 25 hadde jeg veldig langt, tykt hår som jeg klarte å holde stelt, så det er vel det nærmeste forfengelighet jeg har vært. Men du «måtte» liksom ha langt hår om du spilte gitar da. Og jeg hadde det bare oftere og oftere i hestehale, fikk mindre og mindre tålmodighet med å holde det stelt, og endte til slutt med å bare skrelle det av.

Klipper meg selv, tror jeg har vært hos frisør tre ganger i mitt liv. Jeg var aldri en av de som var «populær», eller som jenter kikket på og gav oppmerksomhet. Jeg har alltid vært heller usynlig for andre, så da har jeg liksom aldri følt at det har vært noen vits i å bruke penger, tid og krefter på klær, frisyrer og utseende. You can’t polish a turd, hehe.

Men datteren min har de siste årene tvunget meg til å bruke litt mer tid foran speilet. Hun har egentlig vært min personlige stylist i mange år, men i starten gikk det mest i rosa solbriller, Winx-caps og neglelakk med glitter og slikt. Hadde jeg gått ned på kaien slik kunne jeg lett tjent litt ekstra penger!

En tatovering du vil vise?

Hvis du har hørt noen ville rykter om at det faktisk finnes en mann i Stavanger som ikke har noen tatoveringer, så stemmer det- det er meg! Synes tatoveringer kan være fint jeg, men har aldri hatt behov for å ta en selv. Før var jo tatoveringer et statement, for å vise at man var ekstra “badass”, og det har jeg jo aldri vært, men nå har jo alle og hans oldemor tatoveringer.

En tatovering ville jo selvsagt vært en strålende måte å feire midlivskrisen på, men jeg tar heller opp gitaren og rocker foran speilet i bar, utatovert overkropp.

Er du en maksimalist eller minimalist?

I dagliglivet er jeg nok mest minimalist. Hvis jeg spiller gitarsoloer så er jeg nok litt for ofte maksimalist, men prøver å skjerpe meg.

Er glad i å shredde, men setter selv mest pris på gitarister som klarer å lage musikalske fraser og å la musikken puste.

Er gøy å gønne på med gitaren, kommer ikke til å slutte med shredding – og det er jo også en strålende måte å ha midtlivskrise på - men jeg begynner å få selvtillit noksom gitaristtil å ligge mer bakpå når det passer.

Hva begeistrer deg?
Hyggelige mennesker som er åpne, oppriktig vennlige og nysgjerrige på andre mennesker, som ikke dømmer deg for overfladiske kriterier, og som ikke er opptatt av å putte deg i en bås, eller vurdere hvor “kul” du er.

Hva er du redd for? Hufsa.

Har du hatt en interessant drøm i det siste? Om hva?
Egner seg neppe på trykk

Hvilken plante, tre eller dyr ville du bli gjenfødt som?
Muggsopp.

Favorittmat?
Nesten vanskeligere å svare på enn musikksmak. Jeg er en ivrig hobbykokk, og er nysgjerrig på mat fra hele verden. Elsker å lage mat til andre, noe jeg gjør altfor sjeldent.

Men når jeg er i Frankrike er en av gledene mine å kunne gå helt alene på en koselig, upretensiøs bistro. Da bestiller jeg forrett og hovedrett med et glass av husets vin; og som forrett bestiller jeg alltid en assiette de charcuterie – og hvis det da følger med en god pâté, og brødet er godt og vinen er god er jeg lykkelig!

Så har jeg gjerne med meg en bok jeg nettopp har kjøpt og sitter og blar i, tar meg gjerne en kaffe eller en øl etterpå og leser og hygger meg i eget selskap – noen må jo gjøre det og. Mat er en totalopplevelse.

Din livsfilosofi? Grip dagen i ballene og vri rundt.

Har du et forhold til religion? Ja, men jeg er egentlig ikke religiøs.

