En guide til Vetle Lid Larssens bøker fra Mannfolk (1989) til De stjernekyndige (2023)

Det finnes mange gode titler på samlealbum, fra DeLillos' Gamle sanger om igjen til Roxettes nydelige Don't bore us, get to the chorus.

Ute av tiden

Min favoritt er The Smiths' The world won't listen, en passiv-aggressiv erklæring som kanskje hintet mot bandets oppløsning noen få måneder senere. (Litt irriterende må det ha vært for bandet at den nådde helt til 2. plass på den britiske albumlista.)

Verden er kjip sånn. Den vil ikke ofte ikke høre. Jeg kom til å tenke på Smiths-albumet da jeg leste meg gjennom Vetle Lid Larssens bøker vinteren 2014, et forfatterskap som begynte på 1980-tallet og pågår fortsatt.

Verden hørte på Vetle Lid Larssen på 1980-tallet. Da var han portrettjournalist i Aftenposten og del av "De unge gamle"-kretsen (Jan E. Hansen, Håkon Harket, Fredrik Skavlan, Erik Fosnes Hansen), som visste alt om livet, kunsten og dyre rødviner. De beste intervjuene hans fra denne perioden er samlet i bokform, og like etter fikk han strålende anmeldelser og stort publikum for debutromanen 2.

Vetle Lid Larssen var altså tilsynelatende som skapt for tiåret som var på vei: 1990-tallet. Men der tidsånden til dels var preget av ironi, lek og spydigheter i årene etter Berlinmurens fall og før 11. september 2001, gikk Larssens bøker motsatt retning.

1990-tallet: Det bankende hjertes tiår

Mens folk snakket i hermetegn, var 1990-tallet det bankende hjertes tiår i Vetle Lid Larssens forfatterskap.

Bøkene fra dette tiåret har en påståelig, manisk energi som mangler gode historier å bruke seg på. Det gjelder både I engelens munn, Kjærlighet før øya synker, Tulipandronningen og Himmeltårnet.

De har alle sterke hovedpersoner i avgjørende livssituasjoner, men slipper ikke unna sin forfatters ønske om å ta et oppgjør med tiden han lever i. Romanene lider litt under det, selv om de aldri er kjedelige. Himmeltårnet fikk hard medfart da den kom i 1999, men er så stor i ambisjon og ord at den vant meg over.

Parallelt med romanene har han skrevet reiseskildringer, portrettert Vigelandsparken, skrevet drama og et lang og morsomt essay om et sex-fiksert samfunn. Den kom i 1998, og er selvsagt like aktuell i dag.

2000-tallet: Storslagne historiske romaner

Tidlig på 2000-tallet fikk han en alvorlig hjerneskade etter en ulykke i hjemmet. Etter flere år med rehabilitering kom Norske helter i 2007.

Resten av 2000-tallet har vært en parademarsj for Vetle Lid Larssen. Med 1001 natt fant han sjangeren som forener journalistikken og historiefortellingen, i en utrolig fortelling om hvordan europeiske sjøfolk ble tatt til slaver av Algerie på 1700-tallet.

Den er basert på historiske kilder. Det samme er, noe løsere, Lucias siste reise, om helgenen som ble drept på 300-tallet, og alt som skjedde med hennes levninger de neste 1700 årene.

Med sin hittil siste roman, De stjernekyndige, har Vetle Lid Larssen tatt nye steg som historiesnekker. Persongalleriet er krystallklart, vi får lange og korte plottlinjer, skildringene er overdådige og alt styres stødig av en forfatter som har funnet kursen sin.

Og ja, mellom de historiske romanene har han også skrevet bok om forholdet sitt til den avdøde faren Lars Andreas Larssen, Hvordan elske en far og overleve. Det er en av de tre morsomste bøkene som er skrevet på norsk, og dessuten rørende. Les den også!

