Gjendiktningsdugnad for Ukraina

Gjendiktnings-dugnad for Ukraina

Fjorten poeter på fjorten dager var en gjendiktningsdugnad til støtte for Ukraina, etter initiativ fra lokalebibliotekene i Deichman. Sølvberget og Kapittelfestivalen er invitert til å være med og spre diktene.

Dugnaden varte fra 15. til 28. mars. Fjorten poeter på fjorten dager har mottatt støtte fra Fritt ord. Les mer om prosjektet på nettsidene til Deichman.

Tekstene som publiseres i Gjendiktningsdugnad for Ukraina er underlagt Creative Commons-lisens BY-NC 4.0. Det betyr blant annet at du kan kopiere, distribuere og spre verket i hvilket som helst medium eller formatFør du deler, les om vilkårene for deling her.

15.mars: To dikt av Jurij Izdryk (gjendiktet av Erlend Wichne)

Jurij Izdryk ble født i Kalush i provinsen Ivano-Frankivsk i 1962. Han regnes som en av Ukrainas mest framstående postmoderne poeter og prosaister. Han er redaktør for tidsskriftet Chetver og har gitt ut en rekke romaner og diktsamlinger.

Erlend Wichne er forfatter og oversetter. Seneste bok: Sankthans, Flamme forlag 2019.

Bønn

når verden snur ryggen til

og det er gap og vegger mellom oss

snakk med meg

snakk med meg

selv om ord alltid taper

og når det lukter krig omkring oss

og første slag allerede raser

snakk med meg

snakk med meg

selv ord kan være en omfavnelse

jeg vet bare én ting kan bare dette

og ber deg engstelig stille og klossete:

snakk med meg

snakk med meg

og la kroppen din tre ut av ordene

*

MAKE LOVE

denne krigen er ikke krig – det er en mulighet til å ikke drepe noen

denne kjærligheten er ikke kjærlighet inntil døden – den varer så lenge den varer

å ta vare på hverandre – det er alt denne anledninga byr oss

og å se på verden gjennom et stødig riflesikte

og å se inn i oss sjøl gjennom alle mikroskoper i verden

og å se på deg hver time hvert minutt til enhver tid

for å beskytte hverandre – og gjennom å bevare roen og fortsette

brenne til grunne og stige til værs som røyk

denne krigen er ikke krig – men en brennende og sikker lidenskap

denne kjærligheten vil vare for alltid – slik øyeblikk forsvinner for alltid

vi treffer bunnen og blir stående i en ny himmel

det er ei snor mellom oss

den snora er ei lunte

17. mars: HAR VI IKKE VARM KRIG I SPRINGEN? av Ija Kiva (gjendiktet av Tove Jensen Holmås og Stig Holmås)

Ija Kiva ble født i 1984 i Donetsk og skriver på både ukrainsk og russisk. Hun har gitt ut to diktsamlinger. I 2014 måtte hun flykte fra stedet hun vokste opp etter krigsutbruddet i Donbass. Siden da har hun bodd i Kyiv, som hun nå også har blitt nødt til å rømme fra. Via en rekke togreiser har hun klart å ta seg til Lviv, der hun i skrivende stund befinner seg.

Tove Jensen Holmås er oversetter og arkivar ved Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.

Stig Holmås er forfatter. Seneste bok: Dagene er blitt fortere nå, Gyldendal 2021.

Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.

HAR VI IKKE VARM KRIG I SPRINGEN?

Har vi ikke varm krig i springen?

Har vi ikke kald krig i springen?

Er vi virkelig tom for krig?

De lovet jo at den skulle komme tilbake i ettermiddag

Vi leste jo oppslaget med egne øyne:

«Krigen vil være tilbake klokken fjorten null null»

Og nå har det allerede gått

tre timer siden krigen ble borte,

seks timer siden krigen ble borte.

Og hva om krigen ikke kommer tilbake før i kveld?

Uten krig blir det ingen klesvasking,

ingen matlaging,

ikke engang en enkel kopp te å nippe til.

Og nå er det allerede

åtte dager siden krigen ble borte.

Det lukter dårlig av oss.

