Gjendiktnings-dugnad for Ukraina
Sølvberget
15.03.2022
Dugnaden varte fra 15. til 28. mars. Fjorten poeter på fjorten dager har mottatt støtte fra Fritt ord. Les mer om prosjektet på nettsidene til Deichman.
Tekstene som publiseres i Gjendiktningsdugnad for Ukraina er underlagt Creative Commons-lisens BY-NC 4.0. Det betyr blant annet at
15.mars: To dikt av Jurij Izdryk (gjendiktet av Erlend Wichne)
Jurij Izdryk ble født i Kalush i provinsen Ivano-Frankivsk i 1962. Han regnes som en av Ukrainas mest framstående postmoderne poeter og prosaister. Han er redaktør for tidsskriftet Chetver og har gitt ut en rekke romaner og diktsamlinger.
Erlend Wichne er forfatter og oversetter. Seneste bok: Sankthans, Flamme forlag 2019.
Bønn
når verden snur ryggen til
og det er gap og vegger mellom oss
snakk med meg
snakk med meg
selv om ord alltid taper
og når det lukter krig omkring oss
og første slag allerede raser
snakk med meg
snakk med meg
selv ord kan være en omfavnelse
jeg vet bare én ting kan bare dette
og ber deg engstelig stille og klossete:
snakk med meg
snakk med meg
og la kroppen din tre ut av ordene
*
MAKE LOVE
denne krigen er ikke krig – det er en mulighet til å ikke drepe noen
denne kjærligheten er ikke kjærlighet inntil døden – den varer så lenge den varer
å ta vare på hverandre – det er alt denne anledninga byr oss
og å se på verden gjennom et stødig riflesikte
og å se inn i oss sjøl gjennom alle mikroskoper i verden
og å se på deg hver time hvert minutt til enhver tid
for å beskytte hverandre – og gjennom å bevare roen og fortsette
brenne til grunne og stige til værs som røyk
denne krigen er ikke krig – men en brennende og sikker lidenskap
denne kjærligheten vil vare for alltid – slik øyeblikk forsvinner for alltid
vi treffer bunnen og blir stående i en ny himmel
det er ei snor mellom oss
den snora er ei lunte
17. mars: HAR VI IKKE VARM KRIG I SPRINGEN? av Ija Kiva (gjendiktet av Tove Jensen Holmås og Stig Holmås)
Ija Kiva ble født i 1984 i Donetsk og skriver på både ukrainsk og russisk. Hun har gitt ut to diktsamlinger. I 2014 måtte hun flykte fra stedet hun vokste opp etter krigsutbruddet i Donbass. Siden da har hun bodd i Kyiv, som hun nå også har blitt nødt til å rømme fra. Via en rekke togreiser har hun klart å ta seg til Lviv, der hun i skrivende stund befinner seg.
Tove Jensen Holmås er oversetter og arkivar ved Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.
Stig Holmås er forfatter. Seneste bok: Dagene er blitt fortere nå, Gyldendal 2021.
Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.
HAR VI IKKE VARM KRIG I SPRINGEN?
Har vi ikke varm krig i springen?
Har vi ikke kald krig i springen?
Er vi virkelig tom for krig?
De lovet jo at den skulle komme tilbake i ettermiddag
Vi leste jo oppslaget med egne øyne:
«Krigen vil være tilbake klokken fjorten null null»
Og nå har det allerede gått
tre timer siden krigen ble borte,
seks timer siden krigen ble borte.
Og hva om krigen ikke kommer tilbake før i kveld?
Uten krig blir det ingen klesvasking,
ingen matlaging,
ikke engang en enkel kopp te å nippe til.
Og nå er det allerede
åtte dager siden krigen ble borte.
Det lukter dårlig av oss.
Ektefellene våre vil ikke dele seng med oss.
Barna våre har glemt hvordan det er å smile,
de bare krangler.
Hvordan kunne vi innbille oss
at krigen aldri skulle ta slutt?
Skal vi virkelig bli nødt til å gå rundt til naboene
på den andre siden av den grønne parken vår
og be om litt krig?
