Hva leter du etter?
Portrett av forfatter Lars Helle foran vegg med plater

Plateprat med Lars Helle

Musikkbibliotekar Olav Nilsen slår av en prat med Lars Helle

Om noen spanderer i baren. Hva drikker du?

Vel, for noen år siden ville jeg nok svart kaffe og konjakk, men i dag blir det vel Coca Cola, antar jeg.

Beskriv deg selv med minst fem ord.

Uff, den var kinkig. La meg prøve: Kreativ, ganske målbevisst, uhyre lite praktisk, nokså verbal, relativt omsorgsfull, tidvis litt lat.

Om du skulle valgt et pseudonym/artistnavn?

Ha-ha. Det må i så fall bli pseudonym, siden artistnavn blir i overkant far fetched. Hvis jeg tvinges til å velge, må det bli: Agnar Christensen. Som ung elsket jeg bøkene til Agatha Christie.

Portrett av forfatter Lars Helle

Hva blir tittelen på din selvbiografi?

Kan ikke den fyren snart se å holde kjeft?

Om du ønsker å få folk ut på dansegulvet, hvilken låt spiller du?

Oi, det må bli noe Beatles-greier. Kanskje Twist and Shout eller I Saw Her Standing There.

Hva er ditt forhold til Bibliotek?

Jeg hadde et nært forhold til biblioteket i barne- og ungdomsårene. Jeg var fast gjest på Deichmanske på Bøler. Også de første årene i Stavanger benyttet jeg det ganske ofte. Etter at jeg fikk barn, ble det et høydepunkt å ta dem med på Bokbussen, et tilbud jeg ikke kan begripe at man avviklet. I en tid der leseinteressen blant unge går ned, må det være et ypperlig lavterskeltiltak. For tiden er besøkene mine langt mer sjeldne.

Tre favoritt album?

Usj, den er tricky. Jeg har lest Nick Hornbys High Fidelity hvor hovedpersonen får samme spørsmål og holder på å tørne fullstendig, for å unngå det svarer jeg umiddelbart.

  • Yes: Close to the Edge. Plata som gjorde meg til evig fan.
  • Queen: Queen II. Kanskje spesielt Freddy Mercurys side. Den er helt overjordisk.
  • Beatles: Abbey Road. Også her er jeg utrolig svak for side to, den Beatles selv kalte The Long One.

Tre favorittlåter?

Denne var enda vanskeligere, men vi gir den et forsøk:

  • Dan Hylander: Høst
  • Yes: Close to the Edge
  • Beatles: A Day in Life

Fotnote til de to foregående spørsmålene. Denne listen kan endres fra dag til dag.

Hva har du hørt på de siste dagene?

En liveplate med Neal Morse, An Evening of Innocence & Danger, og Cat Stevens’ King for a Day.

Undervurdert plate?

Jeg vet ikke om den er undervurdert, siden kritikkene var svært gode, men den er i det minste en ukjent perle: Dan Hylanders Döande Oskyld. Et fantastisk album fra en av Nordens beste tekstforfattere.

En klassiker som du aldri har forstått deg på?

Klassiker og klassiker, Fru Blom, men jeg har aldri fått taket på Radioheads Ok Computer. Som progrocker burde jeg likt den, men den gjør absolutt ingenting med meg. Hva er greia, liksom?

Tre favoritt platecover?

Den første er lett. Yes: Tales from a Topographic Ocean. Ingen over – ingen ved siden. Nr to: Beatles Sgt Pepper. Nr tre:Uriah Heep: The Magician’s Birthday.

Sgt. Pepper's lonely hearts club band cover

Hva betyr det visuelle ved et platekjøp?

Tidligere betydde det svært mye. Som alle på min alder startet jeg med vinyl. Det var ikke mye som kunne måle seg med å kjøpe en ny plate for så å bruke t-baneturen hjem til å studere coveret. Det hendte jeg kjøpte en plate bare fordi Roger Dean hadde laget omslaget. Etter at jeg konverterte til CD i 1987, har det visuelle vært mindre viktig. Jeg liker fortsatt et flott cover, men det har lite å si for innkjøpene.

Samler du på plater? Hvorfor?