Ektefellene våre vil ikke dele seng med oss.

Barna våre har glemt hvordan det er å smile,

de bare krangler.

Hvordan kunne vi innbille oss

at krigen aldri skulle ta slutt?

Skal vi virkelig bli nødt til å gå rundt til naboene

på den andre siden av den grønne parken vår

og be om litt krig?

Skal vi virkelig være redde for at den skvulper over

og går til spille på veien hjem?

Skal vi virkelig prøve å forestille oss livet uten krig,

og bare se på dette fraværet av krig

som et midlertidig problem?

På våre kanter av verden

anses det som unaturlig

hvis ikke krigen strømmer av sted i rørene.

I hvert eneste hjem.

I hvert eneste svelg.

17. mars: Alt vil forandre seg av Serhij Zjadan (gjendiktet av Katrine Heiberg)

Serhij Zjadan er født i 1974 i Starobilsk og bor i Kharkiv, der han fortsatt befinner seg og jobber som frivillig. Han er forfatter og oversetter, er oversatt til 13 språk og har mottatt flere nasjonale og internasjonale priser for bøkene sine. På norsk finnes Anarchy in the UKR, Pax forlag 2014, og Mesopotamia, Pax forlag 2018.

Tove Jensen Holmås er oversetter og arkivar ved Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.

Katrine Heiberg er forfatter og litteraturkritiker. Seneste bok: Det gule bladet, den svarte pupillen, Kolon 2018.

Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.

Alt vil forandre seg

Alt vil forandre seg. Selv denne evige varmen

vil forandre seg. Tåkas stabile ubevegelighet vil skifte.

Gressets våte ortografi vil miste sin iboende

rene linje sammen med stilkens uttrykksfulle kalligrafi.

Tingenes målestokk, som du godtar så lett, vil forandre seg,

stemmen, som vokste seg tjukk i mørket, vil bli hes,

oktober, som du kjenner på det ødelagte lyset

og det overmettede rommet, vil også forandre seg.

Det vil skje på denne måten: en fugls letthet og raseri

mennesker som forhindrer ettermiddagskulda ved å synge,

vil begynne å huske vinteren som et glemt språk,

de vil lese det, gjenlese det, gjenkjenne det.

Og alt vil forandre seg for deg også, du

vil ikke slippe unna denne advarselen, frykten

til svarttrosten om morgenen, som kretser inn de skarpe,

varme trærne og slår vingene mot det blinde glimtet.

Land som fryser til kjernen.

Solrike dager for de modige og de uheldige.

Pusten din vil forandre seg til slutt, når du resiterer

en memorert liste over unnskyldninger, dogmer og feil.

Tørrheten vil forandre seg, og fuktigheten fra lavlandet

vil forandre seg, åkerens vinterkulde vil forandre seg,

det gjenstridige oktobergresset og kvinners stemmeleier

vil forandre seg. Som om høsten, som om høsten.

18. mars: Hugs alltid av Kateryna Babkina (gjendiktet av Hilde Kvalvaag og Sivert N. Nesbø)

Kateryna Babkina ble født i 1985 og har gitt ut en rekke diktsamlinger, romaner, novellesamlinger og barnebøker. Etter den russiske invasjonen bestemte hun seg for å flykte fra hjemmet i Kyiv og kom etter flere døgn fram til Polen sammen med moren sin og sønnen på et år. Diktet "Hugs alltid" er tilegnet de flere hundre menneskene som døde under Euromajdan i 2014.

Hilde Kvalvaag er forfatter. Seneste bok: Djuphavsslettene, Vigmostad & Bjørke 2021.

Sivert N. Nesbø er forfatter og akademileder ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Seneste bok: Varme og vatn, Tiden 2021.

Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.

HUGS ALLTID

Når du ligg for døden, hugs

at det gode alltid vinn,

sjølv om det ikkje verkar opplagt frå byrjinga,

at det ein eller annan stad finst sølvtre og rolege elver

og at berre det du gjev bort, vil vera ditt for alltid,

sjølv om det er lyset ditt:

at kjærleiken ikkje gjer vondt eller skremmer

sjølv om du i kjærleik vert gripen av ei uoverstigeleg redsle og smerte.