Skal vi virkelig være redde for at den skvulper over
og går til spille på veien hjem?
Skal vi virkelig prøve å forestille oss livet uten krig,
og bare se på dette fraværet av krig
som et midlertidig problem?
På våre kanter av verden
anses det som unaturlig
hvis ikke krigen strømmer av sted i rørene.
I hvert eneste hjem.
I hvert eneste svelg.
17. mars: Alt vil forandre seg av Serhij Zjadan (gjendiktet av Katrine Heiberg)
Serhij Zjadan er født i 1974 i Starobilsk og bor i Kharkiv, der han fortsatt befinner seg og jobber som frivillig. Han er forfatter og oversetter, er oversatt til 13 språk og har mottatt flere nasjonale og internasjonale priser for bøkene sine. På norsk finnes Anarchy in the UKR, Pax forlag 2014, og Mesopotamia, Pax forlag 2018.
Tove Jensen Holmås er oversetter og arkivar ved Teaterarkivet, Universitetet i Bergen.
Katrine Heiberg er forfatter og litteraturkritiker. Seneste bok: Det gule bladet, den svarte pupillen, Kolon 2018.
Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.
Alt vil forandre seg
Alt vil forandre seg. Selv denne evige varmen
vil forandre seg. Tåkas stabile ubevegelighet vil skifte.
Gressets våte ortografi vil miste sin iboende
rene linje sammen med stilkens uttrykksfulle kalligrafi.
Tingenes målestokk, som du godtar så lett, vil forandre seg,
stemmen, som vokste seg tjukk i mørket, vil bli hes,
oktober, som du kjenner på det ødelagte lyset
og det overmettede rommet, vil også forandre seg.
Det vil skje på denne måten: en fugls letthet og raseri
mennesker som forhindrer ettermiddagskulda ved å synge,
vil begynne å huske vinteren som et glemt språk,
de vil lese det, gjenlese det, gjenkjenne det.
Og alt vil forandre seg for deg også, du
vil ikke slippe unna denne advarselen, frykten
til svarttrosten om morgenen, som kretser inn de skarpe,
varme trærne og slår vingene mot det blinde glimtet.
Land som fryser til kjernen.
Solrike dager for de modige og de uheldige.
Pusten din vil forandre seg til slutt, når du resiterer
en memorert liste over unnskyldninger, dogmer og feil.
Tørrheten vil forandre seg, og fuktigheten fra lavlandet
vil forandre seg, åkerens vinterkulde vil forandre seg,
det gjenstridige oktobergresset og kvinners stemmeleier
vil forandre seg. Som om høsten, som om høsten.
18. mars: Hugs alltid av Kateryna Babkina (gjendiktet av Hilde Kvalvaag og Sivert N. Nesbø)
Kateryna Babkina ble født i 1985 og har gitt ut en rekke diktsamlinger, romaner, novellesamlinger og barnebøker. Etter den russiske invasjonen bestemte hun seg for å flykte fra hjemmet i Kyiv og kom etter flere døgn fram til Polen sammen med moren sin og sønnen på et år. Diktet "Hugs alltid" er tilegnet de flere hundre menneskene som døde under Euromajdan i 2014.
Hilde Kvalvaag er forfatter. Seneste bok: Djuphavsslettene, Vigmostad & Bjørke 2021.
Sivert N. Nesbø er forfatter og akademileder ved Skrivekunstakademiet i Bergen. Seneste bok: Varme og vatn, Tiden 2021.
Gjendiktningen ble framført på Opplesninger for Ukraina på Cafe Opera i Bergen 9. mars.
HUGS ALLTID
Når du ligg for døden, hugs
at det gode alltid vinn,
sjølv om det ikkje verkar opplagt frå byrjinga,
at det ein eller annan stad finst sølvtre og rolege elver
og at berre det du gjev bort, vil vera ditt for alltid,
sjølv om det er lyset ditt:
at kjærleiken ikkje gjer vondt eller skremmer
sjølv om du i kjærleik vert gripen av ei uoverstigeleg redsle og smerte.
Tenk under ingen omstende over
at etter deg skal andre leva og dø
som ikkje kjende til at du fanst.