Det skal være sikkert. Jeg tror det er fordi å en ny plate gir meg en form for lykke som er vanskelig å beskrive. Kanskje er ventetiden den kuleste? Du vet det kommer en plate som du gleder deg til. Jeg er slik skapt at når det gjelder favorittartistene så tyvlytter jeg ikke. Et eksempel: Da Cat Stevens kom med et nytt album nå i sommer, kunne jeg ha hørt det mange ganger på Spotify før jeg fikk det fysiske produktet i hånda, men jeg lot være. Det er noe helt spesielt med å sette en uhørt plate i spilleren som fortsatt får meg til å føle meg som en liten gutt. Jeg er også komplettist. Jeg har en håndfull artister som jeg har absolutt alt med (her ser jeg bort fra de radioopptakene som nå har begynt å komme ut, her er lyden suspekt og låtene utgitt en haug av ganger før). Finner jeg ut at jeg mangler et studioalbum, setter jeg himmel og jord i bevegelse for å få tak i det. Gleden med å lykkes er ubeskrivelig. Nå skal det sies at det ofte er en grunn til at akkurat den plata var vanskelig å oppdrive, men det spiller ingen rolle, jakten var likevel sykt kjekk.

Hva er den viktigste forskjellen fra da du begynte å samle på plater og hvordan det er nå?

For en mann i min alder er svaret på det åpenbart. Mens jeg tidligere kunne lete i platebutikkene i timevis, er platene nå bare et tastetrykk unna. Men i mitt hode er ikke all effektivisering av det gode. Mye av gleden over å ha funnet gull, er borte. En annen forskjell er at vi nå vet nøyaktig når plata kommer. Det gjorde vi ikke før. Da var vi avhengig av ryktene fra engelske musikkaviser som New Musikal Express og Sounds. Jeg husker at jeg trålet alle platesjappene i Oslo hver uke i over et halvt år fordi jeg hadde snappet opp at Yes skulle komme med et dobbeltalbum. Jeg tror den begeistringen jeg kjente da jeg omsider kunne holde Tales from a Topographic Ocean i hånda, er noe av det morsomste jeg har opplevd. At plata viste seg å være litt merkelig, er i grunnen relativt underordnet.

Favoritt blant fysiske platebutikker?

Ha-ha! Her i Stavanger er det jo nesten ingen igjen. Men om tre uker skal jeg til Oslo, da må jeg innom Platekompaniet i Oslo City for å kjøpe en Jethro Tull-boks. Tidligere var jeg i himmelen hver gang jeg skulle til Bergen. Da kunne jeg besøke Apollon, som i sin tid hadde en egen avdeling for progrock. I Amsterdam ble jeg stående i flere timer på Conserto. Det var platebutikken sin, det.

Sist kjøpte plate?

Not in Kansas Anymore av tidligere (og avdøde) Kansasfiolinist Robby Steinhard. Like før ble det Cat Stevens King of a Land. Å høre den var som å få besøk av en gammel, kjær venn.

Ditt beste plate kjøp noensinne?

Uten tvil Yessongs. En trippel live-LP med Yes fra 1973. Den åpnet døra til det jeg mener er verdens beste band. Fra det øyeblikket stiften traff rillene var jeg solgt.

Tre plater som er på din Wantlist?

Skal vi se:

En boks med Jethro Tull. Broadsword and the Beast. Nyutgivelse avet album fra 1982 med masse bonusgreier.

Neil Young: Chrome Dreams. Et uutgitt album fra 1977. De fleste låtene er utgitt på ulike album senere, men er man komplettist, så er man komplettist. Da er det liksom ingen vei forbi.

The Who: Who’s Next/Life House. Nok et myteomspunnet album. Etter suksessen med Tommy ble Pete Townshend grepet av gigantonomi og planla en ny rockeopera med en mengde fiksfakserier. Prosjektet ble skrinlagt da ingen andre enn Townshend skjønte hvor han ville. De fleste sangene endte på klassikeren Who’s Next, men nå kommer det en koloss av en boks. Alle sangene, bok og bonus- og livelåter. Det blir som julekveld og bursdag på en gang.

Den beste gitarsoloen som noen gang er spilt inn?

David Gilmours solo på Pink Floyds Comfortably Numb.

Om du måtte velge:

Beatles vs. Rolling Stones

Jeg begynte med Beatles. Likte Stones best på 70-tallet, men nå er det definitivt Beatles.

Penger vs. Berømmelse

Tvinges jeg til å velge må det bli penger.

Talent vs. Flaks

Talent

By vs. Bygd

By

Favoritt sang på dialekt (ikke din egen dialekt)?