Dette er Vetle Lid Larssens bøker i kronologisk rekkefølge:

• Mannfolk (1989)
• 2 (1990)
• I engelens munn (1992)
• Kjærlighet før øya synker (1996)
• Tulipandronningen (1998)
• Anti-sex (1998)
• Himmeltårnet (1999)
• Såpe - kledd med Frelsesarmeen (2002)
• Parken (2003)
• Kongen (2006)
• Norske helter (2007)
• 1001 natt (2013)
• Hvordan elske en far - og overleve (2015)
• Lucias siste reise (2021)
• De stjernekyndige (2023)

Mannfolk (1989)

Jeg vet dette må være vanskelig å begripe for alle som er født og oppvokst i den emo-speeda offentligheten som omgir oss i 2023, men det fantes en tid da portrettintervjuer med kjente mennesker ikke var terapitimer for deres livssmerte. Mange av dem ble skrevet av Vetle Lid Larssen.

Mannfolk (1989) samler flere av intervjuene han gjorde på midten/slutten av 1980-tallet, og dette er en fest av sarkasmer og spissformuleringer, og bør leses av alle som skriver.

• "Etter en injeksjon med lederartikler ser Kåre Willoch straks bedre ut."
• "Mens blakke kolleger blir kastet på hodet ut fra Ryktebørsen, flyr Knut Haavik privatfly til landstedet i Sandefjord, hvor en helhjertet kone venter med en halv burgunder."
• "De bor beskjedent, i et unnselig lite palass i utkanten av Kristiansand."

2 (1990)

Så vidt jeg husker, og det kan godt hende jeg husker feil, jeg var jo bare 14 år på den tida, så var ikke virkelighetslitteratur et begrep i den norske boksamtalen i 1990. I dag hadde nok Vetle Lid Larssens romandebut blitt sendt gjennom den kverna.

Det handler tross alt om Villiam, som er født i 1960, som har en yngre og litt plagsom bror, Georg. I virkeligheten er Vetle Lid Larssen født i 1960, og har en bror som heter Gaute. Dedikasjon i begynnelsen av boka: "Til Gaute, med kjærlighet". Disse sammentreffene KAN jo være helt tilfeldige, selv om jeg tviler.

Nok om det, denne fine romanen handler om forholdet mellom brødrene, som vokser opp i Oslo (tror jeg, det er få stedsmarkører i boka), som barn av et 68'er-par som strever med sitt. De har også en kjær onkel.

Jeg husker boka som voldsom og medrivende da jeg leste den som 19-åring. Som 47-åring opplevdes den som en velskrevet, fin historie som mangler litt tyngde for å gjøre det helt store inntrykket. Okei, brødrene slåss og krangler og foreldrene skiller seg, men jeg fikk aldri følelsen av at Georg eller Villiam var på virkelig tynn is.

I engelens munn (1992)

En av mine topp 5 favorittbøker er Torgrim Eggens debutroman Gjeld fra 1992, om en fyr som krasjlander etter jappetida.

Denne romanen av Vetle Lid Larssen er en tvillingroman til Eggens: Det er plenty av nedtur, pengeproblemer og livsgrubling her også. Men boka er et par knepp mer mollstemt enn Gjeld. Vetle Lid Larssen har ikke samme ambisjon som Eggen om å ta tidsånden på pulsen, det er færre samtidsmarkører enn i "Gjeld".

I engelens munn skildrer sammenbruddet dag for dag, og det blir ganske mange scener hvor hovedpersonen flykter fra sine håndfaste demoner og oppsøker kvinner som han tror han kan stole på. Oslo noir, med andre ord.

Boka er litt språkmessig stilforvirra. Det snakkes om "hytta" og "øya", men også om "haven" og "maven". Det står både "etter" og "efterpå". Uttrykk som "gutta fra gaten" klinger dårlig. Forlates riksmålet helt i neste bok? Det blir spennende å se.

Kjærlighet før øya synker (1996)

Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.

Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.

Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.

Men hey - boka har i snitt terningkast fem på bokelskere.no, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.

Tulipandronningen (1998)

Denne er definitivt noe utenom det vanlige. Det handler om en gutt med en lei diagnose som gjør at han er tvunget til å holde seg innendørs i begynnelsen av handlingen, men livet åpner seg opp.

