Foto: Aurora Kallevåg

Romantiske tendenser i samtidslyrikken

Hvilke likheter og ulikheter finner man om man sammenligner Romantikken med dagens samtidslyrikk?

De fleste av oss lever i en hverdag preget av rutiner. I rutinene ligger det ofte en del automatikk som kan gi en mekanisk følelse. Man tusler rundt i verden som en robot, og er programmert til å lage frokost, gå på jobb, lage middag og vaske huset. Kanskje begynner man å lengte etter å komme seg ut av hverdagen, kanskje dra på en hyttetur, eller bare gå en tur i skogen. Man ser ut vinduet og blikket faller på det enslige treet i gata, det som er plantet av menneskene selv. Da kan til og med det naturlige virke mekanisk. Når livet er så strukturert er det ikke ulogisk at man begynner å lengte etter noe annet.

Denne lengtingen er ikke et nytt fenomen. Noe man kan oppdage om man leser 1800-talls lyrikk. Likheten mellom 1800-tallet, og vår tid er at mye av fokuset i samtiden har vært rettet mot vitenskap og rasjonalitet. For dem var det opplysningstiden, og for oss er det vår moderne og teknologiske samtid. Dette store fokuset på det rasjonelle fjernet fokuset fra det naturlige og urasjonelle. Et motsvar til det rasjonelle på 1800-tallet ble det vi i dag kjenner som litteratur og kunstepoken romantikken. I romantikken var flere av dikterne bygutter som lengtet ut i naturen, og som fant svaret på alle deres følelser og lengsler her. Er vi fortsatt slik i dag?

Når jeg leser moderne lyrikk er det ofte de samme temaene som går igjen, og ofte kan de minne litt om kjennetegnene til den romantiske 1800-tallslyrikken. Jeg tror at vi deler mye med de romantiske dikterne når det kommer til opplevelsen av verden. Verden er stor og hverdagen kan føles mekanisk, da lengter iallfall jeg ut til naturen for å få samlet tankene og kjenne på livet. Dette vises også igjen i samtidslyrikken, og man kan oppdage dette ved å stille tekstene disse spørsmålene.

- Hvilken symbolikk får naturen, og er den en sentral del av diktet?

- Er tematikken preget av lengsel eller sorg?

- Kan man finne noe magisk, sublimt eller absurd i teksten

- Bærer strukturen preg av tankeløshet?

Oppdager man at diktene besvarer disse spørsmålene med et ja, vil iallfall jeg påstå at de har et romantisk preg over seg. Leser man dikt til eksempelvis Kristin Auestad Danielsen, Dan Andersen eller Maria Drangeid med disse spørsmålene i bakhodet, kan man se at forfatterne deler fellestrekk i både tankegang og tematikkvalg som Henrik Wergeland tross at de lever 200 år senere.

Naturens opphøyde funksjon 

Til Foraaret 
O Foraar! Foraar! red mig!
Ingen har elsket dig ømmere end jeg.
Dit første Græs er mig meerværd end en Smaragd. Jeg kalder dine Anemoner Aarets Pryd,
skjøndt jeg nok veed, at Roserne ville komme.
Ofte slyngede de Fyrige sig efter mig.
Det var som at være elsket af Princesser.
Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro.
O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knælet for!
Vidner, foragtedeLøvetand og Leerfivel,
at jeg har agtet eder meer end Guld, fordi I ereForaaretsBørn!
Vidn, Svale, at jeg gjorde Gjæstebud for dig som for et hjemkommet fortabt Barn, fordi du var Foraarets Sendebud.
Søg disse Skyers Herre og bed, at de ikke længermaae ryste Naale ned i mit Bryst fra deres koldeblaaAabninger.
Vidn, gamle Træ, hvem jeg har dyrket som en Guddom
og hvis Knopper jeg hvert Foraar har talt ivrigere end Perler!
Vidn Du, som jeg saa ofte har omfavnet
med en SønnesønsønsÆrbødighed for sin Oldefader. Ah ja, hvor tidt har jeg ikke ønsket at være en ung Lønaf din udødelige Rod og at blande min Krone med din!
Ja, Gamle, vidn for mig! Du vil blive troet. Du er jo ærværdig som en Patriark.
Bed for mig, skal jeg øse Viinpaa dine Rødder og læge dine Ar med Kys.
Din Kronemaa alt være i sit fagreste Lysgrønt, dine Blade alt suse derude.
O Foraar! den Gamle raaber for mig, skjøndt han er hæs. Han rækker sine Arme mod Himlen, og Anemonerne, dine blaaøiedeBørn, knæle og bede at du skal
redde mig -- mig, der elsker digsaa ømt.
Publisert i Morgenbladet, våren 1845.