Henning Kvitnes’ Friheten.

Norges beste tekstforfatter/din favoritt?

Hmm, den var vrien. Jeg tror jeg lander på Ole Paus.

Favoritt film/TV-serie?

Film: Nattsvermeren. Scenen der Jodie Foster og Anthony Hopkins møtes for første gang, sitter fortsatt som spikret i hukommelsen.

TV-serie: Tror det må bli Line of Duty. En serie om korrupsjon i britisk politi. Sitrende spenning fra start til mål.

Vinyl, CD, Kassett eller Strømming når du spiller musikk hjemme? Om du skulle angi en omtrentlig % fordeling.

CD når jeg er alene eller når jeg skriver. Jeg setter på meg hodetelefoner og strømmer når resten av huset sover. I prosent: CD 80 %, strømming 15 %, vinyl 5 %.

Er du en lyd freak/audiofil?

Jeg har et godt anlegg hjemme, men hørselen min er såpass ødelagt at jeg ikke får med meg alle nyansene, så derfor må svaret bli nei.

Hva spiller du musikk på hjemme?

Stereoanlegg.

En mixtape/spotifyliste for å hylle kjærligheten, hvilke 3 låter må være med?

  • Cat Stevens: Oh Very Young
  • Ulf Lundell: En ängel på isen
  • Dan Hylander: Høst

Hvilke tre plater har påvirket/inspirert deg mest de siste tre årene?

Oi! Skal vi se (her regner jeg med at de ikke behøver å være utgitt såpass nylig):

  • Beatles: The White Album. Det albumet fikk en renessanse hos meg da boksen kom. Her var det mange låter som jeg tidligere ikke hadde brydd meg så veldig om som plutselig sto fram i et nytt lys, f. eks Happiness is a Warm Gun, Glass Onion og I’m so Tired.
  • Ulf Lundell: Den vassa eggen. Nordens beste tekstforfatter ved siden av Dan Hylander Jeg oppdager nye ting med den plata hver gang jeg spiller den.
  • Dan Hylander: Indigo. Jeg har vært blodfan av Hylander siden jeg oppdaget ham i 1981, og enhver ny utgivelse spilles døgnet rundt. Denne kom i 2019, og er i mitt univers nærmest blodfersk.

En bra spilleliste du vil dele?

I don’t do playlist. Et album skal spilles fra start til mål, og slik er det med den saken.

Musikkbøker som du vil anbefale?

Jeg må tilstå at jeg ikke er spesielt opptatt av musikkbøker, men alle platesamlere bør lese Nick Hornbys High Fidelity.

High fidelity av Nick Hornby forside

En roman som gjorde inntrykk på deg?

Jeg ramlet ved en tilfeldighet over Lord of the Rings som femtenåring, og tror jeg har lest trilogien minst fire ganger. Et av mine beste minner er da jeg julen 1974 lå i kjellerstua og leste siste bind mens Queen II dundret ut av høyttalerne. Der og da mente jeg musikk og bok passet perfekt sammen. Tjue år senere leste jeg et intervju med Brian May (gitarist i Queen) hvor han fortalte at Freddy Mercury var besatt av Tolkien da de jobbet med den plata. Som en slags honourable mention vil jeg ta med Saabye Christensens Beatles.

Beatles av Lars Saabye Christensen forside

Sakprosa du vil anbefale?

Som krimforfatter har jeg dratt stor nytte av Lars Fr. H Nilsens Ondskapens filosofi.

Favorittsitat?

«Du skal være god og snill, for øvrig kan du gjøre hva du vil» (Torbjørn Egner). Eller kanskje: «I själen har vi aldrig klipt vårt hår» (Dan Hylander).

Musiker/DJ som du har stor respekt for?

Da tror jeg at jeg lander på Dan Hylander igjen. For noen år siden meldte en kamerat meg inn i en Facebook-gruppe som ville ha Hylander med i svenskenes Hver gang vi møtes. Det ble etter hvert en ganske stor gruppe og ga etter sigende Hylanders karriere et løft. Så plutselig la han ut en melding om at han ville betale litt tilbake og arrangerte en konsert for gruppemedlemmene i Malmø. Han klarte til og med å stable sitt gamle backingband med folk som blant annet har spilt med Roxette og Lundell på beina. Vi ble mottatt som konger med gratis t-skjorte og kaffekopp. Det er kanskje ikke all verden, men for meg står det respekt av en slik gest.