Så når – venta eller ikkje – tida er komen
i ein by kor alt er sett i brann
i eit land som krev altfor mykje av deg
nemn alle du elskar for deg sjølv
dei som i kjærleik skal vandra i spora dine
og lukk ikkje auga.
Hugs alltid: tynne strålar som strøymer gjennom all tid,
skjøre klangar i lufta, lyseblå røyster,
glitrande gull i andres auge.
Så når du ligg for døden, syng stille for deg sjølv:
liv blir til liv som havet i regn
og derfor sluttar det aldri.
... gløym ikkje å nemne dei som ikkje tydde noko for deg
som ikkje elska deg eller tok vare på deg
som ikkje hjalp deg då du var stranda
og be for dei som eldfullt vart kalla fienden
og sjølvsagt for dei vonde og dei svake
og for dei som ikkje er som dei burde vere
og dei som ikkje er som deg.
Gløym for einkvar pris ikkje dei som er ute i felten, på havet, i parken, på kino,
dei som fell, som hoppar, som set seg på huk, som lyg, som har første dag i barnehagen,
som brenn i helvete, som har bakt en pai, som har kjøpt ein kjole, som knuste eit vindauge,
som heldt lovnadane sine, som ikkje veit kvar dei skal gå eller kvar dei skal leite.
Kall dei ved namn, så du ikkje gløymer nokon av namna.
Ho som er einsam og han som reparerer taket vårt.
Dei som parkerer feil kvar dag, som alltid søv på høgre side,
dei som høgg is av trappene, dei som forakta redsla og fall i strid.
Over deg brenn eit lys, det er stilt i rommet og utanfor.
Du er gjennomskinleg og vektlaus og tilhøyrer ikkje nokon,
er mindre enn eit insekt og lettare enn dogg.
Byrja å renna, elv; slå ut i blom, frø; søk etter det som er over,
gløym ikkje, lat ikkje vere å nemne dei, fortell om dei og ønsk dei alle det same.
19. mars: To dikt av Halyna Kruk, gjendiktet fra svensk av Sindre Andersen
Halyna Kruk ble født i Lviv i 1974. Hun har gitt ut en rekke diktsamlinger og er også en kjent banebokforfatter. Hun er professor i litteratur ved Ivan-Franko-universitet i Lviv, der hun også befinner seg for øyeblikket.
Sindre Andersen er forfatter og oversetter fra rumensk og engelsk. Seneste bok: Blod i hodet, Flamme forlag 2019. Seneste oversettelse: Sommeren mamma hadde grønne øyne, Camino forlag 2020.
nesten alle drømmene fra den sommeren er opplyste –
sikkert fordi det ikke fantes ett eneste rom som var mørkt nok
en sommer for uredde barn og udugelige foreldre
hvem var det da som kokte syltetøy og laget krem?
hvem hadde plukket bærene i skogen? hvem smurte inn leppene og tennene våre med blåbær?
hvem bleket luggene våre mens vi sov søtt
ubekymret av flekker med reflektert sollys og myggen som surret?
og – ikke besk smak i munnen av kartene
ikke vondt i magen av uskylte grønnsaker
tørket av på skjorta og spist opp på veien hjem
alle disse kyssede skrubbsårene som fort ble glemt
alle disse kattungene vi reddet fra å drukne
og hvis videre skjebne befinner seg utenfor rammen for den sommeren
en sommer for de levende, en sommer uten tunge erfaringer av tap
en sommer som ikke etterlot ett eneste negativ som minne
*
jeg drømmer om tilfluktsrommet i hukommelsens utkant
en siste rest av timene i sivilforsvar på skolen
– det blir aldri mer krig, sa lærerinnen,
men unger, dere må alle sammen huske:
i tilfelle atomeksplosjon,
bruk av masseødeleggelsesvåpen
eller noe annet tilsvarende,
bør man komme seg i tilfluktsrommet og unngå panikk,
bare ta med det nødvendige og ikke noe mer:
ting som holder på varmen i fall krigen varer til vinteren –
i tilfluktsrom, vet dere unger,
setter man ikke på noen varme
– men blir det ikke varmt nok der inne uansett –
kom en kjapp replikk fra en av de bakre benkene
– du, Khrynovets, slipper kanskje ikke inn i det hele tatt,
det er ikke plass nok til alle,
lagrene med vann og mat er begrensede…
jeg vet allerede:
i et slikt harmageddon er det umulig å unngå panikk
hvor mange kommer til å bli trampet i hjel
i døra inn til det siste tilfluktsrommet?