Henrik Wergeland var en av Norges store romantiske diktere. «Til Foraaret» ble først utgitt i 1845. Diktet som en helhet er et kjærlighetsbrev til våren, hvor det lyriske jeg-et lengter etter at våren skal komme, denne lengselen blir også diktets tematikk. 

«/Men jeg flygtede: Anemonen, Foraarets Datter, havde min Tro./O vidn da, Anemone, som jeg fyrigen har knæletfor!/» Det lyriske jeg-et forteller om sin trofasthet til våren, og plantene får en nesten guddommelig rolle. De er opphøyet, og det eneste som trengs. Naturen, og i dette tilfellet våren, blir romantisert til å være det eneste som gjelder i livet, det man skal holde seg trofast til. Ved å holde seg trofast til naturen tar man en slags avstand til den trofastheten man ga til vitenskapen. Vitenskapen har også sitt opphav i naturen, men er blitt abstrahert fra sitt utgangspunkt, og vitenskap som fenomen og kunnskapsopphav kan tidvis føles fjernt.

Dan Andersen går i sitt dikt “Livets Skole” tilbake til utgangspunktet, og gjør også naturen til noe opphøyd, men denne gangen blir naturen fremstilt som det kunnskapsbærende fenomenet det egentlig er.

Livets skole
Jeg har sett det meste. Jeg har lang 
Erfaring. Veldig lang erfaring. 
Jeg har sett dagen opprinne. 
Skapninger komme og gå. 
Jeg har sett trærne skyte mot himmelen, 
Blomstene sprenges og bærene falle. 
Fra dagens første pust 
Til nattas siste sukk: 
Skyene drar forbi og metallet mitt skinner. 

I dette "Livets skole" tar det lyriske jeg-et til orde for en erfaring som er erfart gjennom å oppleve naturens fenomener. «/Jeg har sett dagen opprinne. / Skapninger komme og gå. /» Dette gir naturen en kunnskapsbærende rolle, som tilsier at man ikke kan oppleve erfaring, uten å oppleve naturen som en helhet. Å se på verden som en helhet, hvor alt er koblet til alt er et panteistisk trekk. Det er som om det finnes en verdensånd, hvor denne verdensånden er i oss og i naturen. Når verden er preget av en slik verdensånd kan vi lære noe om oss selv ved å undersøke naturen.

Det lyriske jeg-et er en slags guddommelig skikkelse og kanskje er det denne verdensånden som snakker. «/Til nattas siste sukk:/» Den sier at den har opplevd det meste, alt fra dagens første pust til nattas siste sukk. Til tross for at diktet ikke har en tematikk om lengsel eller sorg, er naturens rolle, og det lyriske jeg-et som både er sublimt og panteistisk, trekk som man kan knytte opp mot de romantiske kjennetegnene. Man er en del av naturen, og man kan ikke oppleve livet uten. Diktets sentrale trekk har også store likheter til det romantiske idealet om å erfare verden gjennom naturen.

Romantisk hemningsløshet 

Det å erfare verden er ikke alltid like lett, og dette har Maria Drangeid formulert.

Dikt om ting eg har lyst te
Eg har lyst te å ver interesserte i fugler
Eg har lyst te å ver ei som seie lide
Sånn at folk lure på kaeg tenke
Eg har lyst til å senda lukteviskelær i posten te gutter eglige 
Eg har lyst te å bli rørte te tårer av å se på
Et munch maleri av ein kålåker
Eg har lyst te at folk ska sei oftere unnskyld
Eg har lyst te å bil bært i seng av foreldrene mine
Når eg sovne på biltur
Eg har lyst te at han som hette harald fra østlandet som fingra
Meg i ein russebuss i kongeparken 2008 någen ganger tenke
På meg og lure på kemeg er
Eg har lyst te å spisa pasta kver dag
Men variera litt med sausene bare.

