Hva leter du etter?

Begrensning er en kunst. Om Ernest Hemingways noveller

Når man vil si noe om livet kan man enten male med stor pensel, fortelle om alt, utøse følelser og hendelser, lage et nytt og innovativt språk om det ikke finnes fra før, og skrive en tykk roman på mange hundre sider. Eller så kan man skrive korte noveller, små scener beskrevet med et enkelt og dagligdags språk, og la dem romme hele verden.

Jeg har alltid likt noveller. Fordelen med noveller er at man blir ganske fort ferdig. Det er få personer, de trekker ikke ut i tid, det er som regel få eller bare en scene, og de har bare ett handlingsforløp og bare ett tema. Temaet kan være stort, som havet, døden og kjærligheten.

De to novellene “Åser som hvite elefanter”, utgitt 1927, og “Kilimanjaros sne”, utgitt 1936, er akkurat slik. De er begge skrevet av Ernest Hemingway.

Åser som hvite elefanter

“Åser som hvite elefanter” er åsene over Ebro-dalen i det nordlige Spania. I det første avsnittet introduseres en støvete slette, med et enkelt jernbanespor, en stasjonsbygning, og et ungt par som aldri hadde tenkt at de skulle gifte seg. Hun er gravid, men han vet hvordan det kan ordnes (for ordens skyld skal det nevnes at abort ikke var tillatt i Spania før 1985). De venter på toget og diskuterer, eller begge to snakker men ingen hører egentlig på hva den andre sier. “Jeg har det fint,” sa hun. “Det er ingenting i veien med meg. Jeg har det bare fint.” Hvert menneske som har vært i et forhold vet at dette ikke er sant og at her på disse fire sidene er atombomber begravd. Og der slutter historien.

Kilimanjaros sne

“Kilimanjaros sne” er en lengre novelle enn “Åser som hvite elefanter”, men selv om den er hele tjue sider er det fremdeles langt fra en roman. Det første avsnittet står helt for seg selv.

“Kilimanjaro er et 5889 meter høyt fjell dekket av evig sne, og det sies å være det høyeste fjell i Afrika. Masaiene kaller den vestlige kjeglen “Ngàje Ngài”, Guds Hus. Like ved det høyeste punktet på vestsiden ligger det inntørkede og stivfrosne kadaveret av en leopard. Ingen har kunnet gi noen forklaring på hva leoparden var ute etter helt der oppe.”

Så introduseres han og hun, Bwana og Memsahib, Harry og Helen, som er på jakttur i Afrika, bilen har brutt sammen, han er alvorlig skadd og ligger nå på en feltseng i skyggen og dør en langsom død av koldbrann. “Det som er så fabelaktig,” sa han, “er at det ikke gjør det minste vondt. Det er slik man skjønner at nå er det begynt” [...] “Men jeg må be om unnskyldning for lukten. Den må da plage deg.” Igjen er det to mennesker som snakker forbi hverandre, om livet og lengslene over det man ennå ikke har fått gjort. Men Harry er forfatter og prøver å fortelle en historie, mens han driver inn og ut av bevissthet og feberfantasier.

“Du kan vel ikke stenografere, kan du vel?”

“Jeg har aldri lært det,” svarte hun.

“Det gjør ingenting.”

Det var naturligvis ikke tid nok, skjønt det forekom ham at det fortettet seg slik at man burde få med alt i en eneste setning hvis man bare kunne få den riktig.

Og så kommer døden, ikke med ljå og dødningsskalle, ikke som to politimenn på sykkel eller som en fugl. Kanskje kommer døden som en hyene med bred snute og stinkende pust, og lener seg mot brystet hans så han ikke får puste. Eller kanskje døden kommer som et fly og bærer han bort, langt over Kilimanjaro.

Kort om Hemingway

Ernest Hemingway fikk sin første fiskestang da han var tre og var med faren på jakt fra han var ti. Han var redaktør i skoleavisa fra han var seksten og fikk jobb som journalistlærling da han var atten år. Første gang han var i Europa var som nittenåring, da han meldte seg frivillig som ambulansesjåfør under første verdenskrig.

Etter krigen kom han tilbake til USA med skader og det vi i moderne tid vil kalle posttraumatisk stresslidelse, han led av søvnmangel, hadde mareritt og gjorde sitt beste for å drikke seg ihjel. Han kunne fremdeles skrive og fikk jobb som journalist og senere korrespondent i Europa, og begynte å jobbe med romaner og noveller.

De første av Ernest Hemingways noveller ble utgitt i Toronto Star, avisen han jobbet for på det meste av 1920-tallet, og den første samlingen hans, “Three stories and ten poems”, ble utgitt i 1923. Allerede den første romanen hans “The sun also rises” (1926) ble oversatt til norsk og ble utgitt som “Og solen går sin gang” i 1929.

På en safari i Kenya i 1934 hørte Ernest Hemingway om et merkelig funn langt oppe på Kilimanjaro. I 1926, i en høyde av drøyt 5600 meter over havet, ble det funnet en død leopard, langt over skog- og slettelandskapet der leoparder som regel oppholder seg. Leoparden ble stilt ut like ved stien opp mot toppen, men forsvant noen år senere. Stedet heter fremdeles Leopard Point.

Kilder

Kort fortalt. Hemingways noveller i utvalg

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