Minneverdig musikk øyeblikk?

Her kommer jeg ikke utenom en opplevelse i 2000, dagen etter en Yes-konsert i Royal Albert Hall. Bandet skulle signere i en diger platesjappe. Jeg stilte meg opp i en enorm kø mens resten av familien (kone og tre døtre på 13, 10 og 6) gikk for å shoppe. Da de var ferdige, hadde køen knapt beveget seg. Jentene, minus kona, bestemte seg for å gå bort til meg. Så der sto jeg med tre jenter og ventet … og ventet … og ventet. Plutselig ble det en hektisk aktivitet opp på podiet der bandet satt. Jeg syntes at vokalisten, Jon Anderson, min pekte i min retning. Plutselig kom en livvakt stor som en gravemaskin vaggende mot oss. Han grep meg høflig i skulderen og sa: «Please, sir, step out of the queue!» «Why?» stotret jeg. “Because Mr Anderson wants to meet your girls.” Så vi ble geleidet ut av køen og fram til podiet, der verdens beste vokalist småpratet litt med både meg og jentene. Anderson var “next to God” før det, og etterpå var han langt over.

Beste konsertopplevelse?

Oj, den var vanskelig. Jeg burde kanskje nevnt Yes-konserten i London, men tror jeg lander på Ulf Lundell på Skansen i Stockholm i 2004. Her kom Lundell hjem til sine egne, og jeg skal hilse og si at de tok imot ham. Han begynte med fire heidundrende rockere, og jeg husker at jeg tenkte hvordan i all verden skal han toppe dette, det er jo slik de fleste avslutter, men det gjorde han. Det spilte ingen rolle at tordnet, kvelden ble eventyrlig.

Favorittfestival?

Jeg må med skam å melde innrømme at jeg ikke er noe festivalmenneske. Av en eller annen grunn har det aldri fenget meg noe særlig, men jeg var på Ragnarock i Holmenkollen, og brukte den opplevelsen i min første krimbok Når demningen brister.

Når demningen brister av Lars Helle bokforside

Hvor vil du reise for å oppleve musikk?

London eller Liverpool, tror jeg. Vi har så vidt snakket om å ta en av disse Beatles-turene, og det håper jeg vi får til.

Drømmejobb nå og da du var 13?

Dette er faktisk helt sant. Da jeg var 13 drømte jeg om å bli forfatter, og siden jeg er det nå, kan man si at drømmene gikk i oppfyllelse. Så skal det sies at mellomspillet hvor jeg jobbet med lærerstudenter, ikke var så ille det heller.

Portrett av forfatter Lars Helle

Har du noen hobbyer eller interesser utenom musikk?

Jeg skriver jo, og det er vel både en slags jobb og en hobby. Ellers finnes det dem som vil si at jeg er litt mer enn måtelig interessert i fotball.

Hvordan tror du dine venner oppfatter din musikksmak?

Som ganske sær, tror jeg. Nå har jeg et alibi gjennom den mer tradisjonelle rocken, men progrock-fascinasjonen får jeg lite gehør for. Ikke får jeg kred for at jeg liker 70-talls Uriah Heep, heller. Men det finnes venner fra ungdommen som ser meg som en slags ledestjerne siden jeg i sin tid introduserte dem for nettopp Uriah Heep. I tunge stunder trøster jeg meg med det.

Er det en musikksjanger som du gjerne skulle brukt mer tid på?

Ikke egentlig. Jeg har såpass mange plater allerede at jeg gjerne skulle hatt mer tid til å høre på akkurat dem.

Om du kunne ta med deg en person på en øde øy, hvem/hvorfor?

Det måtte bli kona. Både fordi hun er et hyggelig selskap, og fordi jeg ville trengt et nevenyttig menneske for å komme meg vekk fra den hersens øya.

Hvor gammel var du når du «oppdaget» musikken og hva gjorde at du ble hekta?

Jeg er sikker på at jeg var sju år. Jeg begynte på skolen i 1963 og da fikk jeg fem kroner av mormor. Sporekstern sprang jeg opp til den lokale platebaren og kjøpte All My Loving og I Want to hold Your Hand med Beatles (ja, det er sant, singlene kostet 2,50 på den tiden), og fra det øyeblikket var jeg solgt. Hva som gjorde det, er jeg uskikker på. Musikken selvsagt og rytmene, men neppe tekstene ... Dessuten hadde det mye med kameratgjengen å gjøre. Vi leste alt vi fant om pop og rock. Diskuterte hvem som var kulest, hvem som var finest på håret og så bortetter.