Tenk under ingen omstende over

at etter deg skal andre leva og dø

som ikkje kjende til at du fanst.

Så når – venta eller ikkje – tida er komen

i ein by kor alt er sett i brann

i eit land som krev altfor mykje av deg

nemn alle du elskar for deg sjølv

dei som i kjærleik skal vandra i spora dine

og lukk ikkje auga.

Hugs alltid: tynne strålar som strøymer gjennom all tid,

skjøre klangar i lufta, lyseblå røyster,

glitrande gull i andres auge.

Så når du ligg for døden, syng stille for deg sjølv:

liv blir til liv som havet i regn

og derfor sluttar det aldri.

... gløym ikkje å nemne dei som ikkje tydde noko for deg

som ikkje elska deg eller tok vare på deg

som ikkje hjalp deg då du var stranda

og be for dei som eldfullt vart kalla fienden

og sjølvsagt for dei vonde og dei svake

og for dei som ikkje er som dei burde vere

og dei som ikkje er som deg.

Gløym for einkvar pris ikkje dei som er ute i felten, på havet, i parken, på kino,

dei som fell, som hoppar, som set seg på huk, som lyg, som har første dag i barnehagen,

som brenn i helvete, som har bakt en pai, som har kjøpt ein kjole, som knuste eit vindauge,

som heldt lovnadane sine, som ikkje veit kvar dei skal gå eller kvar dei skal leite.

Kall dei ved namn, så du ikkje gløymer nokon av namna.

Ho som er einsam og han som reparerer taket vårt.

Dei som parkerer feil kvar dag, som alltid søv på høgre side,

dei som høgg is av trappene, dei som forakta redsla og fall i strid.

Over deg brenn eit lys, det er stilt i rommet og utanfor.

Du er gjennomskinleg og vektlaus og tilhøyrer ikkje nokon,

er mindre enn eit insekt og lettare enn dogg.

Byrja å renna, elv; slå ut i blom, frø; søk etter det som er over,

gløym ikkje, lat ikkje vere å nemne dei, fortell om dei og ønsk dei alle det same.

19. mars: To dikt av Halyna Kruk, gjendiktet fra svensk av Sindre Andersen

Halyna Kruk ble født i Lviv i 1974. Hun har gitt ut en rekke diktsamlinger og er også en kjent banebokforfatter. Hun er professor i litteratur ved Ivan-Franko-universitet i Lviv, der hun også befinner seg for øyeblikket.

Sindre Andersen er forfatter og oversetter fra rumensk og engelsk. Seneste bok: Blod i hodet, Flamme forlag 2019. Seneste oversettelse: Sommeren mamma hadde grønne øyne, Camino forlag 2020.

nesten alle drømmene fra den sommeren er opplyste –

sikkert fordi det ikke fantes ett eneste rom som var mørkt nok

en sommer for uredde barn og udugelige foreldre

hvem var det da som kokte syltetøy og laget krem?

hvem hadde plukket bærene i skogen? hvem smurte inn leppene og tennene våre med blåbær?

hvem bleket luggene våre mens vi sov søtt

ubekymret av flekker med reflektert sollys og myggen som surret?

og – ikke besk smak i munnen av kartene

ikke vondt i magen av uskylte grønnsaker

tørket av på skjorta og spist opp på veien hjem

alle disse kyssede skrubbsårene som fort ble glemt

alle disse kattungene vi reddet fra å drukne

og hvis videre skjebne befinner seg utenfor rammen for den sommeren

en sommer for de levende, en sommer uten tunge erfaringer av tap

en sommer som ikke etterlot ett eneste negativ som minne

*

jeg drømmer om tilfluktsrommet i hukommelsens utkant

en siste rest av timene i sivilforsvar på skolen

– det blir aldri mer krig, sa lærerinnen,

men unger, dere må alle sammen huske:

i tilfelle atomeksplosjon,

bruk av masseødeleggelsesvåpen

eller noe annet tilsvarende,

bør man komme seg i tilfluktsrommet og unngå panikk,

bare ta med det nødvendige og ikke noe mer:

ting som holder på varmen i fall krigen varer til vinteren –

i tilfluktsrom, vet dere unger,

setter man ikke på noen varme

– men blir det ikke varmt nok der inne uansett –

kom en kjapp replikk fra en av de bakre benkene

– du, Khrynovets, slipper kanskje ikke inn i det hele tatt,

det er ikke plass nok til alle,

lagrene med vann og mat er begrensede…

jeg vet allerede:

i et slikt harmageddon er det umulig å unngå panikk

hvor mange kommer til å bli trampet i hjel

i døra inn til det siste tilfluktsrommet?