Boka følger to handlingstråder: Forholdet til den unge kvinnen i leiligheten over gata, og guttens kamp for å la kirkeklokkene få kime (!) i et temmelig sekularisert land. Pluss at boka har litografier av Nico Widerberg.

Jeg likte denne boka. Tråden om kirkeklokkene minner mye om Erlend Loe i stilen. Historien om jenta over kan minne om en lignende del av debutromanen 2 fra 1990. Språket er lett og ganske naivistisk, og blir aldri for pompøst. Selv når kirkeklokkene får ringe for fullt i siste kapittel, tipper teksten aldri over i det banale, men lander på beina.

165 sider, passer bra for ungdom.

Anti-sex (1998)

Alle debattbøker burde vært som denne; morsomme, lekne, tydelige. Anti-sex er ei framsynt bok. Den handler om romantikkens død og sexens seier i dagens samfunn.

Hvis Vetle Lid Larssen hadde skrevet en oppfølger i dag, ville han sannsynligvis skjerpet tonen ytterligere. I 1998 var pornografien fortsatt omgitt av en del stengsler, og sjekking foregikk stort sett ansikt til ansikt. I 2024 kan alle oppsøke pornografi når de vil, takket være nettet. Andre personers tiltrekningskraft avgjør vi med et sveip på mobilskjermen.

Boka handler selvsagt ikke bare om sex. Den er like mye en protest mot et samfunn hvor Vesten etter andre verdenskrig har kvittet seg med tradisjoner og normer som vi burde beholdt. Resultatet er en flat verden uten mystikk og ånd. (Jeg regner med at boka er blitt flittig lest i konservative kretser.)

Høres det ut som ei sint bok? Den er ikke det. Den er utrolig morsom og tankevekkende (og kort; 86 sider). Og den målbærer mange av de samme tankene som forfatteren skriver om i romanene sine.

Himmeltårnet (1999)

Alle kynikere har en indre romantiker, og denne boka snakket til min. Det ville vært lett å avfeie Himmeltårnet (som også ble "nullet" av Kulturrådet i sin tid). Det er en oppjaget, adjektivtung tekst som oppleves mer som et postulat enn som en historie. Men hei, jeg liker forfattere som ikke legger bånd på seg, men skrur alt opp til 11.

Det handler om byråkraten Kamante, som leter etter et sted i landet som han kan besøke for å skrive rapport om kjærlighetens stilling i vår tid (!). Han finner bygda Aur, og en håndfull folk der som er i like tett og hyppig kontakt med livets store spørsmål som Kamante.

Boka minner om Kjærlighet før øya synker: Bygdemiljø, ånd vs. materie, de store spørsmålene, hyppige replikkvekslinger om livets aller største mysterier. Himmeltårnet kan også leses som et moderne nikk til Unge Werthers lidelser av Goethe. Det forelskes, det sanses, det lides. Og midt i alt handler teksten om det fysiske himmeltårnet, et gigantisk byggverk som bygdas kjipinger vil bygge midt i den vakre naturen.

Denne boka er ikke for alle. Men for meg! Hør gjerne Waterboys-platene A pagan place og This is the sea mens du leser, for å sikre at du kommer i rett modus.

Såpe - Kledd med Frelsesarméen (2002)

Du kan alltid stole på at reporteren Vetle Lid Larssen leverer gull. I denne boka har han reist til Bangladesh sammen med fotograf Knut Bry, i et prosjekt som Frelsesarméen satte i gang. Boka er en veksling mellom inntrykkene fra Bangladesh og norske designeres redesign av klær.

Dette er ei bok å bli både glad, trist og håpefull av, mye på grunn av Vetle Lid Larssens vitale penn. Boka er selvsagt bare blitt mer aktuell på de 22 årene som er gått siden utgivelsen.

Du finner boka på Nasjonalbibliotekets hjemmeside. (Illustrasjonen under er en fotomontasje, som du kanskje ser.)

