Sakprosa som barn elsker: Bøker fulle av overraskelser og kunnskap

Hør Bjørn Arild Ersland snakke med Åsmund Ådnøy om å skrive sakprosa for barn i Sølvbergets podkast.

Fra forfatter til professor i skrivekunst

Bjørn Arild Ersland er forfatter med et omfattende og sjangeroverskridende forfatterskap for barn. De siste årene har han også jobbet ved Lesesenteret på Universitetet i Stavanger, der han er professor i skrivekunst.

Parallelt med eget forfatterskap har han ledet forsknings- og utviklingsprosjekter knyttet til kreativ skriving i skolen, og vært med å bygge opp og lede skriveskolen ved Norsk Faglitterær Forfatter og Oversetterforening, hvor det utdannes forfattere til å skrive sakprosa for barn

– Det er utrolig gøy, sier Ersland. – Jeg føler nesten at jeg lever mange liv på én gang. Jeg skriver bøker, forsker, underviser lærere og studenter, og jobber med å utvikle nye metoder for skriving i skolen.

Et viktig arbeid har vært å overføre metoder fra litterær skriving – slik forfattere faktisk jobber – inn i klasserommet.

– I stedet for å begynne med ferdige planer og fasiter, starter vi med selve skrivingen. Man skriver seg fram til teksten og finner ut hvor den vil. Det gjelder både skjønnlitteratur og sakprosa.

Utdanning i sakprosa – nye stemmer og flere bøker

Ersland er tydelig på at sakprosa for barn ikke er noe man bare «setter seg ned og gjør». Det er et håndverk som krever trening, refleksjon og kunnskap om både form og målgruppe.

– Vi trenger forfattere som ikke bare er sterke faglig, men som også forstår hvordan kunnskap kan formidles til barn på en måte som utfordrer, engasjerer og gir rom for nysgjerrighet, sier han.

Han peker på at målrettede utdanningstilbud som NFFOs forfatterskole for sakprosa for barn, har hatt stor betydning for utviklingen av sjangeren de siste årene.

Her får deltakerne arbeide langsiktig med egne prosjekter, kombinere teori og praksis, og motta tett faglig veiledning.

– Det viktige er at man jobber systematisk med konkrete tekster over tid. Mange av dem som har gått slike utdanninger, ender faktisk med å få bøkene sine utgitt, sier Ersland.

Ifølge ham har dette bidratt til et tydelig løft i både bredde og kvalitet.

– Vi ser flere stemmer, større tematisk mangfold og tryggere formgrep. Det er en av grunnene til at sakprosa for barn nå tar en mer naturlig plass både i bokhyllene og hos leserne.

Hvorfor sakprosa for barn?

Ersland har skrevet sakprosa for barn i mange år, og engasjementet for sjangeren er tydelig.

– Norge har hatt enorm suksess med skjønnlitteratur for barn internasjonalt, men sakprosaen har i stor grad vært importert. Mye har handlet om generiske temaer – biler, dyr, verdensrommet – uten forankring i barnas egen virkelighet.

Han peker på at det nå skjer en viktig endring.

– Vi ser flere norske forfattere og illustratører som lager originale, stedssensitive og visuelt sterke sakprosabøker. Line Halsnes sine bøker om maskiner og kjøretøy er et godt eksempel.

For Ersland handler sakprosa ikke først og fremst om temaet, men om formen.

– Jeg er sjelden ekspert på det jeg skriver om. Jeg lærer akkurat nok til å lage boka. Det er boka som interesserer meg – hvordan jeg kan fortelle på en måte som åpner noe hos leseren.

Han understreker at dette henger tett sammen med hvordan han møter barn som lesere.

– Når jeg er ute på skolebesøk eller møter barn på bibliotek, ser jeg hvor ulike de er. Noen er helt oppslukt av ett bestemt tema – det kan være maskiner, dyr, koder eller noe helt annet – og da gjelder det å ha bøker som faktisk tar interessene deres på alvor, sier Ersland.