jeg kan ikke se deg gjøre utvalget, Herre –

hver ti tusende?

hver millionte?

og feilmarginen?

20. mars: To dikt av Miriam Dragina, gjendiktet fra svensk av Thomas Lundbo

Miriam Dragina ble født i Kyiv i 1984. Hun er forfatter og journalist.

Thomas Lundbo er forfatter og oversetter. Seneste bok: Lyden av et liv, Cappelen Damm 2019. Seneste oversettelse: Topeka-skolen av Ben Lerner, Cappelen Damm 2021.

CASUS BELLI

den største mannen av alle er ikke så diger

hvert århundre begynner med krig

jeg er fullkomment enig

jeg går bort fra vinduet, det kommer en tåkesky, regnfullt

de er bare barn, vær så snill, blås i skrikene deres

hver dag det samme bråket om styringsplassen

på sporet ligger granriset igjen og rim siden i går

passasjerene tause, for alt er uvisst og nifst

bare konduktørene fyrer opp eller kødder

det ynkeligste krypet er klar til å ta steget over grensen

bedre å miste livet enn æren

vognen rister og der trykker noen i seg en halvflaske

for å slippe å dele med folkene rundt

hver eneste dag den samme kampen åpne eller sove

sjalusien gir skygge mot lyset, men dårlig beskyttelse mot granater

vi som bare ville elske og jobbe, men må

overleve til i morgen i grupper på hundre mann.

20. mars 2014

***

ikke forråd meg nå

dette sekundet

tåke og vev svever høyt

en kort salve, slitsom dag, et digert fartøy

ligger ved stranden, kaster skygge

ikke forråd meg

korte sider

fingre klemmer strupen

tentakler

ord

dirrer der inne

men for de andre stolte

selv om ingen har tenkt å krige

ikke forråd meg

det er ikke tiden for det

mine kjære har dratt ut på kroene

tåken ligger, brenninger bruser, alléene stille

og halsen bar mot tentakelfingrene

ikke forråd meg

hold ut

beina slås vekk

det trykker

en kort salve, en slitsom dag, fastkjørt i kampen

og der ute strender, horisonter

som om et helvete er skapt i et lite paradis

5 mars 2014

21. mars: Du er framtida av Galina Rymbu, gjendiktet av Karin Røssland

Galina Rymbu er en russisk poet. De siste årene har hun bodd i Lviv sammen med sin ukrainske ektemann og sønnen. De befinner seg fortsatt i Lviv. På norsk finnes fra før Skjeden min, gjendiktet fra russisk av Karin Røsstad (Lik forlag 2021).

Karin Røsstad er oversetter.

Du er framtida

vi har levd en hel epoke –

fra peppa gris til naruto.

jeg teller hvert tids punktum

i lommerusket på pysjen.

vi vet at det er skiftende tider –

når vi kan bestille pizza,

og når jeg må

bomme penger til barnematen din.

jeg husker før da du ble

redd bare det lukta løk,

mens nå legger du løken

under mikroskopet.

du snakker ikke.

og i neste øyeblikk sier du:

«alle presidenter er gærne»

og det er nok vi også, littegrann,

bare på en annen måte,

forvirra og urolige. og pappa er

så kjekk i t-skjorta mi, med svarte øredobber

og skjeggstubber, han bærer oss forbi sperringene

i sine store sterke never. og hjemmet vårt

er et land, helt for seg selv,

en anarkistisk kommune

hvor kattene står på likepote med oss,

og sover på bordet:

Eva, Josef og Moses.