Hva slags musikk hørte du på i ungdomstiden?

Det begynte som sagt med Beatles. På ungdomsskolen hadde jeg en heavyperiode med Zeppelin, Heep og Purple, band jeg fortsatt hører på. I niende tok progrocken meg med storm. Yes, Emerson, Lake & Palmer og Genesis. På gymnaset ble det litt mer variert. Her var jeg (og fortsatt er) glad i Steve Harley, David Bowie, Roxy Music og Queen.

Har musikksmaken din endret seg?

For å si det som det er: Jeg hørte på det samme da som jeg gjør nå.

Blir du lei musikk? Hva gjør du om du blir?

Aldri, del b av spørsmålet forstår jeg ikke.

Et musikalsk 10 år som du ville reise til om du hadde en tidsmaskin?

Det er mulig at den observante leser kan gjette seg til svaret, men det blir 70-årene.

Er du nostalgisk?

Ikke nevneverdig, tror jeg, men det hender jeg tenker at jeg gjerne skulle gjenopplevd enkelte av de mest minneverdige konsertene. Bowie i Ekeberghallen, Genesis samme sted, Roxy Music i Chateau Neuf.

Er det noe du har lyst til å lære deg?

Ikke sånn på stående fot. Jeg har mer enn nok med å henge med i den teknologiske utviklingen.

Den best kledde musikeren?

Den var lett: Bryan Ferry fra Roxy Music.

Bryan Ferry platecover

Er du forfengelig?

Hvis du spør mine nærmeste er nok svaret et rungende NEI. Det samme svaret får du av meg.

Har du en tatovering du ønsker å vise?

I don’t do tatoos.

Er du en maximalist eller minimalist?

Når det gjelde plater, er jeg definitivt maximalist. Ellers i livet: et sted midt mellom.

Er du Introvert eller Ekstrovert?

Tja, i ungdommen og tidlig voksenalder var jeg nok relativt ekstrovert, men jeg har blitt mer introvert med årene, så i dag vil jeg nok omtale meg selv som hovedsakelig introvert. Men det handler litt om kontekst. På bokarrangementer eller i klasserommet kan jeg nok virke ekstrovert, mens jeg i andre sosiale settinger er det motsatte.

Hva begeistrer deg?

Jeg har to (snart tre barnebarn) og jeg lar meg begeistre av deres begeistring. Treåringen er vilt fan av Sabeltann og den begeistringen han viste da «Den sorte dame» kom seilende var helt utrolig. Ellers i livet kan jeg begeistres av en god fotballkamp (hvis favorittlaget vinner), et godt måltid og selvsagt en ny plate med en av de artistene jeg nå har fulgt i en mannsalder.

Hva er du redd for?

Her blir det klisjeen om at noe skulle skje med en av mine nærmeste. Ellers er jeg ikke noe særlig glad i å fly. Jeg nektet å gjøre det i femten år, men har flydd en del i det siste, men jeg blir veldig glad hvis jeg kan unngå det.

Har du hatt en interessant drøm i det siste? Om hva?

Jeg husker sjelden drømmene mine, og de jeg husker er ikke spesielt interessante.

Favoritt dyr?

Jeg tror ikke jeg har noen, men i barndommen hadde vi en cocker spaniel som jeg var veldig glad i, så jeg må vel svare hund.

Favoritt mat?

Now we’re talking. En skikkelig tilberedt italiensk pizza eller en saftig biff.

Favoritt sport?

For noen tiår siden ville jeg nok valgt vannpolo siden det var det jeg drev med selv, men etter at jeg sluttet, har jeg knapt satt foten i en svømmehall, så i dag blir det nok fotball med håndball som en god nummer to.

Favoritt kjøretøy/transportmiddel?

Jeg er veldig glad i e-sykkelen min, men den brukes bare til korte turer, eksempelvis til Møllebukta for å spise is mens jeg snakker med treåringen om vikinger. Vi har også en ATV på hytta som jeg setter pris på, uten den ville det blitt vanskelig å transportere mat og drikke til familiekompaniet helt fram til bestemmelsesstedet. Ved siden av disse har vi en Citroen som jeg er synes er en drøm å kjøre, og det er jo flott for en mann som ikke liker å fly, og som har en datter og et barnebarn i Oslo.