Barn er ikke en homogen gruppe

Ersland er opptatt av at man ikke kan snakke om «barn» som én type leser.

– Barn er ekstremt forskjellige. Noen elsker fortellinger, andre vil helst lese fakta. Noen er altetende, andre er intenst opptatt av ett tema av gangen, sier han.

Han mener dette er en av grunnene til at sakprosa for barn er så viktig.

– Når et barn først får øye på noe som virkelig treffer interessen deres – enten det handler om maskiner, dyr, sport, hemmelige koder eller noe helt annet – kan det åpne døra til lesing på en helt annen måte enn vi voksne ofte forventer.

For Ersland handler det derfor om bredde og alvor.

– Vi trenger mange forskjellige bøker, på ulike nivåer og om ulike temaer, slik at flere barn kan kjenne seg igjen og bli nysgjerrige. Barnelitteratur kan ikke bygges på én idé om hvem leseren er.

Mot kjedsommelighet og ovenfra-og-ned-holdning

Ersland er tydelig på hva han ikke liker ved tradisjonell fagformidling for barn.

– Altfor ofte blir kunnskap formidlet ovenfra og ned, som om voksne alltid vet best og barn bare skal ta imot. Det liker barn dårlig – og det liker jeg dårlig.

Han mener etterrettelighet altfor ofte forveksles med kjedsommelighet.

– Det er ingen naturlov som sier at noe som er sant, må være tørt. Etterrettelighet kan fint kombineres med humor, undring og estetikk.

I hans bøker spiller samspillet mellom tekst og bilde en avgjørende rolle.

– Illustrasjoner og fotografi er ikke pynt, de er medfortellere. Tekst og bilde utfyller hverandre og skaper mening sammen.

En krevende, men givende sjanger

Å skrive sakprosa for barn er ikke enklere enn å skrive skjønnlitteratur – snarere tvert imot, mener Ersland.

– Du kan ikke dikte fritt. Du må forholde deg til virkeligheten, til kilder og fakta. Samtidig må du velge: Du kan ikke ta med alt.

En god sakprosabok skal ikke gi alle svar.

– Den skal være en inngang. Et sted der leseren får lyst til å tenke videre, undersøke mer og stille egne spørsmål.

Leselyst skapes av mennesker – ikke bekymring

Ersland er skeptisk til dommedagsretorikken rundt barns lesing.

– Jeg tror ikke vi er i en lesekrise som ikke kan rettes opp. Leselyst handler først og fremst om prioriteringer.

Han trekker fram betydningen av skolebibliotek og engasjerte voksne.

– Jeg besøkte nylig en skole der hele skolen leste i 20 minutter samtidig, hver morgen. Over 300 elever satt helt stille og leste. Det skaper kultur.

Til foreldre har han ett hovedråd:

– Vis egen leseglede. Det smitter. Les det du selv liker – enten det er romaner, sakprosa eller noe helt annet. Barn merker entusiasme.

Sakprosaens økosystem

Til slutt understreker Ersland at forfatteren bare er én del av et større hele. Sakprosa for barn blir ikke til i et vakuum, men i samspill mellom mange aktører.

– Bibliotekarer, lærere, formidlere, redaktører, illustratører og forlag er helt avgjørende. Det er et helt økosystem som må fungere for at gode bøker faktisk skal finne leserne sine, sier han.

Han trekker særlig fram bibliotekene som sentrale i utviklingen av sjangeren.

– Bibliotekene er utrolig viktige. De fronter bøkene, formidler dem og setter dem i sammenheng. Når sakprosaen blir løftet fram der, får den også status.

Ersland peker også på at økt etterspørsel skaper nye bøker.

– Jo mer sakprosa som blir lest, desto større blir behovet for nye utgivelser. Det er en selvforsterkende effekt.

Han smiler når han oppsummerer:

– Men mine virkelige superhelter er barna som leser. Det er de som fyller bøkene med egne tanker, spørsmål og forestillinger – og som gir hele dette systemet energi.