du skriver «A», du sier «ja»,

«det åpner seg en avgrunn», du sier

«alt må forandres».

vi feirer dine syv år.

vi ligger på sofaen og omfavner hverandre

så rommet omkring oss blir svidd.

du er framtida.

kjærligheten bare vokser i oss, våre sinn

er ustabile, som vulkaner, inni dem ulmer

en lava av glødende ord, ansiktene våre er fuktige.

og verden,

så fri og småbrisen,

tar seg en røyk på trappa vår,

serverer oss mus og mark.

den deler alt, sånn som du, på to og på tre –

det blir en mengde.

kampen vår er nær,

ømheten er som kaos –

den bare øker. vi danser og vrikker på stumpen –

det er fest midt i katastrofen,

i isolasjon, i mørket

tenner vi lykter og lys.

du er framtida.

du er en hardfør blomst, mens jeg og pappa

er to dype hull nær deg

i nattens hage.

22. mars: Tilfluktsrom av Jurij Zavadskyj, gjendiktet av Marina Hobbel

Jurij Zavadskyj ble født i Ternopil i 1981, der han også bor nå. Han er poet, forlegger, musiker, litteraturviter, oversetter og samfunnsaktivist og skriver på ukrainsk og polsk. Han har gitt ut 10 diktsamlinger på ukrainsk og en rekke oversettelser.

Diktet ble publisert på forfatterens Facebook-side 1. mars i år. Det er oversatt til polsk og under oversettelse til engelsk og fransk.

Marina Hobbel er forfatter, oversetter, litteraturviter, redaktør og kritiker. Hun er opprinnelig fra Hviterussland, men bor i Norge og oversetter fra ukrainsk, hviterussisk og russisk. Hun er også medredaktør for en kommende antologi på norsk med tekster av hviterussiske forfattere.

TILFLUKTSROM

Det er dumt å sitte her uten å holde på med noe, la oss

rydde eller kaste skrotet ut av kjelleren,

endelig gi bort lecablokkene, de forsteinede

fugene, malingen som har skilt seg, eller

vi kan leke, ikke bare sitte her. –

Hva med «Krokodillen»? – Er det en mimelek? – Noe sånt,

du finner på et ord, jeg viser det, og de andre

gjetter, vi må bare gjøre noe! –

På skolen ville jeg starte

en bridgeklubb,

rektoren sa at ideen var god,

men kunne misforstås. –

Hva med assosiasjoner? – Ja, det er enklere,

bare å si det første som faller deg inn

når du hører ordet:

tomat – rød, rød – ild,

ild – ved, og så videre. –

Jeg vet ikke, alle ordene forsvant ut av hodet,

jeg må banke støvet

ut av soveposen. – Kom igjen,

slutt å somle, vi kan ikke bare sitte her uten mål og mening. –

Greit, så la oss leke. Hvem begynner? – Jeg.

Oppvaskmaskin! – Hva? – Det er ordet: oppvaskmaskin. –

Aha! –

Oppvaskmaskin? Jeg vet ikke. – Du,

ikke tenk for mye, bare si det første

som dukker opp i hodet, det er poenget. –

Greit, la oss starte forfra igjen.

Ikke prøv for hardt. –

Oppvaskmaskin?

Tabletter! – Tabletter? – Ja, sånne

oppvaskmaskintabletter! – Hm, kateter! –

Kateter? – Ordene ligner litt. – Sykehus! –

Sykkel! – Sykkel? Hva har sykkel med det å gjøre? – Der jeg vokste opp

var det et sykehus, jeg syklet der. Ikke stopp! –

Sykkel ... Asfalt! – Asfalt? – Jeg falt over rattet

med nesen rett i asfalten ... – Ha-ha! Hull! –

Hull? Ha-ha, det finnes ikke hull lenger. Vei! –

Vei? Reparasjon! – Reparasjon? Demontering! –

Maidan! – Eksplosjon! – Krig! – Død! –

Skrik! – Rakettkaster! – Front! – Natt! – Skrekk! –

Blod! – Motstand! – Styrke! – Ukraina! –

Ikke være redd! – Ukraina! – Ikke være redd! –

Ukraina! – Ikke være redd! –

23. mars: To dikt fra diktsyklusen Maidan av Marianna Kyjanovska, gjendiktet av Tone Hødnebø

Marianna Kyjanovska ble født i Zhovkva i nærheten av Lviv i 1973. Hun er forfatter, oversetter fra polsk og belarussisk, og blir regnet som en av de mest toneangivende forfatterne i Ukraina. Hun bor i Lviv.

