Hva er klassisk musikk del 4 - wienerklassisismen og romantikken

Klassisismen (eller wienerklassisismen, ca. 1750 – ca. 1830)

Denne perioden satte som tidligere nevnt navnet sitt på den klassiske musikken. Innen litteraturen kalles denne perioden opplysningstiden, en periode som startet lenge før klassisismen. Innen kunst og arkitektur ble idealene fra antikkens Hellas og Roma løftet frem, med rene linjer og lett eleganse.

Komponistene komponerte fortsatt på bestilling. Kirken og adelen var fortsatt de klassiske komponistenes primære arbeidsgivere. Kunstnerisk frihet var det lite av, det var forventninger til hvordan resultatet skulle bli.

Wien ble regnet som Europas musikalske sentrum på 1700-tallet. Mange komponister og musikere trakk til Wien, som hadde et rikt konsertliv. Alle de store komponistene fra denne tiden hadde tilknytning til Wien.

Haydn, Mozart, Beethoven. De tre navnene HAR du hørt. De er de tre store navnene innen (wiener)klassisismen, samt den klassiske musikken generelt – spesielt når det gjelder de to sistnevnte. Musikken de komponerte stod i kontrast til barokkens tunge, komplekse musikk. Musikken hadde et lettere, renere utrykk med enklere struktur og form.

Joseph Haydn (1732-1809) regnes som et av de største navnene i europeisk musikkhistorie. Om verkene hans er mindre kjente enn Mozart og Beethoven sine verk, så var Haydn en veldig viktig stilskaper, som også stod bak flere flotte verk som har blitt fremført fra hans levetid og frem til i dag. Men – noe urettferdig - så blir han ofte raskt forbigått som wienerklassisismens og strykekvartettens “far”, uten at man alltid dveler for mye ved musikken som han faktisk komponerte.

For der er det mye flott! Han var en produktiv og høyt ansett komponist som komponerte symfonier, konserter, strykekvartetter, operaer, messer og mer. Haydn var en mester i å utvikle og utbrodere forskjellige tema i komposisjonene hans, med både lekenhet og eleganse. Han var en populær og høyt respektert komponist i hans samtid, og både Mozart og Beethoven beundret han dypt.

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) er muligens den best kjente klassiske komponisten. Han var, i motsetning til Haydn, ikke en stilskaper – han komponerte i, og holdt seg til, den wienerklassiske tradisjonen som allerede eksisterte. Han var ikke en pioner, han fornyet heller ikke stilen som Beethoven gjorde. Når han allikevel regnes som en av verdenshistoriens viktigste komponister, så er det fordi musikken hans er så perfeksjonert at den nesten er overjordisk.

Mozart var uten tvil et enestående geni. At han var et vidunderbarn og en fantastisk instrumentalist som mestret flere instrumenter må vi bare ta for god fisk fra samtidens notater. Det er selvsagt overhodet ingen grunn til å tvile på det - men det at han var en helt enestående komponist VET vi, for det har vi jo konkrete bevis på.

Du kan lese mer om Mozart i denne artikkelen.

Ludwig Van Beethoven (1770-1827) var av nederlandsk avstamning (derav navnet), men ble født i Bonn i dagens Tyskland. Han flyttet ikke til Østerrike før i 1792, da han slo seg ned i Wien, hvor han raskt ble integrert i byens musikkmiljø – og hvor det raskt ble klart at han var like mye et enestående geni innen komposisjon som hans forgjengere.

Beethoven mistet jevnt og trutt hørselen gjennom livet, noe som – fullt forståelig - gav han dype depresjoner. Noe som videre muligens er en del av forklaringen på at musikken hans ble litt mørkere, dystrere og mer personlig enn hva som var gjengs innen wienerklassisismen.

Beethoven ble umåtelig populær i hans levetid, og da han gikk bort gikk Wien mann av huse for å delta i begravelsen hans.

Romantikken (ca. 1820 – ca. 1910)

Romantikken var muligens den perioden hvor det var en tydeligst rød tråd mellom musikken og de øvrige kunstformene. Individualismen stod sterkt under romantikken, og musikken ble litt mer eksperimentell, langt mer vågal og personlig. Musikalsk var man fortsatt godt plantet i «the common practice period», men man tøyde harmonikken mer og mer i løpet av denne perioden.

Rent sosialt så ble den klassiske musikktradisjonen mer demokratisk – den ble i mindre og mindre grad en adspredelse for adelen, og i større og større grad en tradisjon for alle samfunnsklasser – selv om den i praksis var forbeholdt det rikere borgerskapet.

Beethoven hadde som sagt allerede begynt å vri skipet over mot romantikken. Spesielt de siste komposisjonene hans bevegde seg langt utover de wienerklassiske idealene, med mer komplekse harmonier og en tidvis mørkere og dystrere stemning. Men de fleste regner han allikevel som en wienerklassisk komponist, selv om mange av de senere verkene hans helt klart hører bedre hjemme under romantikken.

Franz Schubert (1797-1829) regnes også som en av pionerene innen romantikken. Schubert komponerte i de fleste sjangere og var særdeles populær - men han er kanskje mest kjent for å ha komponert en svær katalog lieder – tonesatte dikt, hvorav Schubert har komponert minst 600.

Lied er ganske likt romanser, som vår egen Grieg komponerte flere av. Ellers komponerte Schubert alt fra orkestermusikk og sceniske verk til kammermusikk.

