Åse Texmon Rygh - Evighetens form. Utstilling Sølvberget galleri.

Åse Texmon Rygh - Evighetens form

15. oktober - 30. desember 2016

Høsten 2016 startet Nasjonalmuseets vandreutstilling om den Norske pionéren Aase Texmon Rygh i Sølvberget Galleri. Utstillingen var på vandring i hele Norge i over to år.

Skulpturer

Kunsten er for alle. Selv om det ligger utallige timer med arbeid og kunnskap bak utviklingen av kunstverkene, oppleves kunsten ofte personlig for betrakter. Vi snakker om skulpturer. Hva skal skulpturen forestille? Hva er blitt undersøkt og hvem har laget dem?

Norsk skulpturhistorie

Vi snakker om norsk skulpturhistorie, nærmere bestemt modernisme. Her sier kunstverket i seg selv alt. Den rene form, eller evighetsformen. Evigheten materialisert i møbiusprinsippet.

Berøring

Aase Texmon Rygh kalles ofte for Norges "Grand Old Lady" innen modernistisk skulptur. De siste skulpturene hennes, som er formet som Møbiuser eller evighetsformer, innbyr til berøring. Folk som kom inn i galleriet da vandreutstillingen var her, ble ofte positivt overrasket over å kunne kjenne på dem og få et litt annet møte med skulpturene enn kun gjennom øynene. Her ble det åpnet enda mer opp for den personlige opplevelsen, og kunstneren inviterte oss generøst inn i kunstverkene sine.

- Tiden har lov til å endre tolkning. Hvis du lager en form som er evig, skal folk kunne tolke inn i den hva de vil. Aase Texmon Rygh

Møbius Stående

Vandreutstillingen, i regi av Nasjonalmuseet, vandrer til alle byer i Norge som har en skulptur stående i bybildet av Aase Texmon Rygh. I våres by, Stavanger, har vi en "Møbius Stående" utenfor Rogaland Kunstmuseum i Mosvannsparken. Den er litt større enn den som er representert i utstillingen og er laget i bronse. Denne klatrer unger på og de fleste mener å huske at de har sett den utenfor museet.

Uten avstand

Det er nettopp slik en kontakt kunstneren vil at vi skal ha til hennes skulpturer. En får oppleve dem på en mer alminnelig måte, uten avstand, for skulpturene er så mye mer enn bare den synlige formen. Den er også fysisk, den har en overflate som kunstneren har bearbeidet for å gi den sitt kunstneriske uttrykk. Den er kjølig. Den uttrykker ro og harmoni, samtidig som den har en bevegelse som gjentar seg i evighetsformen. To kontraster som skaper en ny dimensjon.

- Der gis en felles tidsrytme som skapende kunstnere trekker noe ut av, hvor de enn befinner seg i vår kultur.

Møbius; et matematisk prinsipp

Møbiusene i utstillingen er laget i sort vulkanstein som heter diabas. De er fem stykker totalt og har navnene; "Møbius Rund", "Møbius Liggende", "Møbius Stående", "Møbius Dobbel" og "Møbius Trippel", og er alle versjoner av Møbius-prinsippet som er et matematisk prinsipp. Aase Texmon Rygh reiste til Paris på 80-tallet hvor hun oppdaget dette prinsippet på Teknisk Museum. August Ferdinand Møbius var en matematiker som levde i skiftet mellom 1700- og 1800-tallet. Møbius-prinsippet går ut på at, hvis man har en flat papirstrimmel som er formet til en sirkel, kutter opp sirkelen et sted, vrir den ene enden en halv gang og setter den sammen igjen. Da får man en ny sirkel med 180 graders vri på. Denne har hverken en utside eller en innside. Det vil si at hvis du setter fingere på et sted på sirkelen og følger hele veien rundt, så havner man tilbake på samme sted samtidig som en har vært innom både inni og utav sirkelen flere ganger.

Evighetsform

Aase Texmon Ryghs Møbius skulpturer, er variasjoner av dette matematiske prinsippet, og hvis man kjente etter med hånden på skulpturene, kunne man følge denne evighets-bevegelsen rundt og rundt i skulpturen, om igjen og om igjen. Med dem jeg har snakket med, som har kjent på skulpturene i utstillingen, var det mange forskjellige assosiasjoner som ble vekket. Mine tanker gikk til meditasjonslinjene til Budhistiske munker som raker linjer i sand eller grus. Ofte rundt et tre eller en stein, rundt og rundt. Denne meditative bevegelsen er ment for å skape ro og harmoni, samme formål altså. Men jeg har også snakket med andre som kom inn og trakk assosiasjonene utover, helt ut til verdensrommet. Her hvor parallelle universer bukter seg inn og ut av hverandre gjennom sorte hull. Wow!