Tone Hødnebø er forfatter og oversetter. Seneste bok: Å snu verden inn mot verden, Kolon 2019. Seneste gjendiktning: Rød selvbiografi av Anne Carson, Kolon 2021.

To dikt fra diktsyklusen Maidan 2014

ut fra tårer etset av røyk og gass

løsgjør en kjerne aske seg

en liten haug med sennepsfrø

uten den er det vanskelig å tro på verden til høyre og venstre

på jentelatter i kafeen:

hils til kiev

han ville dødd om han så dette

jeg bare dør

gravert med laser

i min egen pupill

bind et sjal rundt ansiktet mitt

***

vi svelget luften som jord

så svart var den

naboene plantet en kjøkkenhage

og i det svarte

var det som i et kjøttfullt kirsebær

søtt og bittert

og i det søte og bitre

salt og hvitt

i lungene samlet vi for år framover

ikke hegg

en annen plante

for noen mistet kirsebærgreinene sin kraft

for andre kulene

steinene har krøpet ut av sine groper

og blitt til øyne

alt annet er blitt hukommelse

ild syre

24. mars: Av Anastasia Afanasieva, gjendiktet fra russisk av Hege Susanne Bergan

Anastasia Afanasieva ble født i Kharkiv i 1982. Hun har gitt ut seks diktsamlinger og mottatt en rekke priser.

Hege Susanne Bergan er forfatter og oversetter. Seneste bok: Levepistolen, Tiden 2018. Seneste oversettelse: Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 av Kira Jarmysj.

Er poesi mulig etter

Jasnuvata

Horlivka

Savur-Mohyla

Novoazovsk

etter

Krasnyj Lutsj

Donetsk

Luhansk

etter at folk ble delt inn i

dem som ferierer og dem som faller

dem som sulter og dem som fester

nå som poesien for lengst har blitt

bare «autistisk mumling»

som én poet sa

Med lepper som rører på seg i mørket

prøver jeg i halvsøvne å si

Er poesi mulig

nå som historien har våknet

nå som dens skritt

ryster hvert hjerte

Det er umulig å snakke om noe annet,

men det er også umulig å snakke

Jeg skriver dette

og ikke langt unna

avskaffes alle muligheter

August 2014

25. mars: To dikt av Ilya Kaminsky, gjendiktet av Eivind Aalen Øi

Ilya Kaminsky ble født i Odesa i 1977. I 1993 fikk familien innvilget politisk asyl i USA. Han skriver på engelsk. Kaminsky blir en av poetene på Oslo internasjonale poesifestival 2022.

Eivind Aalen Øi jobber for tiden med en gjendiktningen av Kaminskys debutbok Dancing in Odessa, Tupelo Press 2004, som "Mors tango" og "Dans i Odesa" er hentet fra. Gjendiktningen utkommer i høst på Forlaget K.

MORS TANGO

Jeg ser vinduene hennes, åpne i regnet, vasketøy i vinduene –

hun rir på en vill ponni fordi jeg har bursdag,

en hvit ponni i syvende etasje.

”Og hvor skal vi ha den?” ”På balkongen så klart!”

i ni uker knegger ponnien på balkongen.

I midten av livet mitt: danser moren min,

ja her, som i barndommen, vil min mor

at jeg skal beskrive de forskjellige fasene av lykken min –

hun snakker om supper, hun er i deres fortellinger:

mellom regimentene av tefat og håndklær

beveger hun seg så fort - hun står stille

åpner og lukker dører.

Men hva var lykke? En ponni på balkongen!

Mors fortid, en kappe hun hadde på skulderen.