Schubert døde bare 31 år gammel, men han rakk å komponere en imponerende katalog med forskjellige verk som blir fremført den dag i dag, og han blir regnet som en av de mest betydningsfulle komponistene under romantikken, selv om han gikk bort i en alder hvor de fleste i dag knapt har blitt ferdig med studiene og flyttet hjemmefra.

Johannes Brahms

Andre markante romantiske komponister er Felix Mendelssohn (1809-1847), Robert Schumann (1810-1856), Frédéric Chopin (1810-1849), Johannes Brahms (1833-1897) og flere andre.

Den mest markante operakomponisten under romantikken var uten tvil italieneren Guiseppe Verdi (1813-1901), mens franskmannen Hector Berlioz (1803-1869) regnes på sin side som skaperen av programmusikken – her har Symphonie Fantastique status som det ruvende mesterverket.

Likestilling i musikken

Musikkhistorien er, som så mye annet, dessverre ikke proppfull av prominente kvinner. Men musikkonservatoriene var faktisk de første utdanningsinstitusjonene som anerkjente kvinnelige studenter. Musikk ble regnet som en passende syssel for 1800-tallets kvinner fra borgerskapet, og flere utdannet seg til å bli profesjonelle utøvere innen spesielt sang og piano, men etter hvert også andre instrumenter. Ofte til hjemmebruk og huskonserter, men spesielt flere kvinnelige sangere fikk stjernestatus på denne tiden.

Agathe Backer-Grøndahl

Komposisjon ble derimot regnet som mannens domene, så kvinnelige komponister merket en del motstand – men en del kvinnelige komponister gjorde seg bemerket i løpet av romantikken. Maria Szymanowska (1789-1831), Clara Wieck (1819-1896, også kjent som Clara Schumann) og Fanny Mendelssohn (1805-1847), samt vår egen Agathe Backer-Grøndahl (1847-1907) er blant de kvinnelige komponistene som etablerte seg til tross for fordommer og ren motarbeidelse.

Nasjonalismen, eller nasjonalromantikken

Nasjonalisme er ofte et negativt ladet ord i våre dager. Men i utgangspunktet var hensikten en helt annen – nasjonalismen handlet først om å løfte opp de lavere klassene. Bønder, fiskere, håndverkere, og ikke minst den stadige voksende andelen industriarbeidere – majoriteten av befolkningen i de fleste land – hadde gått helt under radaren innen kunst, litteratur og musikk. Men på 1800-tallet begynte det å vokse frem en interesse for folkelig kultur, som folkeeventyr og folkemusikk.

Nasjonalismen var ikke bare kulturell, den var også politisk. I kjølvannet av Napoleonskrigene var det folkelige opprør i flere land – og selv om bakgrunnen for disse opprørene var klassekamp, ble nasjonalistiske ideer flittig brukt i mange sammenhenger.

Februarrevolusjonen i 1848 ble et slags midlertidig punktum for klasseopprørene, men nasjonalromantikken levde fortsatte videre i beste velgående. Den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder (1744-1803) var en viktig brikke i utviklingen av nasjonalromantikken. Han pratet om hvordan enhver nasjon hadde sin «karakter», og lanserte ideen om «volksgeist» - folkeånd. Det oppstod i løpet av 1800-tallet både en nysgjerrighet rundt, men også en akademisk interesse i å samle inn, folkediktning og folkemusikk i forskjellige europeiske land – både historier og musikk.

I Norge samlet Asbjørnsen og Moe inn folkeeventyr og legender. Brødrene Grimm gjorde det samme i Tyskland, Perrault i Frankrike. Brødrene Grimm burde være kjent nok for de fleste, men mange er ikke klare over at de opprinnelig var filologer, at de faktisk la grunnlaget for den moderne språkvitenskapen, at de gikk vitenskapelig til verks når de samlet inn folkeeventyrene som de er kjente for, og at de også studerte likhetene mellom eventyr fra forskjellige deler av verden. De fikk stor betydning for innsamling av folkediktning i andre land, derunder i Norge.

Innen musikken kan man ikke snakke om nasjonalromantikk, hverken i eller utenfor Norge, uten å snakke om Edvard Grieg (1843-1907). Han er en av de best kjente nasjonalromantikerne, og uten tvil Norges mest kjente komponist. Og selv om det snakkes mindre om han utenfor Norges grenser enn hva mange nordmenn tror, vil de fleste i hvert fall nikke gjenkjennende hvis du nynner på «Morgenstemning», uansett hvor du er i verden.

Grieg komponerte langt mer enn nasjonalromantikk – han var en dyktig komponist, sterkt forankret i 1800-tallets romantikk, og med kjennskap til både wienerklassisismen og barokken. Han hadde tidvis kraftig utrykk og en banebrytende bruk av harmonikk, som mange mener gav grunnlaget for impresjonismen som kom etterpå. Men når det er sagt så var han veldig opptatt av folkemusikk generelt, og samlet inn flere melodier som han skrev ned på noter, arrangerte for eksempelvis klaver, og videre lot seg inspirere av i flere av hans komposisjoner.

Mange kjenner både «Morgenstemning» og «Dovregubbens Hall» fra Peer Gynt, men et av de mest spilte stykkene hans internasjonalt, er hans A-mollskonsert, som de fleste internasjonalt kjente pianister har på sitt repertoar. Det er et veldig krevende stykke å spille, både fordi det er teknisk vanskelig å fremføre, og fordi det må fremføres med heftig bruk av dynamikk.

Richard Wagner (1813-1883), som er mest kjent for sine svulstige operaer, dro harmonikken enda lengre. Den neste musikalske korsveien var impresjonismen, som vi skal se på i neste artikkel.