Hvis det finnes en Gud, hva tror du han ville sagt til deg etter din død? Og hva skulle du ønske at han sa?
Er ganske sikker på at hun hadde sagt “du kunne gjort alt mye bedre”. Så håper jeg at hun hadde lagt til “men det går fint, velkommen!”

Noe som du irriterer deg over?
Økende sosiale forskjeller i land hvor vi har kjempet lenge for likhet.

Meritokrati: At noen som jobber fulltid må snu hver krone og stadig være truet av permittering eller at firmaet deres taper en offentlig konkurranse, mens andre har hus, Tesla, hytte og gode pensjoner i fremtiden for samme jobbmengde.

Å bo i et land som vasser i penger mens eldre ikke havner på sykehjem før de ikke vet hvor eller hvem de er lenger, mens styrtrike mennesker ikke vil betale skatt til fellesskapet som har gjort dem rike.

At vi ser ned på yrkene vi virkelig trenger – de som ikke kunne ha hjemmekontor under pandemien fordi de faktisk holdt samfunnet flytende har ikke fått annet enn en klapp på skulderen.

At vi fortsatt dømmer folk etter religion, opphav, etnisitet og fortsatt legger oss opp i hvordan folk definerer seg selv og hvem de blir tiltrukket av.

At urovekkende mange tror at «woke» og «kanselleringskultur» betyr det samme, og misbruker den misforståelsen politisk til å ta den sosiale utviklingen bakover.

At folk, spesielt barn, fortsatt i 2025 kan bli drept på grunn av nasjonalitet, religion, legning eller etnisitet.

Noe du angrer på?
Altfor mye. Men hvis man ikke angrer på noe har man ikke levd.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk?
Liker å lese inngående reportasjer, intervjuer og anmeldelser laget med respekt og kunnskaper i bunn – om musikk og annen kunst.

Slakt og sutring interesserer meg derimot midt i rævva. Når det kommer tydelig frem at musikkjournalisten har et snevert syn på hva som er «god musikk» og slakter noe som ikke passer innenfor denne sneverheten, da blir jeg direkte provosert.

Alle har sin smak, og kunst er vanskelig å skrive om. Men nettopp derfor krever det en dyktig journalist til å skrive om både musikk og annen kunst, og der er det alt for mange “musikkjournalister” som har fått slippe unna med elendige, lettvinte anmeldelser, og heller burde gitt de dårlige terningkastene til seg selv. Jeg trenger ikke være enig med journalisten, men jeg krever nå litt objektivitet og kunnskaper.

Ellers så leser jeg gitarblader og følger med på enkelte musikkinfluensere på YouTube, spesielt Rick Beato.

Har du noe forhold til Platebransjen?
Nei. Ikke som musiker. Har spilt på noen få utgivelser, men har kun spilt gitar, har ikke vært særlig involvert utover det - kjenner bransjen best som konserttekniker.

Finnes det fortsatt en platebransje forresten? Nå må jo musikere være produsenter, innspillingsteknikere, t-skjortedesignere, SoMe-eksperter, logistikkeksperter, influensere, promotører og arrangører – siden alle pengene i bransjen går rett i lomma på Daniel Ek - og så videre til våpenindustrien - må artistene ikke bare jobbe gratis, men de må også gjøre selv all jobben som tidligere ble gjort av andre.

Har du noen personer som har vært viktig for din musikksmak?
Mange. Alle som har vist meg entusiasme, og en oppriktig vilje til å dele entusiasmen med meg har vært viktige. Ellers har flere av gitar- og musikklærerne mine vært veldig viktige for meg.

Ditt forbilde, eller en mentor som du har lært noe spesielt av?
Ingen nevnt, ingen glemt.

Hva inspirerer deg?
Dewey’s desimalsystem.

Favorittinstrument?
Vuvuzela.

Hvis du skulle definere deg selv som en bil, hvilken modell er du?
Esel, kjerre og en stang med gulrot.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?
Mange! Klin umulig å pelle ut en.

Har du noe du vil spørre deg selv om?
Husket du å skru av komfyren før du gikk, Yngve?