Onibaba japansk film plakat

To japanske filmtips

Ida Høyen Solvang jobber til daglig på Musikk- og filmbiblioteket. Hun anbefaler japansk film til høstmørket.

Japansk film er en rik skattekiste. Landet har en filmtradisjon som strekker seg langt tilbake i tid med store navn og stadig nye generasjoner regissører som har evnet å revitalisere mediet. Under studioenes storhetstid, fra lydfilmen ble introdusert (1933-34) og frem til rundt 1960 produserte Japan omkring 500 filmer i året (unntatt krigsårene).

Store navn man kan nevne innenfor japansk film er Kenji Mizoguchi, Akira Kurosawa, Kaneto Shindo, Yasujiro Ozu, Masaki Kobayashi og Takeshi Kitano. Slik som i Hollywood har også de japanske regissørene vært knyttet opp mot studioer, men Japan har gitt sine filmskaper-ess større frihet enn USA. Friheten fikk de beholde så lenge de holdt seg til studioene og ikke søkte uavhengighet.

Japan utviklet særegne stiler og tematikk, og samfunnskritikk var langt vanligere enn i tidlig Hollywoodfilm. Regissørene i Japan har alltid vært trekkplastre i seg selv, og dermed har man unngått den genredyrkingen man har og har hatt i USA, selv om samuraifilmen har hatt en særegen plass innenfor japansk filmestetikk.

Et par filmperler fra den japanske filmverdenen:

Onibaba (1964)

Regissør: Kaneto Shindo

Kaneto Shindo (1912-) slo gjennom med Onibaba i 1964, tittelen betyr for øvrig Hullet på norsk. Dette er et tett historisk drama med blodtørstige samuraier og fattige bønder. Denne settingen kan man finne igjen i filmene til Kurosawa og Mizoguchi. Onibaba er en film som tar deg hardt i hånda og drar deg gjennom et uoversiktlig landskap av siv. Den starter ytterst strengt, der man ser to samuraier falle av hestene sine. De har ingen anelse om hvor de befinner seg i det ugjennomtrengelige sivet. To knivblader kommer ut av intet og stikker dem ned.

Filmens åpning har minimal dialog, ingen musikk og veldig få klipp. Som tilskuer blir man satt direkte inn i situasjonen, der bøndene i et borgerkrigsrammet samfunn går til yttergrensene for å skaffe seg mat. Shindo har bygget et trekantdrama som tar mange overraskende vendinger. Styrken til Onibaba ligger hovedsakelig i billedfortellingen. Filmen er Cinemascope, altså det bredeste formatet, og den er skutt i svart/hvitt. Dette er noe regissøren har utnyttet til fulle på en finurlig måte, og da særlig i skillet mellom natt og dag. Blikk og bevegelser forteller det meste, og bruken av nærbilder av ansikter måler temperaturen mellom personene og point-of-view til å si oss hva skikkelsen ser i den andre. Samspillet mellom musikk, lyd, bilde og slow-motioneffekter skaper disse brå variasjonene i skiftet mellom natt og dag.

Kwaidan (1965)

Regissør: Masaki Kobayashi
Kwaidan er en film bestående av fire uavhengige spøkelseshistorier basert på Lafcardio Hearns utgivelser. Han var en engelsk asia-ekspert som ved århundreskiftet vandret rundt på landsbygda og samlet merkelige fortellinger. Den ellers krasse kritikeren av japansk maktfilosofi og æresbegreper, Kobayashi, tar her for seg gamle spøkelseshistorier i en meget vakker episodefilm. De tre første historiene: Svart hår, Snøkvinnen og Hoichi den øreløse kulminerer i en ironisering i den siste og fjerde filmen, I en kopp te.

Ifølge mytene er spøkelser i Japan mennesker som led en brå og voldsom død og dermed ikke fikk delta på de seremoniene som gjenforener dem med sine forfedre. De befinner seg altså i en slags mellomtilstand. Billedrytmen i alle fortellingene i Kwaidan fortoner seg med en tung og suggestiv rytme og historiene blir fortalt med ytterst få ord, noe som særlig gjenspeiler seg i Svart hår der man møter en fattig samurai som er gift med en veverske. Landskapet i Snøkvinnen (en fortelling om en kvinne som suger ut varme og blod av mennesker for å overleve) er for eksempel satt i et ekspresjonistisk landskap, et slags drømmelandskap ikke helt ulikt Salvador Dali sine malerier.

Fargebruken er ekstrem og med på å fremstille de hurtig skiftende stemningene. Idet den uhyggelige kulda setter inn blir bildene dypblå. Den tredje fortellingen er den som har dypest røtter i Japansk kulturarv. Her synges en legende om slaget ved Dan-no-ura i 1185 akkompagnert av ytterst stiliserte slagscener og innklipp fra et tresnitt om samme emne. Selve historien er om Hoichi som blir bedt av spøkelsene etter Dan-no-ura-slaget om å fremføre hele syklusen av sanger for dem hver eneste natt. Kwaidan er en film som kan sees flere ganger. Scenografien blander historiske bygninger og ekspresjonistiske kulisser, og sammen med de fargerike kostymene som går i ett med lyssetting og filterbruk oppleves dette som ytterst enhetlige billedkomposisjoner.

Lån filmene

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