Din Livsfilosofi?

Jeg var egentlig ikke klar over at jeg hadde noen, men hvis jeg presses til å svare, sier jeg: Det ordner seg nok til slutt.

Har du et forhold til religion?

Jeg meldte meg ut av statskirken som femtenåring, og det er et valg jeg aldri har angret på, så slik forstått har jeg jo et forhold til det.

Noe som du irriterer deg over?

Jeg innbiller meg at jeg er en person som ikke lett lar seg irritere, men jeg må innrømme at jeg for tiden irriterer meg over mennesker som blir krenket av alt og alle. Som forfatter gir ordet sensitivitetslesere meg frysninger. Selvsagt skal vi ikke henge ut mennesker, livssyn eller kulturer, men vi må vokte oss for at ikke alt skal blir tannløst og uten punch. Siden jeg i den siste boka mi, Den som hengir seg til Djevelen, glefser litt i retning av den ekstreme høyresiden, er det sikkert noen som ble fornærmet, men dersom noen hadde bedt meg stryke det i frykt for reaksjonene, ville jeg frest høyt og lenge. En annen ting som ikke bare irriterer meg, men som gjør meg bent fram rasende er den hetsen politikere både på lokal- og riksnivå blir utsatt for. Et levende demokrati trenger at de beste blant oss er villige til å stille til valg. Å skremme dem bort er et svært dårlig alternativ, spør du meg. Mens jeg først er i gang. Politikere som serverer løgn eller historiske halvsannheter, gjør meg sur. Mens jeg planla Den som hengir seg til Djevelen forkynte daværende justisminister Jøran Kallmyr at frigjøringsdagen var dagen vi fordrev nazister og sosialister fra landet vårt. For en som hadde en bestefar som satt i Sachsenhausen og en far som måtte flykte til Sverige med en dødstrussel hengende over hodet – nettopp fordi de var sosialister – fungerte det som en rød klut, og bokas røde tråd ble styrket. Men som sagt: jeg er en person som ikke lett lar seg irritere.

Den som hengir seg til djevelen av Lars Helle bokforside

Noe du angrer på?

Når man har levd i 66 år, er det selvsagt ting man skulle sett ugjort, men ikke noe mer alvorlig enn at jeg skulle ønske jeg i barndommen ikke hadde bestemt meg for å mislike fisk og grønne erter.

Hvilket forhold har du til musikkjournalistikk? Hvor oppdaterer du deg på musikk? Leser du musikktidsskrifter, hvilke? Papir eller skjerm? Nettsteder om musikk som du besøker ofte?

Da jeg var yngre, hadde jeg et lidenskapelig forhold til musikkaviser. Jeg kjøpte de største engelske og her hjemme kastet jeg meg over Nye takter, Beat og Puls med det samme de kom ut. Etter hvert har jeg gitt opp papirmagasinene. Det skjer noe med deg når de eneste bandene du kjenner, er de som blir anmeldt under rubrikken Nyutgivelser/Retro. Jeg har bokmerket hjemmesidene til de artistene jeg liker best, og er med i enkelte Facebook-grupper. Apropos hva som irriterer meg: Jeg skulle ønske medlemmene i slike grupper kunne slutte med å legge ut bilder av seg selv sammen med Paul McCartney, Jon Anderson, Neil Young … Det gir meg heller ikke mye når de legger ut bilder av samlingene sine hvis de ikke kommenterer den. Men jeg vil gjerne slå et slag for en norsk Facebook-gruppe som heter Progheads. Der er det spenstige diskusjoner, og rett som det er snapper jeg opp nyheter eller utgivelser som ellers ville gått meg hus forbi. Når det gjelder anmelderiet, har jeg fusket litt i faget selv. Og da var filosofien at det samme som gjelder bøker må gjelde musikk. Du setter ikke et menneske som ikke liker krim, til å anmelde en kriminalroman, du setter heller ikke en som ikke liker progrock til å anmelde Yes. Selv om det kan føre til enkelte morsomme konklusjoner. Etter en Yes-konsert i Oslo skrev Dagbladets anmelder: «Og salen var fylt av alvorlig tenkende menn i førtiårene som alle så ut til å ha hatt en hyggelig kveld.» Jeg husker også at samme avis avsluttet anmeldelsen av Jon Andersons soloskive Songs of Seven med å si at Anderson på coveret liknet Grønlands apostel. Slike formuleringer blir et krydder i tilværelsen.