Jeg tegner en akse gjennom ettermiddagen

å se henne, seksti år, flørte med et fremmed språk –

ung, ikke ung – min mor

galopperer på en ponni i syvende etasje.

Hun blir en fremmed og spiller seg selv, åpner

det som er lukket, lukker det som er åpent.

***

DANS I ODESA

Vi bodde nord for framtiden, dagene åpnet

brev som var signert av barn, et bringebær, et himmelark.

Min bestemor kastet tomater

fra balkongen sin, hun trakk fantasien som et teppe

over hodet mitt. Jeg malte

mors ansikt. Hun forstod

ensomhet, gjemte de døde i jorden som motstandsfolk.

Natten kledde av oss (jeg tok

pulsen på den) min mor danset, hun fylte fortiden

med ferskener, kasseroller. Legen min lo av henne, hans

barnebarn

rørte ved øyelokket mitt – jeg kysset

baksiden av kneet hennes. Byen skalv,

et spøkelsesskip satte seil.

Og klassekameratene mine fant på tjue forskjellige ord for jøde.

Han var en engel, han hadde ikke noe navn,

ja, vi sloss. Min bestefar kjempet mot

tyske tanks fra traktorer. Jeg beholdt en koffert full

av Brodskys dikt. Byen skalv,

et spøkelsesskip satte seil.

Om natten våknet jeg for å hviske: ja, vi levde.

Vi levde, ja, ikke si det var en drøm.

På fabrikken tok faren min,

en håndfull snø, og stappet den i munnen min.

Som vanlig begynte solen å fortelle,

ved å gjøre kroppene deres hvitere: mor, far danset, beveget seg

mens mørket snakket bak ryggene deres.

Det var april. Solen vasket balkongene, april.

Jeg gjenforteller historien som lyset skjærer ut

i hånden min. Lille bok, dra til byen uten meg.

26. mars: av Borys Khersonskyj, gjendiktet av Eivind Riise Hauge

Borys Khersonskyj ble født i Tjernivtsi i 1950. Han er en av Ukrainas mest kjente russiskspråklige forfattere. Under Sovjettiden var han en av pionerene bak illegal spredning av litteratur, den såkalte Samizdat-bevegelsen. Khernovskyj bor i Odesa.

Eivind Riise Hauge er forfatter. Seneste bok: Korrektur av et sorgens kapittel, Vigmostad & Bjørke, 2021.

Å brenne svarte bildekk på det svarte torget.

Å suge i seg den svarte røyken – til du gisper eller kveles.

Men å leve under åket – aldri i livet,

ikke for penger, ikke for goder,

ikke for løfter om et godt liv og lett arbeid,

ikke for en kontorstol, ikke for en del i den urettferdige saken.

Nå ser vi dette, men hvor så vi tidligere?

Nei, før så vi ikke noen steder, trodde alle at det ville ordne seg,

selv katten lar seg lede av et vennlig ord,

stryker seg mot tyrannens ben, bøyer ryggen

og maler for seg selv: Gud bevare Ukraina!

Og det gjør han så gjerne, det er ingenting som er vanskelig for Gud,

Så synd bare, at Gud bare er én, og at vi ikke er ham til noen hjelp.

27. mars: To dikt av Julia Musakovska, gjendiktet fra ukrainsk av Marina Hobbel

Julia Musakovska ble født i 1982 i Lviv. Hun er forfatter og oversetter og har gitt ut fem diktsamlinger. Seneste bok: "Frihetens gud" 2021. Diktene er oversatt til engelsk, tysk, polsk, spansk, hebraisk og en rekke andre språk. Musakovska bor i Lviv.

Marina Hobbel er forfatter, oversetter, litteraturviter, redaktør og kritiker. Hun er opprinnelig fra Hviterussland, men bor i Norge og oversetter fra ukrainsk, hviterussisk og russisk. Hun er også medredaktør for en kommende antologi på norsk med tekster av hviterussiske forfattere.

"Krigen som du bærer i brystlommen..." er hentet fra Frihetens Gud. "Hver melding om død..." ble publisert på Musakovskas Facebook-siden 16. mars i år.

Krigen som du bærer i brystlommen,

er en revevalp som har gnagd en grop i deg,

hjertet faller ut gang på gang.