jeg kan ikke se deg gjøre utvalget, Herre –
hver ti tusende?
hver millionte?
og feilmarginen?
20. mars: To dikt av Miriam Dragina, gjendiktet fra svensk av Thomas Lundbo
Miriam Dragina ble født i Kyiv i 1984. Hun er forfatter og journalist.
Thomas Lundbo er forfatter og oversetter. Seneste bok: Lyden av et liv, Cappelen Damm 2019. Seneste oversettelse: Topeka-skolen av Ben Lerner, Cappelen Damm 2021.
CASUS BELLI
den største mannen av alle er ikke så diger
hvert århundre begynner med krig
jeg er fullkomment enig
jeg går bort fra vinduet, det kommer en tåkesky, regnfullt
de er bare barn, vær så snill, blås i skrikene deres
hver dag det samme bråket om styringsplassen
på sporet ligger granriset igjen og rim siden i går
passasjerene tause, for alt er uvisst og nifst
bare konduktørene fyrer opp eller kødder
det ynkeligste krypet er klar til å ta steget over grensen
bedre å miste livet enn æren
vognen rister og der trykker noen i seg en halvflaske
for å slippe å dele med folkene rundt
hver eneste dag den samme kampen åpne eller sove
sjalusien gir skygge mot lyset, men dårlig beskyttelse mot granater
vi som bare ville elske og jobbe, men må
overleve til i morgen i grupper på hundre mann.
20. mars 2014
***
ikke forråd meg nå
dette sekundet
tåke og vev svever høyt
en kort salve, slitsom dag, et digert fartøy
ligger ved stranden, kaster skygge
ikke forråd meg
korte sider
fingre klemmer strupen
tentakler
ord
dirrer der inne
men for de andre stolte
selv om ingen har tenkt å krige
ikke forråd meg
det er ikke tiden for det
mine kjære har dratt ut på kroene
tåken ligger, brenninger bruser, alléene stille
og halsen bar mot tentakelfingrene
ikke forråd meg
hold ut
beina slås vekk
det trykker
en kort salve, en slitsom dag, fastkjørt i kampen
og der ute strender, horisonter
som om et helvete er skapt i et lite paradis
5 mars 2014
21. mars: Du er framtida av Galina Rymbu, gjendiktet av Karin Røssland
Galina Rymbu er en russisk poet. De siste årene har hun bodd i Lviv sammen med sin ukrainske ektemann og sønnen. De befinner seg fortsatt i Lviv. På norsk finnes fra før Skjeden min, gjendiktet fra russisk av Karin Røsstad (Lik forlag 2021).
Karin Røsstad er oversetter.
Du er framtida
vi har levd en hel epoke –
fra peppa gris til naruto.
jeg teller hvert tids punktum
i lommerusket på pysjen.
vi vet at det er skiftende tider –
når vi kan bestille pizza,
og når jeg må
bomme penger til barnematen din.
jeg husker før da du ble
redd bare det lukta løk,
mens nå legger du løken
under mikroskopet.
du snakker ikke.
og i neste øyeblikk sier du:
«alle presidenter er gærne»
og det er nok vi også, littegrann,
bare på en annen måte,
forvirra og urolige. og pappa er
så kjekk i t-skjorta mi, med svarte øredobber
og skjeggstubber, han bærer oss forbi sperringene
i sine store sterke never. og hjemmet vårt
er et land, helt for seg selv,
en anarkistisk kommune
hvor kattene står på likepote med oss,
og sover på bordet:
Eva, Josef og Moses.
du skriver «A», du sier «ja»,
«det åpner seg en avgrunn», du sier
«alt må forandres».