Parken (2003)

Hvis du likte Knausgård sine årstid-bøker, kommer du til å like denne. Eller skal vi heller kalle det reise-essay?

Jeg er akkurat så A4-nordmann som forfatteren harselerer med i denne boka; jeg skjønner ikke helt poenget med parker i Norge. På 20 minutter kommer du deg ut i naturen fra et hvilket som helst punkt i Norge. (I Paris tar jeg alltid turen til Luxembourg-parken, men kjeder meg fort.)

Boka om Vigelandsparken kretser rundt mange velkjente VLL-temaer, som farskap, manglende ånd i kongeriket Norge osv. Teksten er energisk og engasjert, og jeg er svak for sjangeren. Det bør lages flere slike bøker om de aller nærmeste attraksjonene vi har.

(Illustrasjonen under er en fotomontasje.)

Kongen (2006)

Dagligvaremiliardæren Reinhardt Olsen er på befaring i ei kirke. Han skal kjøpe den for å bruke den som kjøpesenter. Ved et uhell smeller døra igjen bak ham, og Reinhardt blir innstengt. Han får god tid til å kjenne på sult, tørst og valgene han har tatt i livet.

Kongen er en monolog skrevet for scenen, på bare 64 sider. Den ble skrevet til en konkurranse i forbindelse med 100-årsdagen for Henrik Ibsens død.

Monologen har Vetle Lid Larssens velkjente klo og humor, og handler igjen om forholdet mellom far og sønn, og mangelen på ånd i kongeriket Norge. Reinhardt Olsen både elsker og forakter den enfoldige befolkningen han har blitt dagligvarekonge for.

Absolutt anbefalt!

Norske helter (2007)

Med romanen Norske helter bearbeidet Vetle Lid Larssen sin egen alvorlige ulykke.

Han skadet seg i 2003, da han fikk en stålbjelke i hodet. Plagene gikk ikke over. Til slutt endte han på Sunnaas sykehus for rehabilitering. Det ble en langvarig prosess.

Norske helter (2007) handler ikke om Vetle Lid Larssen, men om en mann som blir innlagt etter en bilulykke. Hvem han er og hvem som venter på ham etter sykehusoppholdet, er noe av spenningsmomentet i boka.

Boka skildrer godt det klaustrofobiske ved å være innlagt, og underlagt systemer, rutiner og døgnrytmer som minner lite om dagliglivet.

Den er også et mildt oppgjør med et helsevesen som tenker i tall vel så mye som i mennesker. Jeg er ikke sikker på hvem heltene i boktittelen viser til, men det er neppe toppbyråkratene i Helse-Norge.

1001 natt (2013)

1001 natt av Vetle Lid Larssen er en historisk dokumentar-roman som er vanskelig å legge fra seg.

Hvorfor ble tusenvis av europeere på 1700-tallet tatt som slaver i Alger i Nord-Afrika uten at hjemlandene deres gjorde noe særlig for å befri dem?

Det er dette boka handler om. Den skildrer forfatterens kildejakt samtidig som han forteller historien om dramaet for 250 år siden. Vetle Lid Larssen tegner et tydelig bilde av verden slik den var i 1770-årene, fra det overordnede politiske nivået og helt ned i de sanselige, svært ofte motbydelige, detaljene.

Ei bok for alle som liker en god historie fra virkeligheten. Vetle Lid Larssens mange talenter får virkelig skinne i denne boka.

Hvordan elske en far - og overleve (2015)

Det skrives antakeligvis for mange bøker om forfatteres fedre. Vetle Lid Larssens bør du lese likevel, for den er i en klasse for seg.

Tenk deg en slags Min kamp på en tidel av plassen som Knausgård brukte, fortalt med mer humor, varme, sarkasme og selvironi på 200 sider enn Knausgård klarte på sine seks bind: Der har du Vetle Lid Larssens bok om faren, Hvordan elske en far og overleve.