Taust syr jeg gropen igjen, klemmer kantene sammen

med numne, stive fingre –

og håper at sømmene denne gangen holder litt lenger.

Byen sovner, arret våkner – som en svart larve,

og hvis det blir sommerfugler av den – så er det bare dødninghoder.

Byen slipper ut damp fra neseborene, setter opp fjell som horn.

På innsjøens bunn skimtes ansiktene til dine kamerater –

et dystert barndomseventyr som har gått i oppfyllelse.

Selv om du var snill, respekterte eldre, nøyde deg med lite –

finnes det ingen rettferdighet i verden.

Det ripete metallkruset som du aldri skiller deg fra.

Urolig søvn og voldsomt hat for fyrverkeri.

Du kunne ha mistet så mye mer, du er så heldig som er nesten hel.

Du har valgt meg fordi jeg har dyktige, følsomme fingre

som er flinke til å holde små gjenstander – for eksempel en nål.

Den røde snuten titter ut av lommen, slikker seg om munnen,

minnes smaken av min egen fredens fugl.

***

Hver melding om død,

en ødelagt skjebne,

et ødelagt hus

er som en revne i kroppen min.

Jeg setter raskt på en lapp av metall.

Snart er det ikke

et eneste ledig sted igjen.

Blikktømmerhogger,

en helvetes android,

en perfekt maskin.

Det sterke skallet er fylt med smerte og raseri.

Det finnes ikke skumlere våpen i verden,

og mer effektiv mekanisme.

Det finnes ikke farligere

motstander.

Stille, mitt hjerte,

stille,

hold opp,

tiden er ikke inne.

28. mars: Dikt av Iryna Sjuvalova, gjendiktet av Alicja Rosé

Iryna Sjuvalova ble født i Kyiv i 1986. Hun har gitt ut fem diktsamlinger. Diktene som har blitt gjendiktet her er fra syklusen «Kiyv-Nanjing», som ble publisert på Sjuvalovas Facebook-side 23. mars. Kort tid før krigsutbruddet flyttet hun til Kina, hvor hun befinner seg nå.

Alicja Rosé er en polsk poet, illustratør og oversetter som veksler mellom å bo i Norge og i Polen. Hun har blant annet oversatt en rekke norske poeter til polsk og skrevet for flere norske tidsskrifter og aviser.

Fra "Kyiv-Nanjing"

(til mine kjære)

1. det usigelige

se se se

her her

ligger det

det usigelige

tung

som ens kjæres

døde kropp

lang

som natten

når de bomber

ta det usigelige

under dets blodvåte armer

slep det

etterlat spor

om morgenen må

disse røde sporene

sees

langveisfra

*

7. øredobber

jeg gjør meg klar til å dra på jobb

jeg tar meg plutselig i å lure på om

jeg burde ta på meg

enklere øredobber

hvis noen dør

der i dag

hva skal jeg gjøre da

en tårevåt

sint

hjelpeløs

tosk

med disse muntre tingene

med disse fargerike tingene

*

10. en bolle

ved elven, en hvetebolle i hendene mine

jeg later som om døden ikke finnes

våren kommer surrer over plommetrær

våren kommer det er allerede vår i nanjing

kolonner beveger seg mot kyiv militærkolonner

på elven, en bolle i hendene

jeg later som om døden ikke finnes

men døden kommer og døden surrer

over plommetrær over kirsebær og kvede

den nådeløse stikkingen av metallbier

våren kommer det er allerede vår i nanjing

kolonnene beveger seg mot kyiv militærkolonner

jeg leste nyhetsstrømmen

gråte rett ned i bollen

*

12. ditt eget

ved første øyekast ser alle utbombede hus på bildet

ut som ditt eget

alle barna som sover i metroen i kyiv

har ansiktet

til datteren din

nyhetene handler ikke om oss

handler om oss

kvinnen på bildet

en desperat håndflate dekker

den forvridde gråtende munnen hennes

jeg kjenner ikke denne kvinnen

jeg kjenner denne kvinnen

An unhandled exception has occurred, see browser dev tools for details. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