vi feirer dine syv år.
vi ligger på sofaen og omfavner hverandre
så rommet omkring oss blir svidd.
du er framtida.
kjærligheten bare vokser i oss, våre sinn
er ustabile, som vulkaner, inni dem ulmer
en lava av glødende ord, ansiktene våre er fuktige.
og verden,
så fri og småbrisen,
tar seg en røyk på trappa vår,
serverer oss mus og mark.
den deler alt, sånn som du, på to og på tre –
det blir en mengde.
kampen vår er nær,
ømheten er som kaos –
den bare øker. vi danser og vrikker på stumpen –
det er fest midt i katastrofen,
i isolasjon, i mørket
tenner vi lykter og lys.
du er framtida.
du er en hardfør blomst, mens jeg og pappa
er to dype hull nær deg
i nattens hage.
22. mars: Tilfluktsrom av Jurij Zavadskyj, gjendiktet av Marina Hobbel
Jurij Zavadskyj ble født i Ternopil i 1981, der han også bor nå. Han er poet, forlegger, musiker, litteraturviter, oversetter og samfunnsaktivist og skriver på ukrainsk og polsk. Han har gitt ut 10 diktsamlinger på ukrainsk og en rekke oversettelser.
Diktet ble publisert på forfatterens Facebook-side 1. mars i år. Det er oversatt til polsk og under oversettelse til engelsk og fransk.
Marina Hobbel er forfatter, oversetter, litteraturviter, redaktør og kritiker. Hun er opprinnelig fra Hviterussland, men bor i Norge og oversetter fra ukrainsk, hviterussisk og russisk. Hun er også medredaktør for en kommende antologi på norsk med tekster av hviterussiske forfattere.
TILFLUKTSROM
Det er dumt å sitte her uten å holde på med noe, la oss
rydde eller kaste skrotet ut av kjelleren,
endelig gi bort lecablokkene, de forsteinede
fugene, malingen som har skilt seg, eller
vi kan leke, ikke bare sitte her. –
Hva med «Krokodillen»? – Er det en mimelek? – Noe sånt,
du finner på et ord, jeg viser det, og de andre
gjetter, vi må bare gjøre noe! –
På skolen ville jeg starte
en bridgeklubb,
rektoren sa at ideen var god,
men kunne misforstås. –
Hva med assosiasjoner? – Ja, det er enklere,
bare å si det første som faller deg inn
når du hører ordet:
tomat – rød, rød – ild,
ild – ved, og så videre. –
Jeg vet ikke, alle ordene forsvant ut av hodet,
jeg må banke støvet
ut av soveposen. – Kom igjen,
slutt å somle, vi kan ikke bare sitte her uten mål og mening. –
Greit, så la oss leke. Hvem begynner? – Jeg.
Oppvaskmaskin! – Hva? – Det er ordet: oppvaskmaskin. –
Aha! –
Oppvaskmaskin? Jeg vet ikke. – Du,
ikke tenk for mye, bare si det første
som dukker opp i hodet, det er poenget. –
Greit, la oss starte forfra igjen.
Ikke prøv for hardt. –
Oppvaskmaskin?
Tabletter! – Tabletter? – Ja, sånne
oppvaskmaskintabletter! – Hm, kateter! –
Kateter? – Ordene ligner litt. – Sykehus! –
Sykkel! – Sykkel? Hva har sykkel med det å gjøre? – Der jeg vokste opp
var det et sykehus, jeg syklet der. Ikke stopp! –
Sykkel ... Asfalt! – Asfalt? – Jeg falt over rattet
med nesen rett i asfalten ... – Ha-ha! Hull! –
Hull? Ha-ha, det finnes ikke hull lenger. Vei! –
Vei? Reparasjon! – Reparasjon? Demontering! –
Maidan! – Eksplosjon! – Krig! – Død! –
Skrik! – Rakettkaster! – Front! – Natt! – Skrekk! –
Blod! – Motstand! – Styrke! – Ukraina! –
Ikke være redd! – Ukraina! – Ikke være redd! –
Ukraina! – Ikke være redd! –
23. mars: To dikt fra diktsyklusen Maidan av Marianna Kyjanovska, gjendiktet av Tone Hødnebø
Marianna Kyjanovska ble født i Zhovkva i nærheten av Lviv i 1973. Hun er forfatter, oversetter fra polsk og belarussisk, og blir regnet som en av de mest toneangivende forfatterne i Ukraina. Hun bor i Lviv.