Aase Texmon Rygh vil vi skal lete etter en ro i oss selv, hun sier: - Jeg ønsker at folk skal lete etter en ro de mangler i seg selv og i tiden.

Abstraksjoner av kvinnekroppen

Men med ro og harmoni, så hører også med balanse. Skulpturenes balansepunkter skaper tilsammen en stabilitet i skulpturene, og dette er selvfølgelig ikke tilfeldig. Stabile-prinsippet, som også er et matematisk prinsipp, er noe som Aase Texmon Rygh har studert gjennom et helt kunstnerisk liv. Det strekker seg helt tilbake til begynnelsen av hennes karriere på 50-tallet da hun stilte ut abstraherte skulpturer for første gang i Norgeshistorien. Her var det arbeider av abstraksjoner som stammet i fra kvinnekroppen. Kvinnefigurer er forenklet og alt unødig er skrelt vekk, slik at hun bare står igjen med prinsippet som er undersøkt. I disse tilfellene er det form og balanselinjer fra kvinnekroppen i bevegelse. 

Den rene form

Dette var ofte modernismens kall, hvor en gjerne begynner med å forenkle naturen og skreller vekk til en kommer helt inn til den rene form, eller Pura Sculptura som det heter. Og da var det forskjellige prinsipper som kunne undersøkes. Her er det balanselinjer i den dansende kroppen som undersøkes.

Jeg forenkler for å nå fram til det grunnleggende og eksistensielle.

Å holde balansen

En enkel måte å undersøke balansespillet i kroppen, er å bruke sin egen kropp. Hvis man står med bena tett sammen, armene inntil og prøver å holde kroppen stiv som en stokk, kan en forsiktig lene seg litt forover eller bakover og se når en kommer til det lille punktet hvor en mister balansen. Kjenner du det? Da har du funnet den vertikale balanseaksen som går gjennom kroppen din fra topp til tå. Men det er jo naturlig for oss at man også bruker armene til å holde balansen med, så hvis man strekker dem ut og samtidig lager en litt bredere beinstilling, kan man kjenne at man står stabilt og godt i bakken. 

Å holde balansen sammen

Aase Texmon Rygh undersøkte også hvordan det er å holde balansen når en står sammen med andre mennesker. Det å holde balansen sammen. Hvis en holder i hånden til en annen person, så fordeles balansen mellom personene og gjør at konstruksjonen blir sterkere. Da kan balanseaksene tøyes enda mer, og det var nettopp det Aase Texmon Rygh gjorde. Samtidig ble stadig abstraksjonen mer og mer absolutt, og tilslutt stod hun igjen med kun linjene og formene som disse undersøkelsene viste.

- Jeg arbeider med forenkling i form, linjespill og bevegelse, og jeg søker etter et løft, et higende uttrykk, i mine ting.

Stabilitet

I de tidlige abstraksjonene, kunne man ennå se at linjene og formene stammer fra en kvinnekropp, selv om hode og hender og føtter er tatt bort og alt naturalistisk er tatt vekk, men nå er det blitt den rene form. Dette prinsippet tas med videre i undersøkelsene mellom det todimensjonale og det tredimensjonale og stabile-serien ble skapt. Aase Texmon Rygh tar nå for seg grunnformene kvadratet og sirkelen. Hvis en har et kvadrat med en sirkel inni, deler dette vertikalt og horisontalt, multipliserer det opp en del ganger og setter det sammen igjen til en tredimensjonal form. Da får hun fire vertikale linjer ytterst som fungerer som balanseakser i skulpturen og dem tilsammen skaper stabilitet.

Konturen av det indre rom

Inni midten oppstår det derimot et rom utav den opprinnelige sirkelen. Denne blir utviklet videre ved at konturen av dette rommet "tas ut» og materialiseres i en egen skulptur, hvor fremdeles alle de opprinnelige balanse undersøkelsene stabiliseres i skulpturen.

Finnes det en forskjell på uendelighet og evighet?

