Foto: Anne Helen Robberstad

Den litterære arven etter Kielland

Arven etter Alexander Kielland i norsk litteratur viser seg i flere viktige kvinnelige forfatterskap.

I den 100 år gamle biografien Alexander L. Kielland og hans samtid (1922) dveler Gerhard Gran ved noe han kaller Kiellands "mandighet": hans "mandsmod" og kompromissløse krigserklæringer via litteraturen, og mandige verdighet i "Kiellandsaken", da han ble nektet diktergasje. Det er også vanlig å forbinde Kielland med Gyldendals markedsføringsslagord "De fire store", altså som en av de fire store mannlige forfatterne og autoritetene på slutten av 1800-tallet – Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie.

Tore Rem viser på sin side, i Forfatterens strategier fra 2002, at Kielland slo gjennom som forfatter blant annet ved å dyrke forbindelsene til toneangivende kulturmenn, som Georg og Edward Brandes. Og ikke minst er parallellene til store navn som Søren Kierkegaard og Charles Dickens i Kiellands litteratur grundig undersøkt og påvist av (mannlige) forskere, for eksempel av Magne Drangeid i Humoristen og Don Quijote (2008).

Kvinnelige forbindelser

Alexander Lange Kielland, Liv og Værker (1904) framhever imidlertid litteraturkritikeren Mathilde Schjøtt slektskapet mellom Alexander Kielland og Camilla Collett:

"Der er meget hos Kielland, den skarpe Intelligents, den elegante Form, Sandsen for Gjenklangen af Naturen i Menneskehjertet, en vis sund Realisme og ikke mindst, at de begge har skrevet de besdte Romaner i sin Tid, og sat beslegtede Problemer under Debat, der bringer Tanken hen på Fru Collett, som dannede Kielland mer Par med hende end en Række med Ibsen, Bjørnson og Lie."

Kielland innrømmet også selv at han skrev i forlengelse av Camilla Colletts forfatterskap. Som Collett var han særlig opptatt av kvinnens stilling, og av å gi en stemme til de stemmeløse og "forstummede", som Collett skriver i essayet "Kvinden i litteraturen" (1877). Gjennom forfatterskapet sitt gir Alexander Kielland stemme til kvinner, enslige mødre, uekte barn og arbeidsfolk. Til småbyen, regnet og havet, til dyr, insekter og fugler. I novelletten "Torvmyr"(1879) lar han en gammel ravn målbære naturens angst for menneskenes ødeleggelse av landskap, plante- og dyreliv.

Og kanskje er det som om arven etter Alexander Kielland først og fremst viser seg i viktige kvinnelige forfatterskap? I alle fall danner Kielland en underkommunisert rekke med forfattere som Sigrid Undset, Cora Sandel, Torborg Nedraas, Herbjørg Wassmo, Brit Bildøen og Olaug Nilssen.

Fattige skjebner

Sigrid Undset er mest kjent for de nobelprisvinnende middelalderromanene om Kristin Lavransdatter (1920-1922), men med den tidlige novellesamlingen Fattige skjebner (1912) skriver hun seg inn i den samfunnskritiske tradisjonen Kielland kan ses som en representant for. Her skildrer Undset nettopp fattige skjebner, og forteller om samfunnets bakside, hovedsakelig fra et kvinneperspektiv. Slik Kielland skildrer Marianne og hennes skjebne i Garman & Worse (1881) belyser Undset en fattig sypikes situasjon i én av novellene, og den første novellen i samlingen, "Første møte", har flere paralleller til Kiellands klassiske novellette "En god samvittighet" fra 1880.

Undsets novelle handler om et skjellsettende og brutalt første møte med fattigdommen, med livets harde realiteter. Jeg-personen forteller om da hun som syvåring blir frastjålet en ny dukke, som senere dukker opp hjemme hos en fattig familie barnepiken har tatt henne med på besøk til. Da er dukken blitt den kjæreste eiendelen til familiens jevnaldrende datter, som ligger til sengs på det uutluftede kjøkkenet med "tubertler i hofteleddet".

Velgjørerinnene

Den syvårige fortelleren overveldes av skam og fortvilelse, fordi hun forstår hvordan ting henger sammen, og oppfatter at den syke jentas magre og tannløse mor flakker med blikket, gjemmer dukken og forsøker å glatte over situasjonen. I tillegg skammer fortelleren seg over den avskyen og forakten hun føler overfor disse menneskenes nød; overfor trangboddheten, stanken, uverdigheten, tarveligheten. Og akkurat som fru Warden i "En god samvittighet" forestiller hun seg seg selv som "velgjørerinne", for å føle seg bedre. Men heller ikke denne velgjørenheten blir det noe av når fortelleren er trygt hjemme der hun hører til, og slipper å forholde seg til fattigdommen på den andre siden av byen.

Brit Bildøen tar den samme situasjonen videre i en episode i romanen Syv dager i august (2014), som tar utgangspunkt i liknende tanker og følelser. Her handler det om et møte mellom en samtidig norsk middelklassekvinne og en hjemløs romkvinne med et barn i armene. Den norske kvinnen betrakter romkvinnen som er innhyllet i flere lag uformelige plagg, i sommervarmen, med avsky og forakt, og skynder seg å gi henne penger. Bare slik kan hun få romkvinnen til å forsvinne, og med henne også det sterke ubehaget denne konfrontasjonen med en trengende åpenbart har vekket.

Språk, storby, småby

Tilsynelatende er det få likhetstrekk mellom Alexander Kiellands og Cora Sandels forfatterskap. Sandels tekster kan, i motsetning til Kiellands, karakteriseres som utpreget psykologiske og eksistensielle, og gjennomsyres av en sterk nærhet til karakterenes tanker og følelser, for eksempel til romankarakteren Albertes "umulige sinn". Cora Sandel skriver også episodisk og beveger seg litterært i en modernistisk retning. Men Sandels språklige eleganse og bevissthet er i slekt med Kiellands suverene stil.

Felles for de to forfatterne er også dragningen mot det franske, at de begge bodde i Frankrike i perioder og legger handlingen i noen av bøkene sine hit, spesielt til Paris – slik Kielland gjør i Novelletter (1879) og Sandel i Alberte og friheten (1931). Det er også flere motiver og temaer fra Kiellands forfatterskap som går igjen hos Sandel, for eksempel den ikke navngitte Småbyen.

Småbyen kan nesten regnes om en karakter i Alexander Kiellands romaner; byens topografi, gater, smau og befolkning er sterkt til stede i teksten, og vi forstår at det dreier seg om Kiellands hjemby, Stavanger. Slik kan vi lese om- og leve oss inn i forholdene i Stavanger på slutten av 1800-tallet. På samme måte blir småbyen som er Albertes univers i Alberte og Jacob (1926) skildret inngående, og leseren oppfatter at det trolig er Sandels hjemby Tromsø, og denne byens landskap og klima og mennesker, det handler om.

Likevel er det ikke det stedbundne og lokale som dominerer lesningen av Kielland og Sandel. I stedet er det heller en universell beskrivelse av hvordan det er å leve i en liten by ved havet, så å si isolert fra verden, prisgitt de vilkårene – naturen, menneskene, rollene, dynamikkene – som finnes her, som siver opp fra boksidene.

Post og snø og stumhet

Både Kielland og Sandel får fram lengselen etter noe der ute som er større enn den trange Småbyen, og begge beskriver postskipets ankomst og gleden over- og betydningen av å få brev og impulser fra verden: "en sverm av overraskelser, skuffelser, vrøvl, sorg, ruin og uventet lykke.", som det heter i Kiellands Arbeidsfolk (1881).

Det er også klart at den egentlig livlige, vakre og pianospillende fru Selmer, Albertes mor, mistrives der hun befinner seg, at hun ikke har greid å tilpasse seg det kalde og øde stedet mannens embetsmannsstilling har ført henne til. Fru Selmer er beslektet med Kiellandkarakteren fru Jürges, prestefruen i Sne (1886), som en gang har vært en stor pianist og kunstner i Kristiania. Men som etter årevis nordpå som prestekone og mor har mistet seg selv totalt, og som smeller igjen pianoet når sønnens forlovede, frøken Pram, forsøker å vekke henne til live med musikk.

(Karakteren "frøken Pram" dukker også opp i Alberte og Jakob, noe som kan tyde på at Sandel faktisk har latt seg inspirere av Sne da hun skrev den første boken om Alberte – 40 år senere.)

Men: det er som om både fru Selmer og fru Jürges er blitt levende begravde, kvalte og "forstummede", for å si det med Collett, under et tyngende snødekke som både Alexander Kielland og Cora Sandel skildrer med impresjonistisk penn: "Da blir der ganske stille i de store Skove. Al Lyd knappes af og indsvøbes i den snefyldte Luft, som ikke kan svinge, – en tung, blød Stilhed som i tykke Dyner; og Bækkens Kluk under Isen kommer i dunkle Slag som de dybe Toner fra en Spilledaase under Hovedpuden." (Fra åpningen av Sne)

Loppene

Torborg Nedraas forteller i et intervju med Vinduet («Samtale med Torborg Nedraas», intervju med Johan Fredrik Grøgaard, fra Vinduet 4/1973) om sitt møte med Kiellands forfatterskap, da hun leste Else. En julefortelling (1881) som ung. For Nedraas var dette det første møtet med en litteratur som påkalte "de gode tårer", altså den rensende, katarsisaktige gråten. Og hun inngår i en åpenbar dialog med Else i sin kanskje mest kjente roman, Av måneskinn gror det ingenting (1947).

Både Else, også kalt Loppen, og den navnløse kvinnen i Av måneskinn er falne, verdiløse kvinner fra arbeiderklassen. Else er et foreldreløst uekte barn, som blir utnyttet seksuelt av borgerskapets menn, som selv får et dødfødt, uekte barn, og som til slutt dør i fengsel. Og den navnløse blir gjentatte ganger gravid med læreren Johannes, utenfor ekteskapet, og gjennomgår en rekke illegale aborter. Brutale aborter som det antydes at forårsaker den kreftsykdommen hun er i ferd med å dø av til slutt.

Begge kvinnene inngår i vennskapelige relasjoner til alkoholiserte, outsideraktige musikere, som blir viktige for dem. Finalen i Else finner sted i kirken 1.juledag, morgenen etter Elses død, hvor organisten spiller et «brusende festpreludium» for den selvgode menigheten. Mens den sterkeste scenen i Av månekinn også utspiller seg i kirken – når den navnløse kvinnen aborterer til musikervennen Mohns intense orgelspill.

Både Else og den navnløse går til grunne, utstøtes, knuses – som Lopper.

Vindens hvisken og regnets bønn

De vestnorske forfatterne Alexander Kielland og Torborg Nedraas står også for de sanseligste beskrivelsene av regn og vær i den norske litteraturhistorien.

I Garman & Worse (1880), i et eget kapittel viet regnet, skriver Kielland: "Og det duskregnet, og det småregnet, og det silregnet, og det øsregnet, og det styrtregnet, og det plaskregnet – men verst var det da når det silregnet – jevnt og ubønnhørlig fra morgen til aften. De nye "måner" gikk inn med regn og ut med regn, og alle almanakkens merkedager var like våte. Men vinden fór omkring til alle kanter, samlet skoddebanker ute i sjøen og tykke regnskyer oppe i fjellene, sopte alt sammen og lot det regne og regne over hele vestkysten." 

Nedraas åpner Trylleglasset (1950), den første romanen om Herdis, slik: "Alle husene var svart. De hvite husene og de grå husene og de grønne husene, de var svarte alle sammen, med enda svartere væteflekker i tunger oppetter veggene. Luften også var svart, røyksvart av regn. Det var ikke en eneste unge ute å lekte, men det var fullt av lyd over alt, gatene var tette av allslags lyd. Rennesteinen gikk skumhvit og stri som en elv, fra takrennen fosset vannet ut (…) Merkelig nok, når en stod med munnen åpen og ansiktet løftet for å drikke regn, kom bare en og annen dråpe inn i munnen, men derimot vasket det over hele ansiktet og rant nedigjennom halsåpningen. Hun rakte tungen ut så langt hun kunne, men si om det kunne regne på den enda hele verden var et øs av regn."

Som om Kielland og Nedraas vet at regnet kan snakke like sant som både blod og benpiper om menneskenes tilstand, om deres "ubevisste sjeleliv".

Rachel

Alexander Kielland tok avstand fra kristendommen og kirken. Men han vokste opp med religiøse foreldre, og med fortellinger fra bibelen som en selvsagt ingrediens, også på skolen. I et brev til den danske psykologen og filosofen Harald Høffding fra 1884, skriver Kielland om hvordan han som barn, i fantasien, befolket Gamle Stavanger med karakterer fra Det gamle testamentet – alle bodde de i Strandgaden.

I Garman & Worse bruker Kielland fortellingen om de jødiske stamforeldrene Rachel og Jakob som en slags ramme. Dette bibelske navneparet, og det sentrale firmaet Garman & Worse, forenes til slutt, etter hindringer og venting, med ekteskapet mellom Rachel Garman og Jakob Worse. Slik Rachel i Første Mosebok er stammor og gjeter, en som passer på flokken (navnet Rachel betyr sågar "søye"), er Rachel en stødig kraft gjennom hele Garman & Worse; hun vil arbeide, hun vil vite, hun vil gjøre det rette, for seg selv og for familien.

Men kanskje oppleves denne bibelreferansen som litt uforløst i romanen: hvor er for eksempel Rachels søster Lea, som er viktig i bibelfortellingen? Og hvor er sønnene hennes?

Olaug Nilssen tar i Yt etter evne, få etter behov (2020) utgangspunkt i den samme fortellingen, men her er det Jakob som er fraværende eller uviktig, mens Lea og Benjamin, Rachels førstefødte i bibelfortellingen, er høyst tilstedeværende. Lea i Yt etter evne er mor til Benjamin som har autisme, og som hun har overlatt til søsteren Rachel. Romanen beskriver hva det kan gjøre med en familie og et fellesskap å ha ansvar for et psykisk utviklingshemmet barn. Benjamin blir et slags problem som alle karakterene forholder seg til på ulike måter, og Nilssens metode i denne boka minner mye om Alexander Kiellands utsagn om sin egen strategi: at han liksom tenner et bål i midten, og så undersøker hvordan flammene kaster lys og skygge på de forskjellige karakterene.

Herbjørg Wassmo er en annen forfatter som tar i bruk de samme bibelfortellingene, og hun skriver for eksempel om Dina, Jakob og Benjamin, i Dina-trilogien (1986-1997). I trilogien om Tora (1981-1986), som kretser rundt det tabubelagte temaet incest, er Rachel en viktig karakter. Også her er hun tanten som tar ansvar når alle andre svikter. Og det som er felles for Rachel hos Kielland, Nilssen og Wassmo er at hun er sterk, ansvarlig, sannferdig og klarsynt, en slags helt.

Fuglene

Fugler spiller en viktig rolle i Alexander Kiellands forfatterskap. Vi møter dem i fangenskap, som den stakkars kondoren som dør lenket til en pinne i en hotellhage i Paris, i novelletten "Folkefest"(1880), og i fri tilstand, som de mange trekkfuglene som skildres i "trekkfuglkapittelet" i Arbeidsfolk – hvor de bærer bud om frihet og armslag, og lange reiser over landegrensene. Eller i form av ravneskikkelsen i "Torvmyr", som kritiserer menneskenes rasering av naturen.

Fugler spiller også en sentral rolle i Brit Bildøens forfatterskap. Tre vegar til havet (2018) er en politisk og samfunnskritisk roman, som beskriver enkeltmenneskets kamp mot Staten og systemet, samtidig som den viser hvordan fuglearter forsvinner i et skremmende tempo. Bildøens siste bok, Over land og hav. Eit år med trekkfuglar (2020) er en sakprosabok viet trekkfuglene, hvor forfatteren lærer mer og mer om fugler.

For eksempel skriver hun om vipa på Lista-halvøya, som for noen år siden ble lokket nordover av alt for tidlig varme og løfter om vår, og som ble fanget i frosten og sultet i hjel. Og hun skriver: "Trekkfuglane må bere byrda av all menneskeleg aktivitet på sine venger."

Arven

Arven etter Alexander Kielland gjør seg altså gjeldende i mange forfatterskap. Noen skriver i dialog med bøkene hans, mens andre har latt seg inspirere av liknende problemstillinger og fortellinger som Kielland lot seg inspirere av. Også mannlige samtidsforfattere, som Tore Renberg og Atle Berge, har på ulike måter erklært og vist at de skriver i forlengelse av Kielland. De har føyd seg inn i den realistiske og samfunnskritiske tradisjonen, ved å fortelle fortellinger fra samfunnets skyggside (Renbergs Texas-romaner om den kriminelle Hillevågsgjengen (2013-2021)) og ved å ta et litterært oppgjør med håndteringen av Alexander Kielland-ulykken i 1980 (Berges Puslingar fra 2020).

Maja Lunde er også en viktig forfatter med et litterært prosjekt som minner mye om Kiellands. Ved å fokusere på ulike aspekter ved klimakrisen i romaner som Bienes historie (2015), Blå (2017) og Przewalskis hest (2019) vil hun vekke leseren og mane til ansvar og handling. Som Kielland vil hun forandre verden, ved hjelp av skjønnlitteratur.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