Tone Hødnebø er forfatter og oversetter. Seneste bok: Å snu verden inn mot verden, Kolon 2019. Seneste gjendiktning: Rød selvbiografi av Anne Carson, Kolon 2021.
To dikt fra diktsyklusen Maidan 2014
ut fra tårer etset av røyk og gass
løsgjør en kjerne aske seg
en liten haug med sennepsfrø
uten den er det vanskelig å tro på verden til høyre og venstre
på jentelatter i kafeen:
hils til kiev
han ville dødd om han så dette
jeg bare dør
gravert med laser
i min egen pupill
bind et sjal rundt ansiktet mitt
***
vi svelget luften som jord
så svart var den
naboene plantet en kjøkkenhage
og i det svarte
var det som i et kjøttfullt kirsebær
søtt og bittert
og i det søte og bitre
salt og hvitt
i lungene samlet vi for år framover
ikke hegg
en annen plante
for noen mistet kirsebærgreinene sin kraft
for andre kulene
steinene har krøpet ut av sine groper
og blitt til øyne
alt annet er blitt hukommelse
ild syre
24. mars: Av Anastasia Afanasieva, gjendiktet fra russisk av Hege Susanne Bergan
Anastasia Afanasieva ble født i Kharkiv i 1982. Hun har gitt ut seks diktsamlinger og mottatt en rekke priser.
Hege Susanne Bergan er forfatter og oversetter. Seneste bok: Levepistolen, Tiden 2018. Seneste oversettelse: Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 av Kira Jarmysj.
Er poesi mulig etter
Jasnuvata
Horlivka
Savur-Mohyla
Novoazovsk
etter
Krasnyj Lutsj
Donetsk
Luhansk
etter at folk ble delt inn i
dem som ferierer og dem som faller
dem som sulter og dem som fester
nå som poesien for lengst har blitt
bare «autistisk mumling»
som én poet sa
Med lepper som rører på seg i mørket
prøver jeg i halvsøvne å si
Er poesi mulig
nå som historien har våknet
nå som dens skritt
ryster hvert hjerte
Det er umulig å snakke om noe annet,
men det er også umulig å snakke
Jeg skriver dette
og ikke langt unna
avskaffes alle muligheter
August 2014
25. mars: To dikt av Ilya Kaminsky, gjendiktet av Eivind Aalen Øi
Ilya Kaminsky ble født i Odesa i 1977. I 1993 fikk familien innvilget politisk asyl i USA. Han skriver på engelsk. Kaminsky blir en av poetene på Oslo internasjonale poesifestival 2022.
Eivind Aalen Øi jobber for tiden med en gjendiktningen av Kaminskys debutbok Dancing in Odessa, Tupelo Press 2004, som "Mors tango" og "Dans i Odesa" er hentet fra. Gjendiktningen utkommer i høst på Forlaget K.
MORS TANGO
Jeg ser vinduene hennes, åpne i regnet, vasketøy i vinduene –
hun rir på en vill ponni fordi jeg har bursdag,
en hvit ponni i syvende etasje.
”Og hvor skal vi ha den?” ”På balkongen så klart!”
i ni uker knegger ponnien på balkongen.
I midten av livet mitt: danser moren min,
ja her, som i barndommen, vil min mor
at jeg skal beskrive de forskjellige fasene av lykken min –
hun snakker om supper, hun er i deres fortellinger:
mellom regimentene av tefat og håndklær
beveger hun seg så fort - hun står stille
åpner og lukker dører.
Men hva var lykke? En ponni på balkongen!
Mors fortid, en kappe hun hadde på skulderen.
Jeg tegner en akse gjennom ettermiddagen
å se henne, seksti år, flørte med et fremmed språk –
ung, ikke ung – min mor
galopperer på en ponni i syvende etasje.
Hun blir en fremmed og spiller seg selv, åpner
det som er lukket, lukker det som er åpent.
***
DANS I ODESA
Vi bodde nord for framtiden, dagene åpnet
brev som var signert av barn, et bringebær, et himmelark.
Min bestemor kastet tomater
fra balkongen sin, hun trakk fantasien som et teppe
over hodet mitt. Jeg malte
mors ansikt. Hun forstod
ensomhet, gjemte de døde i jorden som motstandsfolk.
Natten kledde av oss (jeg tok
pulsen på den) min mor danset, hun fylte fortiden
med ferskener, kasseroller. Legen min lo av henne, hans
barnebarn
rørte ved øyelokket mitt – jeg kysset
baksiden av kneet hennes. Byen skalv,
et spøkelsesskip satte seil.
Og klassekameratene mine fant på tjue forskjellige ord for jøde.
Han var en engel, han hadde ikke noe navn,
ja, vi sloss. Min bestefar kjempet mot
tyske tanks fra traktorer. Jeg beholdt en koffert full
av Brodskys dikt. Byen skalv,
et spøkelsesskip satte seil.
Om natten våknet jeg for å hviske: ja, vi levde.
Vi levde, ja, ikke si det var en drøm.
På fabrikken tok faren min,
en håndfull snø, og stappet den i munnen min.
Som vanlig begynte solen å fortelle,
ved å gjøre kroppene deres hvitere: mor, far danset, beveget seg
mens mørket snakket bak ryggene deres.
Det var april. Solen vasket balkongene, april.
Jeg gjenforteller historien som lyset skjærer ut
i hånden min. Lille bok, dra til byen uten meg.
26. mars: av Borys Khersonskyj, gjendiktet av Eivind Riise Hauge
Borys Khersonskyj ble født i Tjernivtsi i 1950. Han er en av Ukrainas mest kjente russiskspråklige forfattere. Under Sovjettiden var han en av pionerene bak illegal spredning av litteratur, den såkalte Samizdat-bevegelsen. Khernovskyj bor i Odesa.
Eivind Riise Hauge er forfatter. Seneste bok: Korrektur av et sorgens kapittel, Vigmostad & Bjørke, 2021.
Å brenne svarte bildekk på det svarte torget.
Å suge i seg den svarte røyken – til du gisper eller kveles.
Men å leve under åket – aldri i livet,
ikke for penger, ikke for goder,
ikke for løfter om et godt liv og lett arbeid,
ikke for en kontorstol, ikke for en del i den urettferdige saken.
Nå ser vi dette, men hvor så vi tidligere?
Nei, før så vi ikke noen steder, trodde alle at det ville ordne seg,
selv katten lar seg lede av et vennlig ord,
stryker seg mot tyrannens ben, bøyer ryggen
og maler for seg selv: Gud bevare Ukraina!
Og det gjør han så gjerne, det er ingenting som er vanskelig for Gud,
Så synd bare, at Gud bare er én, og at vi ikke er ham til noen hjelp.
27. mars: To dikt av Julia Musakovska, gjendiktet fra ukrainsk av Marina Hobbel
Julia Musakovska ble født i 1982 i Lviv. Hun er forfatter og oversetter og har gitt ut fem diktsamlinger. Seneste bok: "Frihetens gud" 2021. Diktene er oversatt til engelsk, tysk, polsk, spansk, hebraisk og en rekke andre språk. Musakovska bor i Lviv.
Marina Hobbel er forfatter, oversetter, litteraturviter, redaktør og kritiker. Hun er opprinnelig fra Hviterussland, men bor i Norge og oversetter fra ukrainsk, hviterussisk og russisk. Hun er også medredaktør for en kommende antologi på norsk med tekster av hviterussiske forfattere.
"Krigen som du bærer i brystlommen..." er hentet fra Frihetens Gud. "Hver melding om død..." ble publisert på Musakovskas Facebook-siden 16. mars i år.
Krigen som du bærer i brystlommen,
er en revevalp som har gnagd en grop i deg,
hjertet faller ut gang på gang.
Taust syr jeg gropen igjen, klemmer kantene sammen
med numne, stive fingre –
og håper at sømmene denne gangen holder litt lenger.
Byen sovner, arret våkner – som en svart larve,
og hvis det blir sommerfugler av den – så er det bare dødninghoder.
Byen slipper ut damp fra neseborene, setter opp fjell som horn.
På innsjøens bunn skimtes ansiktene til dine kamerater –
et dystert barndomseventyr som har gått i oppfyllelse.
Selv om du var snill, respekterte eldre, nøyde deg med lite –
finnes det ingen rettferdighet i verden.
Det ripete metallkruset som du aldri skiller deg fra.
Urolig søvn og voldsomt hat for fyrverkeri.
Du kunne ha mistet så mye mer, du er så heldig som er nesten hel.
Du har valgt meg fordi jeg har dyktige, følsomme fingre
som er flinke til å holde små gjenstander – for eksempel en nål.
Den røde snuten titter ut av lommen, slikker seg om munnen,
minnes smaken av min egen fredens fugl.
***
Hver melding om død,
en ødelagt skjebne,
et ødelagt hus
er som en revne i kroppen min.
Jeg setter raskt på en lapp av metall.
Snart er det ikke
et eneste ledig sted igjen.
Blikktømmerhogger,
en helvetes android,
en perfekt maskin.
Det sterke skallet er fylt med smerte og raseri.
Det finnes ikke skumlere våpen i verden,
og mer effektiv mekanisme.
Det finnes ikke farligere
motstander.
Stille, mitt hjerte,
stille,
hold opp,
tiden er ikke inne.
28. mars: Dikt av Iryna Sjuvalova, gjendiktet av Alicja Rosé
Iryna Sjuvalova ble født i Kyiv i 1986. Hun har gitt ut fem diktsamlinger. Diktene som har blitt gjendiktet her er fra syklusen «Kiyv-Nanjing», som ble publisert på Sjuvalovas Facebook-side 23. mars. Kort tid før krigsutbruddet flyttet hun til Kina, hvor hun befinner seg nå.
Alicja Rosé er en polsk poet, illustratør og oversetter som veksler mellom å bo i Norge og i Polen. Hun har blant annet oversatt en rekke norske poeter til polsk og skrevet for flere norske tidsskrifter og aviser.
Fra "Kyiv-Nanjing"
(til mine kjære)
1. det usigelige
se se se
her her
ligger det
det usigelige
tung
som ens kjæres
døde kropp
lang
som natten
når de bomber
ta det usigelige
under dets blodvåte armer
slep det
etterlat spor
om morgenen må
disse røde sporene
sees
langveisfra
*
7. øredobber
jeg gjør meg klar til å dra på jobb
jeg tar meg plutselig i å lure på om
jeg burde ta på meg
enklere øredobber
hvis noen dør
der i dag
hva skal jeg gjøre da
en tårevåt
sint
hjelpeløs
tosk
med disse muntre tingene
med disse fargerike tingene
*
10. en bolle
ved elven, en hvetebolle i hendene mine
jeg later som om døden ikke finnes
våren kommer surrer over plommetrær
våren kommer det er allerede vår i nanjing
kolonner beveger seg mot kyiv militærkolonner
på elven, en bolle i hendene
jeg later som om døden ikke finnes
men døden kommer og døden surrer
over plommetrær over kirsebær og kvede
den nådeløse stikkingen av metallbier
våren kommer det er allerede vår i nanjing
kolonnene beveger seg mot kyiv militærkolonner
jeg leste nyhetsstrømmen
gråte rett ned i bollen
*
12. ditt eget
ved første øyekast ser alle utbombede hus på bildet
ut som ditt eget
alle barna som sover i metroen i kyiv
har ansiktet
til datteren din
nyhetene handler ikke om oss
handler om oss
kvinnen på bildet
en desperat håndflate dekker
den forvridde gråtende munnen hennes
jeg kjenner ikke denne kvinnen
jeg kjenner denne kvinnen