Aase Texmon Rygh har også jobbet med uendelighetsprinsippet, hvor vi kan kjenne igjen det liggende 8-tallet i fra matematikken. Det ser vi i skulpturen «Yin Yang», hvor man igjen kan se to vertikale balanse-akser ytterst som skaper en stabilitet og harmoni, men den midterste delen er vridd helt rundt. Men hun er veldig opptatt av at det finnes en forskjell på evighet og uendelighet. Uendeligheten har ingen grenser, mens evigheten er begrenset, mener hun. Og hva mener hun med det? Hvis man slår opp i en ordbok, står det at evigheten er: «…så lenge verden består.» Det betyr at den har en slags grense. Den er gjerne en oppfatning av tid, «…det varte en hel evighet», kan man gjerne si. Evigheten finner man også som begreper i både filosofien og religion. Dermed vil det si at den på en måte er lineær, og at den kan materialiseres i følge Aae Texmon Rygh. Det er dette hun har gjort og prøver å vise i Møbius skulpturene sine. 

- Evigheten har en grense, det har ikke uendeligheten.

Historikk

Aase Texmon Rygh er, i skrivende stund, rukket å bli 91 år gammel, og hun har et langt liv bak seg som billedhugger. Hennes utdannelse tok hun i 1940-årene hvor hun først begynte på Kunst- og Håndtverkskolen i Oslo i Skulpturklassen. Det var her hun fant ut at hun ville bli skulptør. Men dette faget var bare et bifag på denne skolen, derfor ønsket hun å fullføre skulpturutdannelsen ved å søke seg inn på Statens Kunstakademi i Oslo. Her kom hun inn under Professor i Skulptur Per Palle Storm. Men han støttet den naturalistiske retningen, og hun fikk ikke jobbe videre her med abstraksjon som hun ville. Derfor holdt hun ut i bare noen uker på kunstakademiet, og reiste i stedet til Kjøbenhavn. Her fullførte hun studiet sitt på Det Kongelige Akademi. Hennes arbeider med abstrakt skulptur, ble derfor tidlig influert av den internasjonale kunstscenen. Hun har ofte blitt sammenlignet med kunstnere som Henry Moore og Barbara Hepworth.

- Jeg strever med en fortelling jeg ikke finner ord for.

I Oslo, debuterte hun på Høstutstillingen i 1950 med en skulptur i furu som heter «Trepike». Denne skulpturen ser man tydelig at Texmon Rygh har forenklet en kvinnekropp og at den tangerer opp mot abstraksjon. Man ser også tydelig årringene i treet som følger og fremhever formene i skulpturen. I 1952, hadde hun sin første separatutstilling med abstrakte skulpturer. Hun fikk gode kritikker både i Morgenbladet og Dagbladet, men hun ble ikke tatt inn i varmen hos billedhuggereliten i Norge. Her bar det fremdeles preg av at den naturalistiske stilen, i form av personer og dyrefigurer rådet skulpturscenen. I etterkrigstiden var det også krigsmonumenter som gjaldt og fikk de fleste oppdragene. I 1959 skriver Morgenbladet en ny artikkel, hvor de etterlyser Aase Texmon Ryghs plass på den norske kunstscenen. De stiller spørsmålene; «Hvorfor lar stipendene og oppdragene vente på seg for Aase Texmon Rygh?» Kunsteliten svarer med å uttale at; «…slipper vi henne inn, godtar vi en retning.» faksimile Morgenbladet 1959.

Den første skulpturelle modernist?

Derfor var det Arnold Haukeland som ble regnet som den første som jobbet med abstrakt skulptur i Norge, og fikk reist sin banebrytende skulptur med navn «Air» inne på Universitetsområdet i Olso på Blindern i 1962. Men da hadde altså Texmon Rygh allerede arbeidet med abstrakt skulptur i over 10 år. Arnold Haukeland er mest kjent her i byen for sin skulptur på "tårjå" i Stavanger, som på folkemunne blir kalt for «Regå». Men den heter altså «Sjøfartsmonumentet» og ble reist her i byen i 1968.

Den endelige anerkjennelse

I 1963 fikk Aase Texmon Rygh medlemsskap i den norske billedhuggerforeningen, etter å ha søkt flere ganger. Hun kommenterer selv på spørsmål om hva hun synes om det; - ... jeg kom med en ny retning, og dessuten så var jeg kvinne. Aase Texmon Rygh. Derfor er det fint at Nasjonalmuseet nå hyller vår abstrakte "Grand Old Lady" med denne vandreutstillingen som skal vandre til alle byene i Norge som har en skulptur av henne. Første visningssted var her hos oss i Stavanger på Sølvberget Galleri.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