You Think You Really Know Me?
Olav Nilsen
02.10.2026
Som platesamler og musikknerd startet jeg som de fleste andre med å utforske musikken som var lett tilgjengelig. Min første singel var med The Monkees.
The Beatles strømmet ut av radioen, en onkel hadde plater med Creedence Clearwater Revival og de eldste guttene i gata hørte på Deep Purple og Black Sabbath.
Da glamrocken kom kranglet vi om hvem som var best av The Sweet og Slade. Senere kom punken, og Sex Pistols var overalt i nyhetsbildet etter å ha blitt signert av Virgin. All musikken vi lyttet til var i hovedsak utgitt på store plateselskaper, samtidig førte punken med seg en gryende DIY-bevegelse, med kassettutgivelser, små plateselskap og en sterk «gjør det selv»-holdning.
Jeg saumfarte The Rolling Stone Record Guide på jakt etter nye musikalske oppdagelser. Hvem hadde fått fem stjerner og hvilke album fortjente en plass på ønskelisten? Etter snart femti år som samler har mange av musikkhistoriens klassikere funnet veien inn i platesamlingen.
Overraskelsene kommer sjeldnere og derfor trekkes jeg stadig oftere mot musikkhistoriens utkanter der de oversette, kuriøse og uventede oppdagelsene fortsatt venter på å bli funnet.
Det er litt som Askeladden som roper «Jeg fant, jeg fant!». Forskjellen er at funnene ikke er døde skjæreunger langs veien, men obskure outsider-artister, private press-utgivelser og andre musikalske rariteter som de fleste har gått forbi uten å legge merke til.
Hva er en private press-utgivelse?
En private press-utgivelse er en plate som er finansiert og utgitt av artisten selv uten støtte fra et etablert plateselskap. Slike utgivelser ble ofte produsert i svært små opplag, gjerne mellom 100 og 500 eksemplarer. Platene ble som regel solgt på konserter, distribuert gjennom lokale platebutikker eller sendt til venner, bekjente og til radiostasjoner.
De fleste av disse utgivelsene forsvant nesten sporløst og levde videre som kuriøse visittkort fra lokale musikkscener. Men av og til dukker det opp en gjenutgivelse som får oss til å undre over hvorfor verden ikke oppdaget dette geniet tidligere.
Hva er outsider music?
Begrepet outsider music har sitt opphav i outsider art og brukes om musikk skapt av mennesker som befinner seg utenfor de vanlige musikalske landskapet. Mange uttrykker seg på en naiv eller barnlig måte gjennom musikken, andre lever med utviklingshemming eller har psykiske utfordringer.
Ofte dreier det seg om selvlærte musikere uten formell bakgrunn, men også om personer som av ulike grunner aldri fant sin plass i den etablerte musikkbransjen.
Felles for mange av dem er at de lager musikk på sine egne premisser. De forsøker ikke å skape noe bevisst avantgardistisk. De spiller musikken som finnes i deres eget hode. Resultatet kan være famlende, skjevt og teknisk mangelfullt, men personlig, originalt og av og til fullstendig enestående.
Musikkskribenten Irwin Chusid, som var sentral i å popularisere begrepet på 1990-tallet, påpekte at outsider-musikere sjelden bryter reglene med vilje. De forholder seg bare ikke til dem. Nettopp derfor kan de av og til lage musikk ingen andre ville ha funnet veien til.
Mange outsider-artister spilte inn musikken hjemme, i garasjer eller i enkle studioer med begrensede ressurser. Derfor er grensen mot det som senere ble kalt lo-fi ofte flytende. Blant de mest kjente navnene finner vi Daniel Johnston, Jandek og Wesley Willis.
Jeg har ofte lurt på hvordan noe så særegent og noen ganger så bra bli oversett av nesten alle i sin samtid?
Her under kan du sjekke ut hva biblioteket har å tilby av bøker og plater:
