Hva leter du etter?
Eksteriør fra Stavanger katedralskole i mai 2024 foto Åsmund Ådnøy Sølvberget

I godt selskap

Et personlig essay om å være elev ved Kiellands gamle skole.

Våren 2024 var Sanna Øye russ ved Kongsgård, skolen hvor også Alexander Kielland gikk. Les hennes essay.

Da jeg startet på Kongsgård, fikk vi omvisning på skolen. Klasserommene hadde lysegrønne vegger og høye vinduer. Rektor hadde tidligere snakket om hvor gammel og tradisjonsrik Kongsgård er. Om hvordan hun ikke fikk plantet et epletre i rektorhagen, slik det var i romanen Gift, fordi bakken er fredet. Og at de lysegrønne veggene var malt med historisk korrekt maling som var laget med hestetiss. Alle lo da hun sa dette, jeg lurer på hvor mange ganger hun har fortalt disse historiene.

Da vi var i hovedbygningen, stoppet vi ved en tavle av tre med en rekke med navn på og noen årstall. Rekken bestod av kjente personer som en gang har vært elever på Kongsgård. Kielland og Obstfelder? Aldri hørt om dem, jeg valgte Kongsgård fordi jeg syntes bygningen så fin ut.

Sanna Øye foran tavle over berømte elever som har gått på Kongsgård

Nå når jeg har gått på Kongsgård i snart tre år, har jeg gått forbi denne tretavlen mange ganger. Tretavlen henger på veggen til høyre, etter at man har gått opp de litt for høye trappetrinnene og kommer inn døra til hovedbygget. Jeg står og ser opp på navnene, noen av dem kjenner jeg igjen nå. Jeg går på den samme skolen som gjorde disse personene til de velkjente forfatterne, redaktørene og politikerne vi kjenner dem som i dag. Jeg føler tretavlen ser tilbake ned på meg, som en taus påminnelse om det jeg har å leve opp til. Jeg går ned trappa, og passer på å ikke snuble, og går inn i klasserommet mitt. «I dag skal dere rette prøvene deres i grupper. Det kan for noen føles ubehagelig, men det er forberedelse til det ekte livet», sier læreren mens han deler ut prøven vi gjorde i går. Jeg ser ned på den relativt tomme prøven min, og ser bort på sidemannen. Da vi begynner å rette prøven, forstår jeg raskt at selv de oppgavene jeg svarte på, er feil. Gruppen min spør: «Har du svart på oppgave 5?» Jeg ser ned på arket, det veldig hvite arket, nei jeg har ikke det. Jeg ser opp og smiler flaut med glinsende øyne.

Eksteriør fra Stavanger katedralskole i mai 2024 foto Åsmund Ådnøy Sølvberget

I et skolesystem som måler intelligens og dyktighet i karakterer, har jeg vokst opp med overbevisningen om at veien til suksess går gjennom gode karakterer og akademisk kunnskap. «Per ardua ad astra», gjennom hardt arbeid mot stjernene, er skolens motto. Men hva om mitt harde arbeid ikke er bra nok for stjernene? Jeg er ingen Kielland eller Obstfelder. Mitt navn ender ikke opp på tretavlen over folk som skolen er stolt over å ha hatt som sin elev.

Alexander Kielland tar opp skolesystemet og hvordan skolen oppleves i romanen Gift. Første del av romanen handler om gutten som blir kalt lille Marius. Marius går også på Kongsgård, men er ikke flink på skolen. Det eneste han mestrer, er å pugge latin, noe som han også gjør idet han dør. I kapittel 1 skildrer Kielland en skoletime. Adjunkten går igjennom byer i Belgia, men de fleste elevene følger ikke med. Noen pugger andre fag, én sover, mens en annen ser ut på rektorens epletre. Elevene blir plassert etter hvor flinke de er i faget, og de beste sitter fremme mens de dårligste sitter bak.

Eksteriør fra Stavanger katedralskole i mai 2024 foto Åsmund Ådnøy Sølvberget

Dette virker kanskje gammeldags, men fortsatt i dag er det gjenkjennelig at i enkelte fag og enkelte gruppearbeid er det langt fra tilfeldig hvem som blir plassert sammen. I det hele tatt er det faktisk mye av det Kielland beskriver, som fortsatt er relevant. Blant annet kritiserer han et skolesystem som belønner pugging fremfor reell læring. Skolen handler også i dag mer om å få gode nok karakterer enn den handler om å faktisk lære noe: Det betyr ikke noe om du faktisk kan fagstoffet, eller om du bare har pugget det så det sitter til prøven er ferdig, og så glemmer det – så lenge prøven kommer tilbake med bra nok karakter skrevet på.

Sigbjørn Obstfelder er en annen stor dikter som har fått sitt navn på tretavlen på Kongsgård. Lærerne skrev i «Klassedagboken» om hans oppførsel på skolen i 1879, da han var tolv-tretten år gammel. Kommentarene forteller om en Obstfelder som var høyest upålitelig i sitt arbeid i latin, og leser i andre bøker under undervisningen. Han forlater plassen sin og forstyrrer de andre i klassen. Obstfelder var med andre ord ingen god elev, likevel ble han en berømt lyriker. Han var kanskje ikke pålitelig i sitt arbeid i latin, men karakteren hans i latin var irrelevant for hvor anerkjent han senere ble som forfatter.

«Per ardua ad astra», gjennom hardt arbeid mot stjernene. Jeg har mange ganger vært redd for at mitt harde arbeid ikke er bra nok for stjernene, men hva om mitt harde arbeid ikke er ment for stjernene? At jeg er ment for noe helt annet? Jeg går igjen opp de høye trappetrinnene inn til hovedbygningen, gjennom døra og snur meg mot høyre. Jeg ser rett på tretavlen, og tretavlen ser rett på meg. Disse folkene har gått her, på vår skole, og se på dem nå! Se på Kielland og Obstfelder, og det har Kongsgård vært med på å lage! Vi henger navnene deres opp på veggen på skolen de kritiserte og ble kritisert av.

Tidligere skrev jeg at jeg ikke er noen Obstfelder eller Kielland, men det er kanskje akkurat det jeg er.

Forskjellen er bare at jeg ikke henger på tretavlen.

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