Jimmy Donley og Fats Domino

Jeg har nylig lest to veldig forskjellige musikkbiografier som allikevel har mange likheter og felles referanser.

Born to Be a Loser: The Jimmy Donley Story skrevet av den legendariske Cajun og swamp-pop-artisten Johnnie Allan og Blue Monday: Fats Domino and the Lost Dawn of Rock 'n' Roll av Rick Coleman.

Born to Be a Loser handler om kultartisten og den geniale låtskriveren Jimmy Donley sitt tragiske liv. Denne boken plukket jeg opp fordi jeg elsker musikken til Donley, og lenge har forundret meg over at han ikke ble mer kjent enn hva han ble.

Fats Domino er en artist som jeg ikke har hørt så mye på, selv om Blueberry Hill og Fat Man er en del av et felles DNA for alle som elsker rock’n roll. Jeg likte alltid litt bedre de artistene som var mer «jungel» eller primale, som Little Richard, Chuck Berry og Bo Diddley.

Det som kjennetegner Fats Domino, var at han ble akseptert av et hvitt publikum i det segregerte USA på 50-tallet. Han solgte millioner av plater, og var etter Elvis Presley den mestselgende artisten på denne tiden.

Der Domino var en suksess, var Donley en flopp. Jimmy Donley skrev egne sanger og mer eller mindre ga bort rettighetene til sangene for kontant betaling. Hans tanke var at neste dag skriver jeg tre nye sanger, det er i dag jeg trenger pengene. Fats Domino spilte inn flere av Donleys komposisjoner, de ble venner og Jimmy hadde gjerne med seg fisk til Fats som var en hjemmekjær mann som elsket å lage mat sammen med familien.

Fats kreolske kokkekunster skulle komme godt med på vei til spillejobber, da mange cafeer underveis bare serverte hvite.

En av grunnene til at jeg likte boken om Fats så godt, er at den like mye handler om utviklingen og historien til rock’n roll, det amerikanske samfunnet og musikkbransjens fremvekst i USA. Rick Coleman brukte 20 år på denne boken, noe som merkes, den er meget velskrevet.

Boken om Jimmy Donley er skrevet av Johnnie Allan en mann som i første rekke er kjent for sin egen musikalske karriere, men her er han er en fan og dette merkes.

Det var få som klarte å bli klok på Jimmy Donley, han sliter og handler irrasjonelt. Han er en person som de fleste ville foretrekke å lese om heller enn å møte, når han var i dårlig humør. Jimmy Donley er fattig, hvit og ofte voldelig, så forskjellig fra Fats Domino som det går an å komme.

Jimmy er steril, gifter seg 6 ganger på 12 år, og det er kvinnene som går/løper fra ham etter gjentatte ganger å ha fått lide under hans voldelige temperament. Den eneste kvinnen som unngår dette er hans mor, som forguder sin sønn, hans far har han et mildt sagt anstrengt forhold til.

Fats derimot er den hyggelige tykke familiefaren som er gift med sin kjære Rosemary til hun dør i 2008. De har åtte barn, og Fats sverger til sitt kjære lower ninth ward i New Orleans, der han bor helt til orkanen Katrina oversvømmer området.

Den jevngamle Jimmy Donley, bor sjelden lenge på samme sted, han skulle heller ikke bli så lenge blant sine venner og fiender. 1963 parkerer han bilen med en slange koblet til eksosrøret som leder inn i kupeen. I passasjersetet ligger teksten til sangen I’m To Blame, hans kamp med sine demoner er over.

Kan på det aller varmeste anbefale begge disse bøkene sammen med musikken som du kan låne på biblå, eller høre her:

"Jimmy sang like he was the saddest man in the world” Huey Meaux

<