I romantikken hadde man en stereotypi om det romantiske geniet. Han eller hun skrev hemningsløst om livets følelser og lengsler uten å tenke på struktur. I Drangeids dikt kan man knytte det hemningsløse opp til at diktet er skrevet på dialekt og at tanken om rettskrivning er forkastet.

Tittelen er «Dikt om ting eg har lyst te», og allerede i tittelen indikeres det da til at dette diktet handler om å lengte etter noe. «/Eg har lyst te å bli rørte te tårer av å se på /Et munch maleri av ein kålåker/» Det lyriske jeg-et ønsker å oppleve disse tingene, og lengter etter å bli en annen person, en mystisk person som ikke snakker så mye og gråter over Munch. Dikteren lengter blant annet etter å oppleve en sublim opplevelse, gjennom da å se et Munch-maleri. Et ønske om å kjenne at følelsene bare tar overhånd.

I dette diktet blir man invitert inn i hodet til dikteren, og dikteren skriver litt hemningsløst om alle ønsker. Samtidig er det fortsatt ikke innslag av natur. Diktets tematikk er lengsel, en lengsel til å være det som virker som en mer romantisk karakter. Siden det tolkes i lys av den romantiske tankegangen er kanskje diktet et lengtende dikt om å bli en romantisk karakter. Et slags metadikt? Det er ikke nødvendigvis romantisk, men dikteren prøver å uttrykke ønsket om å bli romantisk.

Andre samtidsdikt som inviterer oss lesere inn i hodet er Ekstrem sosial kontroll skrevet av Kristin Auestad Danielsen.

 

Ekstrem sosial kontroll
Då eg var liten hadde vi basar og vi lærte når vi ikkje vann at verda
Var urettvis
 
Diskoen i sjetteklasse var uforløyst 
 
Tacoen er trygg. Kvar fredag kjem
Tacoen som einfungl med to venger
Og song og egg og reir.

 

Det er ikke en åpenbar struktur i Auestad Danielsens dikt. De ulike strofene inngår heller ikke i en åpenbar sammenheng. Derfor virker det som dikteren bare har notert ned tre hendelser og fenomen fra egen barndom, uten å knytte dem særlig mye mer sammen enn som så. Denne litt fragmenterte følelsen kan minne om det romantiske geniet som uttrykket seg uten å være bundet til strukturens lenker.

Motivet i diktet virker til å handle om det å oppleve livet. Det første møte med det vanskelige og urettferdige i livet var ved basaren. Og diskoen i sjetteklasse er et minne som sitter fast som noe uforløst. Det ser ut til at det handler om det uforutsigbare i livet, og at det eneste som er forutsigbart, og derfor leverer en form for trygghet, er tacoen hver fredag. Man kan da kanskje påstå at tematikken dreier seg om lengselen etter det trygge.

Diktet avsluttes med en strofe om tacoens rolle. «/Tacoen er trygg. Kvar fredag kjem/ Tacoen som einfungl med to venger/ Og song og egg og reir./» Det å bruke noe så alminnelig, men spesifikt som taco, og besjele det som en fugl blir et absurd aspekt ved diktet. Men både fugler og reir er typiske naturmotiver, og skal vi trekke noen lange linjer kan vi si at tacoen presenterer en lengsel etter noe familiekjært og trygt. For aspektet med at fuglen har egg og reir kan minne om et familieliv og et samlingspunkt, som brukt sammen med taco kan tolkes som at tacoen er et samlingspunkt i familielivet.

Selv om det å lengte, og å beskrive spesifikke opplevelser eller følelser er et romantisk trekk. Er det utfordrende å kategorisere dette diktet som et romantisk dikt. Viktige romantiske elementer som opplevelsen av det sublime, panteisme eller naturen er ikke sentralt nok til stede. For å konkludere, kan det være opp til deg som leser om du er enig i at Auestad Danielsen er et moderne romantisk geni eller ei.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