Jeg tror familien min er glad for at jeg leste denne boka på bare to dager, for det var umulig å holde latteren inne. Dette er uten tvil den morsomste boka fra Vetle Lid Larssens hånd. Boka handler om oppveksten med en feilbarlig, men fantastisk far, og hvordan Vetle prøvde å komme seg ut av skyggene hans.

Skuespiller Lars Andreas Larssen ble folkeeie på 1970- og 80-tallet. Samtidig ble Vetle Lid Larssen en markant journalist med sine spydige portrettintervjuer, og senere kom romaner, reisebøker og scenetekster. Den profesjonelle rivaliseringen mellom far og sønn er den røde tråden i boka.

På det personlige planet er det ingen store svik eller oppgjør, bare en uro over alt de ikke fikk sagt til hverandre. Lars Andreas Larssen ble rammet av Alzheimer tidlig på 2000-tallet, og boka følger ham inn i sykdommen og døden.

Hva mer? En rekke norske kjendiser har biroller i boka, og forfatteren tipser uanstrengt og ofte om andre far-sønn-bøker du bør lese. Det er med andre ord mange grunner til å lese denne boka.

Lucias siste reise (2021)

Kan ei bok på 630 sider være for kort?

Middelhavet har vært et basseng for krig og konflikt siden den første båten ble satt på vannet.

I Lucias siste reise bruker Vetle Lid Larssen selveste Sankta Lucia, som skal ha levd rundt år 300, som omdreiningspunkt for å fortelle en serie historier om regionen de siste 1700 årene. Det begynner med livet til Lucias selv, og hennes martyrdød.

Boka hopper videre til bestialske slag med vikinger, arabere, tyrkere og franskmenn i manesjen. Historiske kjendiser som den norske kongen Harald Hardråde og forfatter Dante dukker opp, før alt knyttes sammen i Lucias fødeby Siracusa på Sicilia i vår tid til slutt.

Hvis du likte romanen hans om norske slaver i Algerie (1001 natt), kommer du til å like denne også. Den er som forgjengeren basert på skriftlige kilder, men hakket mindre journalistisk.

Alt er velskrevet og pageturnende.

Det som mangler, er litt kontekst for en uvitende protestant som bare forbinder Lucia med boller og altfor tidlige frokoster i barnehagen rett før jul. Hvorfor ble Lucia en helgen? Hvorfor er alle så opptatt av henne i årene etter hennes død? Til tider minner boka litt om en spionfilm hvor alle er opptatt av en ting som ingen egentlig vet hva er.

Passer for deg som likte Da Vinci-koden, og, vil jeg tro, bøkene til Tom Egeland.

De stjernekyndige (2023)

Dette er en maksimalistisk fest.

Ambisjoner, sjalusi, lidenskap, vitenskap og storpolitikk forenes i en ekspedisjon til Vardø i 1769. Der skal reisefølget gjennomføre en viktig astronomisk undersøkelse. Ja, hvis de ikke har kverka hverandre før den tid, og hvis det skulle slumpe til å være klarvær på akkurat riktig dato sommeren 1769.

Er boka, med sine 560 sider, for lang? Nei. Lengden er et poeng i seg selv. Jeg fikk virkelig følelsen av å være stuck der oppe sammen med dem for 250 år siden, i mørket, med alle problemene, rottene, viljene og intrigene mens de ventet på Venus, sola og postbåten.

Boka er basert på en sann historie, og føyer seg inn i rekka av lignende Vetle Lid Larssen-bøker fra det siste tiåret: Som med 1001 natt og Lucias siste reise bruker forfatteren virkelige personer og ekstreme hendelser for komponere en drivende god fortelling.

Med De stjernekyndige viser Vetle Lid Larssen hvilken dreven romansnekker han har blitt med årene. Han sjonglerer flere plott og sidehistorier om hverandre, og de tre mennene i hovedrollene har sine tydelige motiver og demoner. Det hjelper om du er litt interessert i vitenskapshistorie, men boka passer like godt for alle som elsker å lese om gruppedynamikk, maktstrukturer og dårlig ledelse.