Har du noe forhold til Platebransjen?

Overhodet ikke. Jeg er konsument, verken mer eller mindre. Men jeg tenker litt på artistenes royalties. Strømmetjenestene har medført at platesalget synker mens strømmingen øker, og jeg er slett ikke sikker på om artistene kompenseres tilstrekkelig.

Har du noen personer som har viktig for din musikksmak?

Ikke foreldrene mine i hvert fall. Mor mi kalte Beatles for langhåra halvhaper, idet minste fram til hun hørte Yesterday. Ungdomsvennene spilte selvsagt en rolle. Vi hadde de sedvanlige diskusjonene. Beatles vs Stones. Led Zeppelin vs Deep Purple. Uriah Heep vs Black Sabbath. King Crimson vs Yes. Det skal sies at jeg stort sett var i mindretall. I voksen alder har jeg en svoger jeg diskuterer mye musikk med. Vi har våre uoverensstemmelser, han liker mer countrypreget rock og ikke kan fordra sanger på over fem minutter, mens jeg mener låter på under kvarteret er for pyser, heldigvis har vi en midtseksjon med blant annet Neil Young, Warren Zevon og Jackson Browne som vi er skjønt enige om er storveis.

En mentor som du har lært noe spesielt av?

Ikke egentlig, men jeg hadde en kamerat på lærerskolen som i sin tid tipset meg om mye bra musikk.

Hvor viktig er det tekniske utstyret for deg når du lager eller spiller musikk? Favoritt «dippe-dutt»?

Det spiller ingen stor rolle, men selv om jeg hører dårlig, registrerer jeg det hvis lyden er dårlig, og det liker jeg selvsagt ikke. Jeg har ikke så mange «dippe-dutter», men jeg spiller musikk på mobilen sammen med et par gode hodetelefoner når resten av huset sover, og da blir kanskje det favoritten.

Hva inspirerer deg?

Ah, det kan være så mye. En god bok, en spennende serie eller film kan sette i gang fantasien, og i neste omgang skriveprosessen.

Favoritt instrument?

Det har jeg egentlig aldri tenkt over, men jeg er svak for ulike keyboards da. Et av mine favorittalbum er Rick Wakemans The Six Wives of Henry VIII. En instrumentalplate der Wakemans keyboards spiller en definitive hovedrolle.

Favoritt produsent?

Eddie Offord som produserte Close to the Edge. Det fortelles at han satt natt etter natt og sydde sammen de ulike partiene i tittellåten (for de uinnvidde: den varer i nærmere tjue minutter).

Favorittstudio?

Her er jeg blank.

Favoritt plateselskap?

Også her er jeg usikker, men jeg har en svakhet for det svenske selskapet Amalthea. På syttitallet gikk flere svenske artister, blant annet Mikael Wiehe og Dan Hylander, sammen og grunnla et plateselskap der grunntanken var at artistene skulle få mer kontroll over egen musikk. Hvis ikke jeg tar helt feil, ble også inntektene jevnt fordelt.

Beste/fineste sangen til en begravelse?

Dan Hylanders Om än bit av frosten. Den ble skrevet etter drapet på Olof Palme og er av de vakreste sangene jeg vet om. Her synger han blant annet: En røst, en røst er borta … bestulet är et liv. En røst, en røst har tystat … men i minnet finns dom stämningar vi aldrig förut känd och det vi bär vid hjärtat får i ord ett evigt liv … Jeg siterte faktisk den i min egen fars begravelse i 2006.

Er det en musiker eller band som har fått altfor lite oppmerksomhet?

Jeg må igjen vende tilbake til Dan Hylander. Han var stor i Sverige, men burde fått langt mer oppmerksomhet her hjemme også. Det er noe med kombinasjonen av tekst og musikk som imponerer meg voldsomt. Hør f. eks på albumet September med sangen Farväl til Katalonien. Tekstlinjen Vi lekte med vår frihet under samma heta sol. Men dina djävlar fanns på riktigt. Mina var delirium, er for meg en klassiker.

Har du noe du vil spørre deg selv om?

Nei, jeg tror jeg har svart på det meste nå.

Mer Plateprat:

Lån på biblå:

Beklager, nå stoppet det litt opp her på nettsiden. Last inn siden på nytt, er du grei 🗙